«Natt og navn»: kartet over nazistenes kallenavn

Navn kan dempe uhyggen. De kan også forsterke den. I nazistenes leirsystem oppstod et eget vokabular av kallenavn. SS-voktere skapte noen av dem med kynisk ironi. Andre oppstod blant fangene, som brukte svart humor for å møte ondskapen og verne om egenverdet. Frigjørerne lette etter ord for det de så. Kallenavnene ble mentale kart over leirene, der offisielle betegnelser som «Arbeitserziehungslager», «Schutzhaft» og «Sonderbehandlung» allerede var preget av løgn.

Hvorfor oppstod kallenavnene?

Tre forhold virket sammen:

SS-enes kynisme. I offisielle papirer het massemordet «Sonderbehandlung» – særbehandling. Kallenavn som «Himmelstrasse» og skilt som «Stiftung Hackenholt» over gasskamrene i Bełżec videreførte denne byråkratiske forakten.

Fangenes selvoppholdelse. Fangene i Auschwitz kalte lagerhallene med de myrdedes eiendeler for «Kanada» – overflodens land. Navnet gjorde lidelsen lettere å håndtere gjennom språket og uttrykte et fellesskap mellom fangene.

Frigjørernes sjokk. Da britene åpnet portene til Bergen-Belsen våren 1945, lette de etter ord for det de så. «For meg var Belsen den ytterste blasfemi», skrev Michael Bentine, som var med da leiren ble befridd.

Natzweiler-Struthof – «Nacht-und-Nebel-leiren»

Etter Hitlers dekret av 7. desember 1941 forsvant motstandsmenn «i natt og tåke». Mange av disse NN-fangene ble sendt til Natzweiler. Leiren ble dermed synonym med dekretet. Navnet «Night-and-Fog-camp» viste til strategien snarere enn geografien.

Dachau – «Voldsskolen»

Dachau ble opprettet i 1933 og ble raskt mønsterleir og treningssenter for SS-vaktene. Historikeren Christopher Dillon har kalt den en skole i vold – A Schooling in Violence, som undertittelen på boken hans lyder. Vaktene som «tok eksamen» her, ble sendt ut for å lede resten av leirsystemet.

Auschwitz – «Dødsfabrikken»

I juni 1943 rapporterte leirens byggesjef Karl Bischoff at krematoriene i Auschwitz-Birkenau til sammen kunne brenne 4 756 lik i døgnet. I ettertid har overlevende, journalister og historikere gitt anlegget navnet Todesfabrik, dødsfabrikk. Begrepet knytter industriell logistikk til massemordets effektivitet.

Treblinka – «Himmelstrasse», veien til gasskamrene

SS-vaktene kalte den inngjerdede stien fra avkledningsbarakkene til gasskamrene Himmelstrasse, «veien til himmelen» – eller bare der Schlauch, «slangen». Navnet festet seg også i fangenes beretninger, som besk galgenhumor rettet mot vaktenes religiøse sarkasme.

Sobibór – «Schwalbennest»

I Sobibór skulle blomsterbed på mottaksplassen gi inntrykk av idyll og skjule leirens formål. SS-offiserene bodde i hytter med navn som Schwalbennest – svalereiret – og Gottes Heimat, «Guds hjem». Også her gikk en inngjerdet sti kalt Himmelstrasse fra avkledningen rett til gasskamrene.

Bełżec – «Stiftung Hackenholt»

I Bełżec hang et håndmalt skilt over de nye murte gasskamrene fra 1942: Stiftung Hackenholt – «Hackenholt-stiftelsen», oppkalt etter SS-mannen Lorenz Hackenholt, som hadde bygget dem. Et anlegg for massemord fikk dermed navn som om det var en veldedig institusjon.

Buchenwald – «Den syngende skogen»

I en treklynge nord for brakkene hengte SS fanger opp etter håndleddene, med hendene bundet bak ryggen – torturmetoden kjent som strappado. Skrikene fra fangene ga området navnet der singende Wald, «den syngende skogen».

Mauthausen – «Knochenmühle», beinkverna

I granittbruddet under hovedleiren måtte fangene bære tunge granittblokker opp de 186 trinnene i det som ble hetende «dødstrappen». De som falt, dro andre med seg i døden. Blant fangene og de overlevende ble Mauthausen derfor hetende Knochenmühle, «beinkverna».

