Giftgassen, stillheten og de bortgjemte kroppene
Når tåka synker mellom granstammene i Vosges, ligger det en lukt av torv og våt bark i lufta. Det er som om terrenget fremdeles forsøker å skjule det som skjedde her sommeren 1943, da en håndfull mennesker ble stengt inne i en betongcelle og tvunget til å inhalere døden som en usynlig sky. Fortellingen om Otto Bickenbach – legen som orkestrerte fosgenforsøkene i konsentrasjonsleiren Natzweiler-Struthof – er mer enn et kapittel fra en gammel krig. Den er et nådeløst speil mot vår egen tid, der spørsmålet om hvor mye et menneskeliv er verdt fortsatt gnager.
Et fjellplatå med granitt og grus Natzweiler-Struthof var den eneste konsentrasjonsleiren nazistene bygde på fransk jord. Anlegget ligger 800 meter over havet, tre mil sørvest for Strasbourg, der granittgnisten i fjellsidene en gang tiltrakk Albert Speers ingeniører. Leiren åpnet i mai 1941 og kom til å huse anslagsvis 52 000 fanger; rundt 22 000 døde av sult, utmattelse, henrettelser eller medisinske eksperimenter. I starten sov fangene i et nedlagt hotell. Senere reiste SS brakker og en svakt skrånende appellplass. Året 1943 brakte en ny bygning: et gasskammer til «studier». Fra april samme år sto kammeret klart, diskret plassert i skogkanten, noen hundre meter fra hovedporten. Leiren fikk snart et rykte som «Nacht-und-Nebel-leir». Motstandsfolk fra Frankrike, Nederland og Norge forsvant hit uten at familiene fikk vite hvor de var blitt av. I dette mørket kom også de som skulle bli Bickenbachs laboratoriemateriale.
En lege på vandring Otto Bickenbach ble født i Ruppichteroth 11. mars 1901. Han var indremedisiner, satte doktorgrad og ble i 1937 professor ved Reichsuniversität i Strasbourg. 1. mai 1933 meldte han seg inn i NSDAP. Mellom juni og august 1943 gjennomførte Bickenbach og assistenten Helmut Rühl en serie fosgenforsøk i det nybygde kammeret. Over femti fanger – de fleste romfolk hentet fra Auschwitz – ble drept for å teste hvor store gassdoser en soldat kunne tåle, og hvilke motgifter som burde utvikles.
Forsøkene Forestill deg et rom uten vinduer, én lampe i taket, en ståldør og et ventilrør i hjørnet. Utenfor: hvite frakker, stoppeklokker, protokoller. Ventilen åpnes; en tung, nesten søtlig damp siger inn. Noen hoster, andre tror de skal klare seg. Seks–sju minutter senere brenner lungene som smeltet glass. Skum velter ut av munn og nese. Likene fjernes, tiden noteres. I laboratoriet i Strasbourg skjærer medisinstudenter i lungevev mens Bickenbach fører blå penn over protokollen. Ett navn finnes aldri; fangene reduseres til nummer, vekt og reaksjonstid.
Bruddstykker fra arkivet Historien blir mest håndgripelig når papirsnuttene vi nesten mistet får egen stemme. Tre utdrag: *Versuchsreihe 2 – Gasaufnahme 0,35 g/m² bei 15 °C. Proband Nr. 17 zeigte initial keinerlei Reaktion; nach 06′40″ Dyspnoe, nach 09′22″ Atemstillstand…* «Testrekke 2 – gassdose 0,35 g/m² ved 15 °C. Forsøksperson 17 viste ingen reaksjon innledningsvis; etter 6 min 40 s uttalt åndenød, etter 9 min 22 s respirasjonsstans…» «Il ressort des pièces du dossier que l’accusé, animé par une conduite “scientifique”, n’a eu aucune intention homicide particulière…» Benådningsvedtak, Metz 19. juli 1955 «Dokumentene viser at tiltalte, styrt av “vitenskapelig” motiv, ikke hadde spesiell drapshensikt…»
Til slutt et bibliotekkort fra Hannovers Medizinische Hochschule. I margen står med blyant: *Wenn die Filter das Schicksal bestimmen, entscheidet die Chemie das Morgen* – «Når filtrene bestemmer skjebnen, avgjør kjemien morgendagen».
