Vinter bak piggtråd

Januar i Norge betyr hvit snø, varme peiser og familier samlet innendørs. I konsentrasjonsleirene betydde januar noe helt annet: tynn fangedrakt, tresko uten sokker, appellplasser der kropper frøs fast i snøen, og en kamp for å overleve til våren.

For de norske fangene i det tyske leirsystemet var vinteren den ultimate prøven. De kom fra et land der kulde var noe man kledde seg for, der ullundertøy og gode sko var selvfølgeligheter. I leirene møtte de en kulde som var designet for å bryte dem ned – ikke som et biprodukt av systemet, men som en del av det.

Dette er historien om vintrene bak piggtråd – om de som frøs, de som ble syke, og de som likevel fant måter å holde liv i både kropp og håp.

Tåkelandet om vinteren – Natzweiler i Vogesene

Natzweiler-Struthof lå 800 meter over havet i Vogesene-fjellene. Beliggenheten var ikke tilfeldig. SS valgte stedet nettopp fordi klimaet var brutalt – lange, kalde vintre med tåke og snø, isolert fra omverdenen, umulig å rømme fra.

De norske NN-fangene som ankom Natzweiler fra sommeren 1943 og utover, hadde ofte tilbrakt måneder i Grini eller Akershus før deportasjonen. De var allerede svekket. Men ingenting kunne forberede dem på vinteren i fjellene.

«Klimaet i Natzweiler var ekstremt ugjestmildt,» noterer en av hovedkildene om leiren. I løpet av det første driftsåret hadde 900 fanger arbeidet med å bygge selve leiren. Av disse døde 330 – over en tredjedel – mens ytterligere 300 ble overført til Dachau som invalider.

Vinteren forsterket alt som var vondt ved leiren. Steinbruddet, der fanger slet med å bryte løs rosa granitt til Hitlers planlagte monumenter, ble om vinteren en dødsfelle. Hendene frøs fast i jernverktøyet. Føttene i tresko gled på is og snø. Trappene opp fra bruddet – allerede en tortur i seg selv – ble livsfarlige.

Kristian Ottosen, som selv var NN-fange og senere skrev standardverket Natt og tåke, beskriver hvordan fangene etter hvert mistet kraften til å løfte bena: «For hvert trinn måtte de plassere hendene under kneet og løfte det opp, for å få foten opp på neste trinn.» Om vinteren, med is på trinnene og kropper svekket av underernæring og kulde, ble denne bevegelsen enda mer desperat.

Appellplassens timer

Appellen – den daglige opptellingen av fanger – fant sted uansett vær. Om morgenen og om kvelden ble alle fanger kommandert ut på appellplassen, der de måtte stå i rekke og rad mens SS-offiserer telte. Å telle tusenvis av fanger tok tid. Ofte timer.

Om vinteren betydde dette å stå urørlig i snø og kulde, kledd i tynn stripete fangedrakt, uten hansker, uten varme klær. Selv de som hadde dødd siden forrige appell måtte bæres ut og telles – kropper som ble lagt i snøen ved siden av de levende.

I Natzweiler, med sin høyde og sitt fjellklima, kunne appellene bli direkte dødelige. Kilder forteller om en novemberdag i 1941 der 30 fanger døde etter å ha stått i timevis på appellplassen i bare undertøy i ekstreme temperaturer. Vintrene som fulgte var ikke mildere.

Klær som ikke varmet

En av de mest grunnleggende formene for vinterlidelse i leirene handlet om noe så enkelt som klær. Fangedrakten – den stripete bomullsjakken og -buksen som er blitt selve symbolet på konsentrasjonsleirene – var aldri designet for å holde noen varm.

«Fangens tynne klær ga utilstrekkelig beskyttelse mot kulden,» noterer Wollheim Memorial om forholdene i Auschwitz-Buna. «Om vinteren kom knapt en eneste arbeidskommando tilbake uten forfrysninger, og ofte var det 30 døde på én dag.»

Klærne var sydd av grov bomull i blå-hvite eller grå-blå striper. De var tynne, slitt, og ofte for store eller for små – fanger fikk det som var tilgjengelig, ikke det som passet. Om vinteren ble det delt ut kåper av litt tykkere stoff, men disse ga heller ikke reell beskyttelse.

