Stuten

Om Ernst Jäger, volden i steinbruddet og det vanskelige spørsmålet om et offer som ble gjerningsmann

I nesten alle norske fortellinger fra Natzweiler finnes det en skikkelse som kommer mot leseren før navnet hans gjør det. Først er det kroppen: stor, tung, okseliknende. Så stemmen. Så stokken. Og så kallenavnet. Stuten. Norske motstandsfolk som ble deportert til Natzweiler fra våren 1943, forkastet det egentlig nærliggende «Oksen» – de fryktet at lydlikheten med det tyske ordet kunne gjøre ham enda farligere om det nådde hans ører.¹

Det egentlige navnet var Ernst Jäger. Han var ikke SS-mann. Han var ikke født inn i den nazistiske makteliten. Han kom til Natzweiler i februar 1943 som fange, registrert med matrikkelnummer 2710 og merket med svart trekant som såkalt «asosial», og ble sommeren samme år utnevnt av SS til kapo i steinbruddet. Der ble han, etter overlevendes samstemte vitnesbyrd, en av de mest brutale voldsmennene norske fanger møtte i leiren. Senere fulgte han med til underleiren Leonberg, hvor han igjen ble dømt for mishandling etter krigen.¹²

Det er fristende å skrive ham som monster. Det er også mulig å gjøre det. Men da stanser tanken for tidlig. For det som gjør Jäger historisk interessant – og urovekkende – er nettopp at han ikke passer rent i én kategori. Han var et menneske som var blitt slått skjevt lenge før han begynte å slå andre. Han var et produkt av sosial nød, kriminalisering, fengsler, nazistisk rasehygiene og leirsystemets gradvise skolering i vold. Men han var også en mann som tok i bruk den makten han fikk, nøt den, utvidet den og gjorde andres svakhet til sitt rom for selvhevdelse. Det ene opphever ikke det andre. Det gjør bare historien vanskeligere, og derfor viktigere.

Fra Stralsund til sammenbrudd

Ernst Wilhelm Karl Jäger ble født i Stralsund 6. november 1905, som fjerde barn av havnearbeideren Wilhelm Jäger og hans kone Maria. Familien bodde trangt og fuktig i et arbeiderkvartal preget av fattigdom og sykdom; tre av åtte søsken døde før de fylte ett år. Faren drakk, og hjemmet var preget av gjentatte flyttinger og krangler. Moren døde av lungebetennelse i 1920, da Ernst var 14 – trolig et av de siste ofrene for den spanske syken i Stralsund.¹

Skolegangen ble mangelfull; som voksen skrev Jäger selv, med tydelige ortografiske mangler, at foreldrene «ikke brydde seg mye» om ham. Han ble tidlig satt i arbeid – først som skipsgutt, senere som sjømann, fisker og løsarbeider. I juli 1923, sytten år gammel, ble han for første gang dømt for tyveri.¹

Gjennom 1920- og 30-tallet glir han mellom sjømannsarbeid, løsarbeid, arbeidsløshet, alkohol og småkriminalitet, med et stadig tettere mønster av dommer for tyveri, vold, tigging og ordensforstyrrelser i byer over hele Nord- og Sør-Tyskland. I november 1931 fikk han fem år og fem måneders tukthus for et ran han begikk sammen med to andre vandrere. Under soningen i Zuchthaus Ebrach lærte han faktisk å lese og skrive bedre – men samtidig hadde nazistene tatt makten, og «asosiale» som Jäger ble nå gjenstand for en helt annen type statlig inngripen.¹

Under den nazistiske «loven til forebygging av arvelig sykt avkom» ble Jäger i desember 1936 idømt tvangssterilisering av arvehelseretten i Straubing, med diagnosen «alvorlig alkoholisme». Etter en forgjeves anke ble han sterilisert 24. mars 1937 – tre dager før straffetiden hans utløp.¹ Videre fulgte arbeidshus, ny fengsling og til slutt Vorbeugungshaft – forebyggende fengsling. I februar 1943 ble han sendt til Natzweiler som svartvinkel-fange.¹

Denne bakgrunnen forklarer ikke den volden han senere utøvde. Men den gjør det mulig å se at han ikke oppsto i leiren som en ferdig figur. Leiren ga ham makt; livet før leiren hadde gjort ham mottakelig for nettopp denne typen makt.