En rettssak i Metz 17. mars 1947 ble Bickenbach arrestert og sendt til Frankrike for å stilles for retten. I desember 1952 dømte en fransk militærdomstol ham og virologen Eugen Haagen til livsvarig straffarbeid for giftgasstesting på jøder og sigøynere. Rühl og August Hirt ble dømt til døden in absentia samme dag. Men saken tok en uventet vending: I 1955 ble Bickenbach benådet etter en ny vurdering som konkluderte med at han «angret» og var «politisk rehabilitert». Han vendte tilbake til Köln, åpnet privat praksis og fikk i 1966 beskjed fra det regionale legerådet om at han ikke hadde «brutt yrkesetikken».
Et ekko gjennom tid Hva gjør et slikt etterspill med oss som fellesskap? Kanskje er det ikke dommen som skurrer mest, men stillheten: Den administrerte normaliteten som får arkivskap til å lukke seg rundt ubehaget. Når en lege som Bickenbach kan få autorisasjon tilbake uten særlig debatt, sier det noe om hvor raskt samfunn kan velge glemsel fremfor oppgjør. Natzweiler var aldri bare ett eksperiment. I august 1943 ble 86 jødiske menn og kvinner gasset for at anatom August Hirt kunne lage en «skallesamling» til universitetet i Strasbourg. Samme år økte tilfanget av «Natt-og-Tåke-fanger» som simpelthen forsvant fra registrene. På det meste telte leiren rundt 7 000 fanger; i nettverket av femti underleirer ytterligere 20 000 tvangsarbeidere i ammunisjonsbunkere og tunnelanlegg.
Når landskap taler Reiser du til Struthof i dag, merker du stillheten. Kabelbanen knirker ikke lenger, ovnen er kald. Men i klangen fra et kråkeskall som treffer sement, i stemmen til en guide som peker mot gasskammeret, hører man et ekko: Pust. Ett drag til. Kroppene som aldri fikk reise hjem, ligger under grus og granbar, men fortellingen lar seg ikke begrave. Den vandrer langs stiene med oss, nikker, venter på at vi skal forstå – eller i det minste ikke glemme.
Hvorfor skrive om dette nå? Fordi forskningsetikken igjen er til forhandling når stordata, CRISPR og kunstig intelligens forandrer medisinen. Anonyme pasientfiler kan misbrukes nesten like lett som anonyme fanger. Og ordet «unntakstilstand» ligger fortsatt på lur i politikken. Bickenbachs kammer var et kontrollert rom der mennesker ble redusert til forsøksmateriale, kamuflert som vitenskapens fremgang. Denne innsikten er urovekkende presis i 2025: Vitenskap uten samvittighet er som gass uten lukt.
Det finnes ingen perfekte ord å avslutte en slik beretning med. Kanskje bare en stillferdig gest: ett halvt steg bakover og en erkjennelse av at hvert arkivblad vi vender også kaster skygger fremover. Ansvar for lyset som faller, og for luften vi deler, er alt vi har.
*Artikkelen er skrevet for dnnd.no, primært basert på Florian Schmaltz “ Otto Bickenbach's: Human Experiment with Chemical Warfare Agents and the Concentration Camp Natzweiler” (2006) i boken Wolfgang U Eckart (redaktør), “Man, medicine, and the state: the human body as an object of government sponsored medical research in the 20th century” s. 139-156, samt offentlig tilgjengelige kilder om Otto Bickenbach og Natzweiler-Struthof.*