80-årsmarkering av frigjøringen av KZ Dachau
Hovedseremonien og stillestund Appellplassen i Dachau er enorm. Arrangørene hadde satt opp et telt stort nok til tusenvis av mennesker, men i den kalde, fuktige maivinden var det knapt synlig på den vide plassen. 80 år etter frigjøringen av Dachau konsentrasjonsleir samles overlevende, pårørende og representanter fra ulike trosretninger for å minnes de over 40 000 ofrene og de 30 000 fangene som ble befridd 29. april 1945.
Ved frigjøringen ble amerikanske soldater møtt av et dødstog med over 2 300 lik og 32 000 overlevende fanger, mange på randen av døden. Seremoniene understreker viktigheten av å huske og lære av historien. Før hovedmarkeringen fikk vi oppleve en økumenisk gudstjeneste i Carmelite Heilig Blut‐kirken inne i leiren, en russisk‐ortodoks messe i Oppstandelseskapellet, og en jødisk minnestund ved minnesmerket for Bayerns jødiske trossamfunn.
Da seremonien startet under teltet, gikk et dempet sus gjennom forsamlingen da vår felles historie trådte fram i levende ansikter. Luften var tung av fuktighet, som om både himmel og jord dempet alle farger for å gjøre rom for minnets alvor. Ved kransene under Det internasjonale monumentet var ordene oppbrukt – bare stillheten bar tyngden av de navnløse.
Vitnene som bar minnene Fra Frankrike møtte 101 år gamle Jean Lafaurie, arrestert som motstandsmann i 1943 og registrert som fange 73618 i Dachau. Han deltok i samtlige programposter over 4 dager, og hele tiden og hele tiden var han en løftende kraft for oss andre. Han er et levende eksempel på «en minnekultur som ikke gir seg».
Den litauisk‑israelske tidsvitnet Abba Naor (født 1928) minnet forsamlingen om faren ved å glemme. Etter deportasjon fra Kaunas over Stutthof overlevde han underleirene Utting og Kaufering samt to dødsmarsjer. I dag reiser han fortsatt mellom skoler i Bayern og Israel for å fortelle sin historie.
Blant de som tok ordet var den 100 år gamle amerikaneren Bud “Lockerred” Gahs, veteran fra den 42. «Rainbow»‑divisjonen. Han beskrev 29. april 945 – dagen han gikk inn porten som 20‑åring – og hvordan en utsultet fange krøp frem mot ham. «Det øyeblikket er fortsatt det mest gripende jeg har opplevd,» sa han.
Forum of Descendants I anledning jubileumet, var det satt av en ettermiddag hvor etterlatte og etterkommere kunne møte og dele historier og følelser. Et åpent og luftig telt ved leiren var satt opp. Alle var invitert til å presentere en plakat om en fanges historie.
En vindstripe lå mellom brakkene og det store, hvite teltet som var reist som en midlertidig timeglasshals: Der ute rant historien fra fortid mot fremtid, og denne ettermiddagen ble vi stående midt i strømmen. Innenfor stod folk rett over tavlene – hvor hver plakat var en liten kompassnål av papir som pekte mot ett bestemt menneske, ett bestemt fangenummer, én bestemt dag som aldri ble glemt
Langs bordradene gikk stemmene i ujevne bølger: her en fysisk lav hvisking som om ordene fortsatt bar fangenes taushetsplikt, der en plutselig flom av latter når to mennesker oppdaget den samme rare detaljen i hver sin slektshistorie. En kvinne som alltid hadde vokst opp med stumme fotografier møtte en mann som hadde vokst opp med altfor mange ord; i møtet deres ble det funnet et mellomleie – et språk av øyekast som varer akkurat én andedrag lenger enn vanlig, av hoder som nikker rytmisk, av hender som holder programheftene varsomt, slik man holder spurvunger man har reddet ned fra takrenna.
Vi sto ikke i en utstilling, men i et verksted – et sted der gamle historier ble lagt på arbeidsbenken for å få nye hengsler og håndtak. Ingen gikk derfra med en ferdig sannhet.
Kransenedleggelsene
Leitenberg Den grønne åsen virker uskyldig på avstand, men alle som går opp mot korset kjenner en underlig tyngde i brystet, som om bakken selv holder pusten. 7 609 navn mangler gravstein; gresset skjuler dem, men vinden reiser seg brått hver gang noen senker hodet. Kransen vår sank litt i den fuktige jorden – et så lite tegn at man nesten skammer seg over hvor lett det er å bære blomster sammenlignet med menneskeliv.