Natzweiler: steinbruddet som scene

Natzweiler-Struthof var på én gang en hovedleir og en maskin for nedbrytning. Steinbruddet under leiren ble for mange fanger det første møtet med systemet: bæring av tunge steinblokker, bratte trapper, glatte underlag, slag når tempoet sank. Den norske minnetradisjonen har mange slike første-dag-fortellinger, og de går ofte via én og samme skikkelse: Stuten. På natzweiler.info finnes en samtidsberetning som beskriver akkurat denne kapo-figuren: alltid med en stokk i hånden, ute av stand til å lese eller skrive, men som skrøt av forbrytelsene sine.³

Haakon Sørbye, en av de norske overlevende, sa det rett ut: «En av kapoene var Ernst Jäger, men vi kalte ham for ‘Stuten’. Både fordi han brølte som en stut og fordi han var like dum som en stut. Han kunne virkelig det med å gjøre fangetilværelsen ekstra utrivelig.»⁴

Jäger gikk løs på fangene med kølle, hakkeskaft, knyttnever og spark når arbeidstempoet falt, eller når kraftløse fanger forårsaket uhell under transport av steinblokkene. Han bevoktet ikke bare vanlige arbeidere: mot intellektuelle – jurister, akademikere, briller, spedbygde menn – gikk han med særlig brutalitet. Ordinære arbeidere var han mer tilbøyelig til å skåne.¹

Det som gjør inntrykk her, er måten volden ble utøvd på. Han slo ikke bare for å få arbeidet gjort. Han slo for å demonstrere forskjellen mellom den sterke og den svake, mellom den som kunne kommandere og den som bare kunne bære.

Makt som belønning

Det mest foruroligende med leirsystemet er ikke bare at det var brutalt. Det er at det lærte seg å delegere brutaliteten nedover. SS behøvde ikke å slå hver eneste fange selv. De kunne skape et hierarki av privilegier, og la fanger gjøre deler av arbeidet.

For Jäger innebar kaporollen langt mer enn et armbind eller en funksjon. Den innebar lettere arbeid, bedre innkvartering, mer mat, tilgang til yngre fanger for seksuelle tjenester han honorerte materielt – og, viktigst, en erfaring av autoritet han aldri hadde hatt før. Han hadde levd hele sitt liv med ydmykelse, forakt og egen maktesløshet; nå hadde han, for første og eneste gang, en – riktignok begrenset og prekær – makt over andre, lånt av SS. Han kom til å bruke den med voldsom intensitet.¹

Han feiret sin makt. Ett av dens symboler var den svarte kapolua: trakk han den ned i ansiktet, ventet slag og spark; skjøv han den opp igjen, var faren over for denne gang – helt til humøret skiftet på nytt. Han forventet at makten skulle gi ham autoritet og respekt, og reagerte med rasende vold når fangene i stedet møtte ham med et jernhardt, avvisende taushet.

Nordmennenes erfaring: frykt, taktikk, overlevelse

I de norske fortellingene om Jäger finnes det også noe annet enn ren avsky: en skarp praktisk intelligens. Fangene lærte seg hvordan man kunne overleve ham.

To norske fanger presenterte seg overfor Jäger som en godseier og hans sekretær, og lot ham tro at de etter krigen ville gi ham arbeid som godsforvalter. Jäger trodde på tilbudet. Resultatet var at han plutselig behandlet dem skånsomt, skaffet dem lettere arbeid og ekstra rasjoner.¹ Historien er nesten komisk, men komikken er etsende: den viser hvor sulten han var på anerkjennelse, og hvor lite det skulle til for å få volden til å vike til fordel for et skuespill om sosial oppstigning.

Trygve Bratteli – senere Norges statsminister – hørte til dem Jäger holdt en «straffetale» til, da han la merke til at Bratteli var i ferd med å miste all livsvilje under arbeidet i hans kolonne. I sine egne memoarer, Fange i natt og tåke (1980), skal Bratteli senere ha tilkjennegitt at nettopp dette bidro til at han overlevde.⁵ Det er en opplysning som ikke opphever brutaliteten, men som gjør bildet mer sammensatt. Historien minner oss om at også en brutal kapo kunne handle inkonsistent, pragmatisk eller til og med øyeblikksvis livreddende.