Tresko og frostskader

På føttene hadde fangene tresko – «hollandske sko» kalt det, laget av ett stykke tre. Sokker fantes ikke. Resultatet var forutsigbart: gnagsår, verkende sår, infeksjoner som spredte seg.

«Treskoene forårsaket blemmer, åpne sår og en uvanlig høy forekomst av flegmoner – purulente betennelser i bindevevet,» dokumenterer arkivene fra Auschwitz. Sårene var vanskelige å lege, og under de uhygieniske forholdene i leirene kunne selv et lite sår bli livsfarlig.

Om vinteren ble problemet verre. Et tykt lag med snø festet seg til tresålene og fikk fangene til å gli og falle. Når de arbeidet med metall – jernverktøy, jernbaneskinne, kabeltrekking – frøs huden fast. De som losset murstein eller jern med bare hender var ofte skadet.

Fanger forsøkte å beskytte seg selv på ulovlige måter: avispapir stappet inn under jakken for isolasjon, filler surret rundt føttene. Straffen for å bli tatt kunne være brutal, men alternativet – å fryse i hjel – var verre.

Dachau vinteren 1944–45: Den mørkeste tiden

Hvis Natzweiler var tåkelandet, var Dachau vinteren 1944–45 selve helvetes forgård. Den vinteren markerte et vendepunkt i leirsystemets historie – ikke fordi behandlingen ble verre (den hadde alltid vært brutal), men fordi systemet kollapset under sin egen vekt.

Fra høsten 1944 strømmet det inn fanger fra andre leirer som ble evakuert foran de fremrykkende allierte styrkene. Natzweiler ble tømt i september 1944, og over 5500 fanger ble sendt til Dachau på tre dager. Med dem kom sykdom, utmattelse og en økning i dødsrater som overgikk alt leiren hadde sett tidligere.

Tallene fra National WWII Museum forteller historien: I oktober 1944 døde over 400 fanger. I november doblet tallet seg. I desember nådde det 1915. Og så kom 1945. I de siste fire månedene før frigjøringen døde mellom 2600 og 4000 fanger per måned – rundt 100 hver eneste dag.

Tyfusepidemien

I november 1944 brøt det ut en tyfusepidemi i Dachau. Sykdommen, spredt av lus som trivdes i de overfylte brakkene og de skitne klærne, tok tusenvis av liv. Anslagene varierer, men kilder antyder at tyfus alene forårsaket 15 000 dødsfall mellom desember 1944 og april 1945.

Leirkommandant Weiss innrømmet senere i en erklæring at de fleste dødsfallene under hans administrasjon skyldtes «tyfus, tuberkulose, dysenteri, lungebetennelse, brysthinnebetennelse og kroppens svekkelse på grunn av matmangel».

For de norske fangene som var blitt overført fra Natzweiler, var situasjonen desperat. De hadde allerede overlevd én leir; nå måtte de overleve en ny – midt i en epidemi, i en vinter der leirens infrastruktur kollapset rundt dem.

Krematoriet stanset

Kuldet rammet ikke bare fangene, men selve dødsmaskineriet. Leiren hadde mangel på kull siden sent i 1944, og krematoriene kunne ikke holde følge med tempoet i dødsfallene. SS beordret fanger til å bære de døde til en høyde nær leiren og begrave dem i massegraver.

Tollef Larsson, en av de norske fangene som senere ga vitnesbyrd til Hvite Busser, beskrev hvordan han lå syk midt under tyfusepidemien mens «lik vugget forbi på kjerrelass på vei til krematoriet». Det var vinter, det var sykdom overalt, og spørsmålet var ikke lenger om man ville overleve krigen – det var om man ville overleve natten.

Sachsenhausen: Nordmennenes spesielle stilling

Nord for Berlin lå Sachsenhausen, en av de største konsentrasjonsleirene i det tyske systemet. Hit ble mange norske politiske fanger sendt, inkludert fremtredende navn som Einar Gerhardsen, Arnulf Øverland og Rolf Hofmo.

