For å forstå forskjellene mellom norske og danske fangers skjebner under nazistenes okkupasjon, må man først definere sammenlignbare grupper: motstandsfolk og politiske aktivister. Både Norge og Danmark hadde aktive motstandsbevegelser, men okkupasjonsmakten behandlet disse gruppene ulikt – og forskjellen var slående.

Norske motstandsfolk: en skjebne av natt og tåke

I Norge var okkupasjonen brutal fra første stund. Aktiv motstand ble møtt med harde, ofte ekstreme reaksjoner. Norske motstandsfolk – sabotører, kurérer, politiske aktivister – ble raskt rammet av den notoriske «Nacht und Nebel»-ordningen. Arrestasjonene foregikk i hemmelighet; ofrene forsvant sporløst, ofte uten at familie, venner eller medaktivister fikk vite noe om hvor de var ført hen. De norske fangene ble typisk deportert til fengsler og konsentrasjonsleirer i Tyskland, som Natzweiler-Struthof, Dachau, Sachsenhausen og Neuengamme.

Deres eksistens ble visket ut av nazistene. Ingen informasjon ble gitt videre, ingen juridiske prosesser ble offentliggjort, og de fikk ofte ikke engang beholde identiteten sin. Lidelsene var ekstreme, og mange norske NN-fanger døde under umenneskelige forhold – uten at verken de selv eller familiene deres fikk vite hvor eller når døden inntraff. Av de rundt 500 nordmennene som offisielt ble klassifisert som NN-fanger, døde omtrent halvparten.

Danske motstandsfolk: hard behandling, men uten nattens totale mørke

I Danmark var situasjonen radikalt annerledes, særlig i første fase av okkupasjonen (1940–1943). Tyskerne forsøkte lenge å bevare illusjonen om en vennskapelig «fredsokkupasjon», og dermed fikk den danske motstandsbevegelsen et noe annet møte med nazistenes represalier. Inntil august 1943 ble dansk motstand i stor grad håndtert av dansk politi og domstoler, og de som ble arrestert for anti-tysk aktivitet fikk ofte straffer innen det danske rettssystemet, gjerne fengselsdommer på Horserød-leiren eller Vestre Fængsel i København. Dermed var fangenes identitet, plassering og skjebne i det minste kjent av familien og allmennheten.

Etter sammenbruddet av samarbeidslinjen i august 1943 ble forholdene verre. Tyske myndigheter overtok politiets funksjon, innførte unntakstilstand og tok en hardere linje. Danske motstandsfolk ble sendt til konsentrasjonsleirer, primært Neuengamme utenfor Hamburg, men også til Dachau, Sachsenhausen og Buchenwald. Forholdene var brutale, og mange døde av sykdom, mishandling eller henrettelser.

Men selv da behandlingen ble hardere, forble forskjellene viktige og markante:

• Danske fanger ble ikke klassifisert som «Nacht und Nebel»-fanger. De beholdt sin identitet, deres fengsling ble registrert, og deres familier fikk vanligvis kjennskap til hvor de var sendt. De danske fangene ble behandlet som politiske fanger («Politische Häftlinge») med identitet, kjent fangenummer og rett til å motta pakker, brev og røde kors-forsyninger – en avgjørende forskjell fra de norske NN-fangenes totale isolasjon og anonymitet.

• Danske fanger fikk til dels besøk av representanter fra Røde Kors, og noen fikk jevnlig matforsyninger, noe som dramatisk forbedret deres overlevelsesrate sammenlignet med nordmennene.

• Overlevelsesraten for danske fanger var markant høyere enn for de norske NN-fangene. Selv om mange dansker døde i leirene (rundt 600 av ca. 6000 deporterte), var dødsraten altså på rundt 10 %. Dette er en klar kontrast til nordmennenes dødsrate på nær 50 % blant NN-gruppen.

Hvorfor ble forskjellen så stor?

Forskjellen var ikke tilfeldig. Den hang sammen med tyskernes politiske og strategiske tilnærming til Danmark versus Norge:

• I Danmark ønsket nazistene så lenge som mulig å bevare ro og stabilitet, og da samarbeidet kollapset, ønsket de fortsatt ikke å radikalisere hele den danske befolkningen ved å innføre total terror. Å la danskene beholde fangestatus med synlig identitet ble dermed et kompromiss: en hard behandling for å undertrykke motstanden, men ikke så ekstrem at man risikerte full folkelig motstand.

• Norge, derimot, ble okkupert militært fra starten. Tyskerne hadde ingen politiske forpliktelser eller samarbeidslinjer å bevare. Nordmennene ble behandlet med hensynsløs brutalitet som skulle tjene som avskrekkende eksempel.