Dette er en av grunnene til at Jäger fortsetter å skape uro i materialet. Han var ikke en ren maskin. Han var en skadet, voldelig og opportunistisk person i et system som gjorde slike trekk funksjonelle – men ikke fullstendig forutsigbare.

Floris Bakels og den mislykkede pedagogikken

Blant de mest slående episodene er møtet mellom Jäger og den nederlandske juristen Floris Bakels, som beskriver det selv i sin bok Nacht und Nebel (1979). Bakels, som fryktet for sitt liv, forsøkte å tale med Jäger om noe så grunnleggende som solidaritet mellom fanger: at de ikke burde stå fiendtlig overfor hverandre, men hjelpe hverandre. De snakket sammen i en time. Til slutt tok de hverandre i hånden, og Jäger lot Bakels være i fred etter dette. Men Bakels satt igjen med inntrykket av at begrepet vennskap var nesten fremmed for Jäger – han omtalte det som en «nesten dyrisk sløvhet».⁶

Det er en sterk scene. Ikke fordi den gjør Jäger sympatisk, men fordi den antyder en grense for hva man i det hele tatt kunne forklare inne i leirsystemet. Dersom hele ditt liv allerede har lært deg at forholdet mellom mennesker primært er dominans, utnyttelse eller kjøpbarhet, er ikke Natzweiler stedet der du plutselig lærer kameratskap. Leiren forsterket nettopp det motsatte. Den gjorde det mulig å selge brød, kjøpe seksualitet, bytte vern mot lojalitet og vold mot privilegier. Bakels' «pedagogikk» kunne ha øyeblikkseffekt. Men den kunne ikke oppheve strukturen som gjorde Jäger til Jäger.

Leonberg: volden fortsetter

Sommeren 1944 ble Jäger overført fra hovedleiren, til slutt til Leonberg, en underleir i Natzweiler-komplekset nær Stuttgart. Fangene der ble satt til å arbeide i et bombesikkert autobahntunnelanlegg for Messerschmitt-produksjon, blant annet vingedeler til jagerflyet Me 262. Her opptrådte Jäger først som blokkeldste for den såkalte «russerblokken», senere som kapo for tunnelarbeidet og for et «oksekommando» knyttet til transport. Overlevende vitner beskrev ham i den påfølgende rettssaken i Rastatt som en av de mest fryktede funksjonsfangene i leiren.²⁷

I en spesielt skarp episode tvang han en syk jødisk fange, Izaak Arbus, til å gi fra seg brødet sitt fordi Arbus på grunn av en byll i munnen ikke klarte å spise det – Arbus vitnet selv om dette under rettssaken i 1948.⁷ Det er en liten scene, men den er presis: ikke bare fysisk vold, men en form for moralsk tomhet.

Særlig graverende for retten i Rastatt var Jägers medvirkning ved gjennomføring av pisking, etter oppdrag fra SS-leirlederen: vitner fortalte at slagene med den piggtrådforsterkede oksepisken var så kraftige at bødlene måtte avløse hverandre, og at ofrene nesten alltid måtte bæres til sykestuen. Retten dømte Jäger for forbrytelser mot menneskeheten etter Kontrollrådslov nr. 10, til livsvarig tvangsarbeid – aktoratet hadde krevd dødsstraff.⁷

Da Jäger senere ble stilt for retten i den store Natzweiler-saken i Metz i 1954, sammen med 91 andre tiltalte, gråt han og hevdet at han aldri hadde mishandlet noen – at det var han som var blitt slått av «de politiske», og at han fikk «Grün- eller Schwarzwinkler» til å ta straffen for SS-folkenes forbrytelser. Den kjente rettsreporteren Jean-Marc Théolleyre i Le Monde beskrev ham som bitter og trassig, «stemmen til en opprører som vet at hans liv er over».⁸ Théolleyres referat av Jägers vitnesbyrd ble senere sitert av den franske Holocaust-fornekteren Paul Rassinier, som brukte Jägers egne ord – om at kriminelle kapoer «måtte bli ulver for ikke selv å bli spist» – i sitt forsøk på å bagatellisere kommunistenes og andre politiske fangers motstand i leirsystemet. Det er en ubehagelig etterlivshistorie: Jägers selvforsvar ble, uten at han selv trolig forsto det, gjenbrukt som våpen mot ofrene.⁸

Hvordan skrive om ham uten å forenkle

For en artikkel til DNND er dette kanskje det viktigste metodiske spørsmålet. Hvordan skriver man om en figur som Jäger uten å falle i én av to feller?