Neuengamme – «Klinkerwerk», teglverkleiren

Hamburg og SS bygde Neuengamme rundt et nedlagt teglverk. Fangene slet med å forme og brenne murstein gjennom lange skift. Teglverkets navn – Klinkerwerk – ble hengende ved stedet og knyttet leiren til tvangsarbeidet.

Bergen-Belsen – «oppholdsleiren»

Offisielt ble Bergen-Belsen kalt et Aufenthaltslager – en «oppholdsleir». Fra 1944 ble en del av leiren kalt Erholungslager, «rekonvalesensleir», for utslitte fanger fra andre leirer. Da britene kom i april 1945, fant de rundt 60 000 utsultede og syke fanger og 13 000 ubegravde lik. Navnene sto i skarp kontrast til forholdene i leiren. Belsen ble stående som et bilde på ekstreme levekår i en leir uten gasskamre.

Ravensbrück – kvinnenes leir

Som den store kvinneleiren har Ravensbrück i ettertiden blitt stående som kvinnenes leir – Hitler's Concentration Camp for Women, som undertittelen på Sarah Helms standardverk lyder. For tidligere fanger viste navnet til mer enn et sted. Det bar også erfaringen av å bli mishandlet som kvinner.

Chełmno – «Schlosslager»

Chełmno bestod av to soner: herregården og skogen. Den tyske administrasjonen kalte hovedbygningen Schlosslager – slottleiren. Her ble ofrene kledd av før de ble myrdet i gassbiler. Navnet skjulte drapene bak en forestilling om aristokratisk idyll.

Melk – tunnelbyen uten kallenavn

Melk, en underleir av Mauthausen, ble bygget rundt et tunnelsystem for våpenproduksjon. Av 14 390 innsatte døde nær 4 900 – omtrent hver tredje fange. Likevel finnes det ikke noe etablert kallenavn. Kanskje skyldes det at leiren var i drift i krigens mest kaotiske sluttfase, før et felles språklig minne rakk å feste seg.

Hvem skapte hvilke navn?

Kildene viser tydelige mønstre. «Dødsfabrikken» er ettertidens ord. Overlevende, journalister og historikere har brukt det for å beskrive systemets industrielle rasjonalisering. «Himmelstrasse» var en kynisk oppfinnelse fra vaktene i Treblinka og Sobibór. Fangene tok navnet i bruk som en besk eufemisme for veien til gasskamrene. «Beinkverna» festet seg blant fangene i Mauthausen og ble stående som en anklage i de overlevendes beretninger. «A Schooling in Violence» er en analytisk betegnelse etterkrigstidens forskere har brukt om Dachau som treningsleir for SS-brutalitet. I Bergen-Belsen valgte nazistene selv betegnelsene «oppholdsleir» og «rekonvalesensleir». Forholdene britene fant i april 1945, viste hvor misvisende de var. Hver betegnelse forteller hvem som brukte den – nazist, fange, frigjører eller historiker – og hva den skulle tjene: propaganda, sarkasme, anklage eller akademisk analyse.

Språklige ettervirkninger

Et kallenavn er ingen nøytral etikett. Det former vår kollektive hukommelse. «Death factory» framstiller Auschwitz som industri og kan skygge for menneskene bak tallene. «Kvinneleiren» framhever kjønnet, men kan skjule at også barn og menn døde der. Historikeren har derfor to oppgaver: å respektere vitnenes språk og å korrigere bildet gjennom kildekritikk.

Videre lesning

Christopher Dillon, Dachau and the SS: A Schooling in Violence (Oxford, 2015)
Nikolaus Wachsmann, KL: A History of the Nazi Concentration Camps (London, 2015)
Yitzhak Arad, Belzec, Sobibor, Treblinka: The Operation Reinhard Death Camps (Bloomington, 1987)
Sarah Helm, Ravensbrück: Life and Death in Hitler's Concentration Camp for Women (New York, 2015)

Etterord

Kallenavnene følger oss også når vi besøker minnestedene i dag – kalksteinsgroper på Mauthausen, bjørkeskog i Birkenau. Med ordene prøver vi å forstå stedene. Språket kan avvæpne volden. Det kan også tilsløre den. Å kjenne kallenavnene er å se hvordan makt og avmakt kjemper om retten til å definere historien, selv etter døden.