Waldfriedhof I skogkanten lukter det fuktig vårlig jord. Alle trær er i full grønn drakt. Her hviler de som overlevde frigjøringen, men ikke tyfusen som raste etterpå. Stillheten er tykk som en ullkåpe – lun, men tung – og når luften endelig rører på seg, rasler grenene som om de vil klappe noen på skulderen.
Hebertshausen Skytebanen ligger åpen som et brutalt kolonsnitt. Stillingen til jordvollene gjør det lett å se hvordan det må ha vært: rekken av sovjetiske menn som falt, rekken av menn som skjøt, gjentakelsen til magasinet var tomt. Vi la ned kransen i en sirkelformet gryte av sand; fjæringen i støvlene våre fanget et ekko av marsjtakt som ingen av oss egentlig hørte, men alle kjente gjennom fotsålene.
Dødsmarsj‑monumentet I skumringen glitrer granitten som om steinen fortsatt er våt av svette. Veien ved siden av har slyngede lyktestolper; det er lett å forestille seg kolonnen som vaklet forbi her 29. april 1945. En av oss tente et telys, en annen rettet navneskiltet som hadde vridd seg i vinden. Ingen forklarte hva de gjorde – man sier ikke ordene som alle allerede bærer i kroppen. Taler fra borgermesteren i Dachau og engasjerte betrakninger fra en fransk ung jente Noémie Hernandez Bernard.
Allach‑underleiren – fra betongbunker til høyteknologi På den flate sletten mellom Dachau og München ligger fortsatt«Hallbunkeren» inne i et industriområde– en tolv meter tykk betongkoloss som en gang skjulte BMWs produksjon av flymotorer; et anlegg som måtte beskyttes fra de alliertes bombing. . I dag er bygget påbygget - gjemt og omsluttet av parkeringsplasser, adgangskort og logoen til MTU Aero Engines. Men vi kommer til porten med guide får du øyeblikkelig en annen tidsdybde i luften.
6 500 fanger på fem måneder Fra september 1942 til krigens siste uke ble fangene fra Dachau fraktet hit under SS‑vakt for å reise bunkeren og holde maskinene i gang. Alle menn (og noen kvinner) var stuet sammen i underleiren; to delte hver køye i uisolerte brakker. Den franske legen Henri Laffitte, selv fange og senere leirlege, kalte hverdagen «en duell mellom håp og viljen til ydmykelse». Én av arbeidskommandoene ble kjent som «Moor‑Expressen»: fanger som trakk en lastebilhenger full av lik tilbake til hovedleiren og hentet matvarer på returveien. Den farligste gruppen var likevel Dyckerhoff‑kommandoen – et betonglag under entreprenøren Dyckerhoff & Widmann som bygde hovedbunkeren. Utenfor gjerdene ventet allierte bombere; innenfor spratt ueksplodert ammunisjon og sementstøv i lungene.
skrev 20. mars 1944: «De arbeider nå med jordarbeid ved BMW Allach. De har det fryktelig – capoen slår, folk sulter, spiser rotter de finner i jorda og blir syke.»
Kontrasten i dag Når en moderne MTU‑turbin testes, rister bunkerveggen som før, men lyden er klinisk, rengjort. Ved siden av hovedporten står en enkel bronseplakett med navnene på 2 261 døde Allach‑fanger. Fabrikkledelsen tilbyr nå guidede minneløyper, og lokale historikere har fått midler til arkivforskning. Betongen er umulig å fjerne; i stedet har man gravd frem sporene inni: en rusten vognskinne, et skilt med «Arbeiter Ausgang».
Vi var elleve reisende fra Norge – ett lag av slektstråder spent over mer enn et halvt århundre. Den eldste bar årstallet 1945 i stemmen; den yngste hadde knapt rundet tjue og bar mobilkamera i hånden. Sammen rommet vi andre, tredje og fjerde generasjon etter de norske fangene i Natzweiler og Dachau – et reisefølge som strakte seg fra barnebarn til oldebarn, fra førstehåndserindringer til helt nye nysgjerrigheter.
Vi dro ikke for å hente svar, men for å stille oss midt i stillheten og lytte. Hver av oss bar én liten flik av de elleve navnene, én liten flik av fortiden. I Dachau ble flikene sydd sammen til et teppe av historier – et teppe stort nok til at også fremtidige generasjoner kan finne ly under det.