Den første er den moralsk komfortable: å skrive ham som et rent beist. Da blir teksten ren og ryddig, men vi mister innsynet i hvordan systemet faktisk arbeidet – hvordan det sugde opp mennesker fra randsonene, deformerte dem ytterligere og satte dem til å administrere andres nedbrytning.

Den andre fellen er den intellektuelt forførende: å psykologisere så mye at ansvaret glipper ut mellom fingrene. Barndom, fattigdom, alkohol, sterilisering, arbeidshus – alt dette er reelt. Men det fritar ham ikke for det fangene så og bar på kroppen. Han slo. Han sparket. Han nøt sin stilling. Han ble dømt for det.

Det mest redelige er derfor kanskje å holde fast ved begge nivåer samtidig. Ernst Jäger var et offer for et voldelig samfunn og et nazistisk system. Og han ble selv en gjerningsmann av betydelig format. Begge deler er sant. Det ene er ikke en fotnote til det andre.

Etter løslatelsen levde Jäger videre et rastløst liv preget av alkohol, gjentatte nye fengslinger og forsøk på selvskading, inntil han døde på et lungesykehus i Bremen i desember 1971 – et menneske som aldri, slik kildematerialet viser, gjorde et ærlig regnskap opp med det han hadde gjort.¹

Etterord: hvorfor Jäger fortsatt angår oss

I Norge fortelles Natzweiler ofte gjennom motstand, lidelse, solidaritet og overlevelse. Alt dette er riktig. Men systemer som Natzweiler skaper også andre figurer, og de må med dersom historien skal bli hel. Jäger er en slik figur.

Han minner oss om at leirsystemet ikke bare besto av SS og ofre. Det besto også av mellomledd, av fanger som ble gitt makt, av mennesker som var blitt knust lenge før de begynte å knuse andre. Nettopp derfor er han farlig som historisk skikkelse: han tvinger oss til å se hvor lite som skal til før et menneskes sårbarhet blir omdannet til våpen mot andre. Ikke alltid. Ikke uunngåelig. Men ofte nok.

For de norske fangene var han ikke et teoretisk problem. Han var stemmen i steinbruddet. Slaget over ryggen. Frykten for at en fot kunne skli, og at konsekvensen ikke bare var smerte, men Stuten. For oss i dag er han noe annet: en mørk prøvestein for historisk forståelse. Hvor langt tør vi gå i forklaringen uten å miste dommen? Hvor hardt kan vi dømme uten å slutte å forstå?

Det er ingen bekvem balanse. Men kanskje er det nettopp derfor Ernst Jäger fortsatt bør skrives fram. Ikke for å gi ham siste ord. Men for å vise at også leirenes vold hadde biografier – og at det i disse biografiene finnes noe Europa fortsatt må lære å gjenkjenne, før nye systemer igjen begynner å lete etter mennesker som kan låne makt og bruke den nedover.

Fotnoter

Kilder og referanser

Primær- og hovedkilde

• Jürgen Kowalewski, «Der Stier» – ein Opfer wird zum Täter — upublisert manuskript/ekskurs, delt med Den norske Natzweiler- og Dachaukomité i september 2026 som takk for komiteens hjelp med opplysninger om Leif Poulsson til forfatterens bok om Asbjørn Halvorsen

Supplerende litteratur og dokumentasjon

• USHMM, Encyclopedia of Camps and Ghettos, 1933–1945 – oppslag om Natzweiler-Struthof og underleiren Leonberg
• Joachim Baur og Birgit Wörner (red.), Konzentrationslager und Zwangsarbeit in Leonberg (2001)
• Trygve Bratteli, Fange i natt og tåke (1980)
• Floris B. Bakels, Nacht und Nebel (1979)
• natzweiler.info: biografiske notater om kapoene i steinbruddet