Forholdene i Sachsenhausen var brutale, men kildene viser at de norske fangene i visse perioder hadde en særstilling. Odd Nansen, sønn av Fridtjof Nansen og selv motstandsmann, førte dagbok under sitt fangenskap. Han noterte at «på mange måter er nordmennene i en spesiell posisjon, har visse fordeler som andre ikke har, er mer respektert enn andre nasjonaliteter – kanskje sammen med nederlenderne – og selvfølgelig tyskerne selv».

Grunnen, spekulerte han, var at nordmenn ble betraktet som «germanske» – en del av den ariske rasen nazistene idealiserte. Det hjalp også at nordmennene mottok pakker hjemmefra: «skinke, pølse, sukker, sigaretter og smør».

Røde Kors-pakkene som livbøye

Fra november 1943 fikk Røde Kors tillatelse til å sende pakker til fanger i konsentrasjonsleirene – men bare til de hvis navn og eksakte oppholdssted var kjent. Det var et smutthull: De fleste fangene var registrert som nummer, ikke navn. Men de norske og nederlandske fangene var bedre dokumentert enn mange andre.

Pakkene som nådde frem var ikke store – de første veide bare 1,8 kilo – men innholdet var gull verdt: syltetøy, kondensert melk, kjeks, røkt pølse, ost, sjokolade. Senere ble pakkene forbedret med suppepulver, nudler og hermetikk.

For fanger som levde på tynn kålsuppe og et brødstykke om dagen, kunne en slik pakke være forskjellen mellom liv og død. Om vinteren, når kroppen trengte flere kalorier bare for å holde seg varm, var pakkene enda viktigere.

Men pakkene skapte også et dilemma: Skulle man beholde alt selv, eller dele med de som ikke fikk noe? I de norske fellesskapene i leirene ble delingen ofte en stilltiende regel. En pakke som ble delt i mange munner ga kanskje ikke nok til å mette noen, men den ga nok til å holde liv – og til å minne fangene på at de fortsatt tilhørte et fellesskap.

Overlevelsesstrategier

Hvordan overlever man en vinter i et system designet for å drepe? Kildene fra de norske overlevende gir noen svar – ikke oppskrifter, men glimt av motstand mot det som skulle knuse dem.

Kameratskap som varmekilde

I brakkene sov fangene tett. Ikke av valg, men av nødvendighet – brakkene var overfylte, og køyene var stablet i flere etasjer. Men om vinteren ble tettheten også en overlevelsesstrategi. Kroppene varmet hverandre. De som lå ytterst frøs mest; de som lå i midten hadde større sjanse.

Det norske fellesskapet i leirene – smågrupper som holdt sammen, delte mat, passet på hverandre – var en form for motstand. Når en mann var for syk til å stå appell, forsøkte kameratene å holde ham oppreist mellom seg. Når en mann ikke orket å spise, tvang de i ham maten. Det var ikke alltid vellykket, men det var et forsøk på å opprettholde noe menneskelig i det umenneskelige.

Små triumfer

Overlevende forteller om små triumfer som holdt håpet oppe. En ekstra skje suppe. En varm kopp «kaffe» (erstatning, men likevel varm). Et øyeblikk i solen mellom to arbeidsøkter. En pakke fra Røde Kors som faktisk kom frem.

Disse øyeblikkene var ikke nok til å endre systemet, men de var nok til å minne fangene på at de fortsatt var mennesker – at de hadde navn, ikke bare nummer, og at noen der ute visste det.

Kroppen som motstandsarena

Fangenes kropper var slagmarken. SS forsøkte systematisk å bryte dem ned gjennom sult, kulde, arbeid og sykdom. Overlevelse handlet om å finne måter å beskytte kroppen på – ofte i strid med reglene.

Avispapir under jakken for isolasjon. Filler rundt føttene. Å spare en brødbit til natten da sulten var verst. Å drikke varmt vann fra oppvaskbaljen selv om det var forbudt. Å bytte sigaretter mot mat fordi kroppen trengte kalorier mer enn nikotin.

Ikke alle strategier virket. Mange av de som prøvde, døde likevel. Men forsøket – viljen til å kjempe mot nedbrytningen – var i seg selv en form for motstand.

