«Alligator Alcatraz» er foreløpig et kallenavn – og en overskrift som nesten skriker etter historiske paralleller. Det dreier seg om et nyopprettet migrant- og flyktningfengsel på et avsidesliggende flyfelt i Floridas Everglades, 72 kilometer vest for Miami. Rundt enorme telt, brakker og piggtrådgjerder strekker sumpen seg som et naturlig vollgravsystem: mygg, pytonslanger og alligatorer gjør det spektakulært dumdristig å rømme. Anlegget er planlagt for 5 000 sengeplasser i første byggetrinn, med ambisjoner om det dobbelte, og skal håndheve en kraftig skjerpet deportasjonspolitikk under den sittende amerikanske administrasjonen. 

Mediesirkuset er allerede i gang: guvernøren i Florida selger tema-kopper, mens presidenten varsler pressevisitt når portene åpner. Demonstranter fra Seminole- og Miccosukee-stammene, miljøjurister og menneskerettighets-NGOer har svart med bannere som minner oss om at et fengsel aldri er nøytralt når det ligger på hellig land midt i et økosystem på randen. 

Hva det ikke er

La oss slå fast det åpenbare først: «Alligator Alcatraz» er, så langt, ikke en tysk konsentrasjons- eller utryddelsesleir av 1940-modellen. Den mangler det ideologiske målet om fysisk tilintetgjørelse av bestemte befolkningsgrupper; den mangler gasskamre, tvangsarbeidskommander og et systematisk apparat for massedrap. Sammenlikningen med KL-systemet brister på alle vesentlige historiske parametere.

Hva det kan bli

Likevel minner navnet – og infrastrukturen rundt – oss på en farlig glidebane:

1. Retorisk avhumanisering. Når offisielle talspersoner omtaler internflyktinger som «ulovlige» som må «isoleres i sumpen», er vi tilbake i et språk som skiller «dem» fra «oss».

2. Geografisk isolasjon som politikk. Både nazistenes leirer og Guantánamo Bay viser at fysisk avstand gjør kontroll og hemmelighold enklere. Jo lenger fra offentlige øyne, desto svakere blir presset for rettssikkerhet.

3. Normalisering gjennom størrelse. Med en driftspott i milliardklassen og en ekspansjonsplan til 10 000 senger risikerer «Alligator Alcatraz» å bli en permanent institusjon snarere enn et midlertidig beredskapstiltak.

Ved Guantánamo Bay har to tiår med midlertidig fangenskap allerede utviklet seg til et varig rettstomrom, preget av torturanklager og evig forvaring uten dom.    Historien lærer oss at når unntakstilstand sementeres, følger begreper som «på ubestemt tid» og «ikke-krigsfanger» raskt i kjølvannet.

Et historisk kompass

Som historikere er vår oppgave å måle avstanden mellom det som er og det som kan bli. Vi sammenlikner ikke dagens migrantleir med nazistenes dødsmaskineri for å sjokkere; vi gjør det fordi navngivningen allerede peker i retning av et erfaringsarchiv:

• «Alcatraz» var i sin tid selve symbolet på USAs strengeste fengsel, en borg for de «utilgjengelige».

• Legger man til «Alligator», signaliserer man at naturen selv – sump og rovdyr – skal fullføre muren.

I en tid der politisk språk stadig tøyer yttergrensene for det akseptable, minner denne nomenklaturen oss om at grenser både kan være geografiske og moralske. Om morgendagens historikere skal slippe å legge «Alligator Alcatraz» til listen over mørke kallenavn, må dagens samfunn holde fast ved rettssikkerhetens minstemål: tilgang til advokat, transparente prosedyrer, uavhengig tilsyn.

Det er her parallelsynet til Guantánamo er nyttig. Anlegget på Cuba startet som en midlertidig løsning. Tjue-to år senere blør det fortsatt i folkerettens randsoner. Hvordan vil «Alligator Alcatraz» se ut om en generasjon? Vil navnet stå igjen som en historisk kuriositet – eller som et avsnitt i neste utgave av læreboken om statlig masseinternering?

Historien kan ikke spå, men den legger fram et kompass: jo mer vi lar retorikk og terreng smelte sammen til en voldens natur, desto vanskeligere blir det å snu kursen. Navnene peker veien – vi avgjør hvor den ender.