Vinteren som seismograf

Ser vi tilbake på vitnebyrdene fra de norske overlevende, trer vinteren frem som et slags måleinstrument. Den avslørte systemets brutalitet på måter som andre årstider ikke gjorde.

Om sommeren kunne en fange kanskje overleve på minimal mat og dårlige klær. Om vinteren krevde kroppen mer – mer kalorier, mer varme, mer beskyttelse. Når systemet nektet å gi dette, ble dødstallene synlige på en måte som ikke kunne ignoreres.

Vinteren 1944–45 i Dachau, med sine tusenvis av døde per måned, var ikke en tilfeldighet eller en «feil» i systemet. Den var systemet avslørt i sin ytterste konsekvens: et sted der menneskeliv var en ressurs som kunne forbrukes til den var oppbrukt, og der kulden bare akselererte prosessen.

Minnet om kulden

De som overlevde, bar minnet om kulden med seg resten av livet. I intervjuer gitt tiår etter krigen kommer vintrene tilbake som fysiske minner – føtter som aldri ble helt varme igjen, hender som verket i kulde, en trang til å aldri fryse igjen.

Edgar Buer, som tilbrakte to vintre i Sachsenhausen, beskrev hvordan selv julaften 1943 – hans første i leiren – ikke handlet om høytid, men om kulde: Tynn suppe, kald brakke, ingen lys, ingen salmer. Bare «sliten prat rundt bordet» og vissheten om at et sted der ute satt familien hans ved et dekket bord uten ham.

Januar i dag

I dag, når vi besøker de tidligere konsentrasjonsleirene, er det ofte om sommeren. Turistbussene kommer i feriesesongen, når været er mildt og grusveiene er tørre. Vi ser appellplassene, brakkene, krematoriene – men vi ser dem i sol og varme.

Kanskje burde vi også besøke om vinteren. Ikke for å lide, men for å forstå. For å stå på appellplassen i Natzweiler når snøen fyker og kjenne hvordan kulden trenger gjennom moderne vinterklær – og så forestille seg å stå der i stripete bomull og tresko, time etter time, dag etter dag, vinter etter vinter.

De norske fangene som overlevde vintrene bak piggtråd, gjorde det ikke fordi de var sterkere enn andre. Mange av de sterkeste døde. De overlevde fordi de hadde flaks, fordi de hadde kamerater, fordi Røde Kors-pakkene kom frem akkurat i tide, fordi kroppen deres tilfeldigvis tålte tyfusen der andre bukket under.

Men de overlevde også fordi de nektet å gi opp. I memoarer og intervjuer går det igjen et mantra: «Neste vinter er vi hjemme.» Det var ikke alltid sant – for mange ble det aldri sant – men det var noe å holde fast i. Et løfte til seg selv om at kulden ikke skulle vinne.

Januar betyr fortsatt det samme i Norge som det alltid har gjort: snø, kulde, mørke vinterkvelder. Men for noen av oss – de som leser vitnebyrdene, de som besøker minnestedene, de som bærer historien videre – betyr januar også noe mer. Det betyr minnet om de som frøs, de som kjempet, og de som til slutt kom hjem til varmen igjen.

Kilder og referanser

Primærkilder:

Kristian Ottosen: Natt og tåke: Historien om Natzweiler-fangene (Aschehoug, 1989)
Odd Nansen: Dagbok fra Sachsenhausen
Edgar Buer: «Et juletre er tent på Galgebakken», Veteranene forteller
Tollef Larsson, tidsvitneintervju, Hvite Busser

Faglitteratur og museer:

Arkiver:

ICRC: The ICRC and the detainees in Nazi concentration camps (1942–1945)
natzweiler.eu: Europeisk minnested
HL-senteret: Dokumentasjon om norske fanger

Relatert lesning på DNND:

Statistikk:

Tyfusepidemi Dachau: Anslagsvis 15 000 dødsfall, desember 1944 – april 1945
Natzweiler-systemet: 19 000–20 000 døde totalt, 1941–1945
Norske NN-fanger til Natzweiler: 504 menn i ni transporter, juni 1943 – august 1944