Hvorfor Natzweiler er viktig å forstå

På kartet ser Natzweiler-Struthof nesten ubetydelig ut – et lite hakk i Vosges-fjellene, noen slyngende veier, en tidligere skibakke. Men i den politiske kartografien til Det tredje riket var dette stedet noe helt annet: en laboratorieleir for hvordan man kunne få motstandere til å forsvinne, uten spor, uten navn, uten grav.

"Leiren var den eneste konsentrasjonsleiren anlagt på det som i dag er fransk territorium, men den lå samtidig i et område som nazistene betraktet som «heim ins Reich» – annektert Alsace, innlemmet i Gau Baden-Elsaß og administrert som om det var tysk jord."

Natzweiler var ikke bare én leir, men et helt system av hovedleir og rundt femti underleirer på begge sider av Rhinen, knyttet tett til den tyske krigsøkonomien.

52 000

fanger totalt

fra mer enn 30 nasjoner

17–22 000

døde

i hovedleir og underleirer

500+

norske NN-fanger

ca. halvparten overlevde ikke

Norske NN-fanger: overrepresentert i tåken

For norske lesere har Natzweiler en ekstra betydning. Hit ble «Nacht und Nebel»-fangene – NN-fangene – sendt fra okkuperte land, og i bemerkelsesverdig stor grad fra Norge.

De norske NN-fangene utgjorde rundt en femtedel av alle NN-fanger i Natzweiler – til tross for at Norges folketall var langt lavere enn Frankrike, Nederland eller Belgia. Sett i forhold til folketall var Norge kraftig overrepresentert.

Hvorfor så mange nordmenn?

Norsk motstand var sterkt knyttet til sjøtransport, kurerlinjer til Storbritannia, illegal presse og etterretning. For okkupasjonsmakten var dette politisk og militært høyrisiko – fanger ble ofte definert som særlig farlige.

Reiseruten inn i tåken

Typisk forløp: Arrestasjon av Gestapo → norske fengsler → Grini fangeleir → tyske fengsler (ofte Sachsenhausen) → NN-transport til Natzweiler. Mange ble senere evakuert til Dachau.

Dødelighet

Rundt halvparten av de over 500 norske NN-fangene overlevde ikke krigen – en dødsrate på nær 50 %, som nærmer seg det vi forbinder med utryddelsesleirene.

Historisk dokumentasjon fra Natzweiler-leiren

Historisk bilde fra Natzweiler-leiren

Landskap og plassering: et bevisst valg

I september 1940 oppdaget nazistene en åre av rosa granitt nær landsbyen Natzwiller. I mars 1941 beordret Heinrich Himmler at det skulle bygges en konsentrasjonsleir her. Beliggenheten tilbød flere fordeler i nazistenes logikk:

Isolasjon

Leiren lå over 700–800 meter over havet, i bratt terreng, med lange vintre og hardt klima. Det gjorde rømningsforsøk vanskelig.

Råvarer

Granittbruddet var tenkt som ressurs for monumentale prosjekter, senere også militærproduksjon for Junkers.

Grenseområde

Alsace hadde en kompleks identitet – et omstridt grenseområde mellom Frankrike og Tyskland.

Den bratte arkitekturen i selve leiren – terrasserte rekker med brakker nedover skråningen – forsterket den fysiske og mentale belastningen. Fangene marsjerte opp og ned denne bakken i all slags vær. Fjellsiden ble et instrument i straffesystemet.

Nacht und Nebel og Natzweiler

Nacht und Nebel-dekretet, undertegnet av Hitler 7. desember 1941, rettet seg mot politiske aktivister i okkuperte vestlige land som ble anklaget for å «utgjøre en fare for tysk sikkerhet».

Kjernen i dekretet var enkel og brutal: personer som ikke ble henrettet umiddelbart, skulle føres hemmelig til Tyskland. Deres oppholdssted skulle ikke oppgis, og familiene skulle holdes i uvisshet. Selve usikkerheten – dette å forsvinne sporløst – var en del av straffens logikk.

Natzweilers trelags funksjon

1. Konsentrasjonsleir

«Vanlig» kategori II-leir i SS-systemet for «tunge politiske tilfeller»

2. Arbeidsleir

Knutepunkt for tvangsarbeid i rundt 50 underleirer på begge sider av Rhinen

3. NN-spesialleir

Samlingspunkt for skandinaviske og vesteuropeiske NN-ofre fra 1943

Medisinske eksperimenter og gasskammer

I Natzweiler ble naturens kulde og bratthet kombinert med en spesielt kynisk bruk av medisinsk pseudovitenskap. Mellom 1941 og 1944 ble det utført forsøk med sulfonamidpreparater, sennepsgass, fosgen og tyfusvaksiner på fanger.

I april 1943 ble det bygd en gasskammerinstallasjon i en sidebygning til Hotel Struthof. Det mest kjente eksemplet er de 86 jødiske fangene som ble valgt ut i Auschwitz for den såkalte «skjelettsamlingen» ved Reichsuniversität Straßburg – gasset i Struthof-kammeret, og kroppene sendt til universitetet for anatomiske studier.

Les mer om de medisinske eksperimentene →

Hverdagsdød

De fleste fangene døde likevel ikke i gasskammeret, men av kombinasjonen av systematisk underernæring, ekstremt hardt arbeid, kulde, epidemiske sykdommer (tyfus, dysenteri, lungebetennelse), og vilkårlig vold, henrettelser og mishandling.

Evakueringen: fra Natzweiler til Dachau

I september 1944, da de allierte styrkene nærmet seg Alsace, ble hovedleiren på Struthof evakuert. Rundt 11 000 fanger ble sendt over Rhinen til tyske underleirer og særlig til Dachau i Bayern.

For mange norske NN-fanger innebar dette ny transport under brutal behandling, opphold i Dachau og dets underleirer, og for en del transport til Mauthausen og underleirene Melk og Ebensee, hvor mange døde de siste månedene før frigjøringen.

Natzweiler er bare én stasjon i en lengre kjede, men en stasjon som markerer en tydelig overgang: fra «tradisjonell» politisk fange til NN-fange – og fra arrestasjon som kunne følges, til en tilværelse stagget med taushet og usynlighet.

Minnestedet i dag

Selve hovedleiren ble funnet tom for fanger da amerikanske og franske styrker ankom 23.–25. november 1944. I dag er Natzweiler-Struthof et fransk nasjonalt minnested.

Le Centre Européen du Résistant Déporté

Minnesenteret formidler historien i en bred europeisk ramme, med fokus på leirens rolle i det europeiske motstandskartet, koblingen til NN-ordningen, og Natzweiler som både fransk og transnasjonal historie.

Natzweiler i norsk minnekultur

Den norske Natzweiler- og Dachaukomité har dokumentert denne historien gjennom vitnesbyrd, digitaliserte fangeregistre, og formidling om NN-ordningen på norsk.

Leiren som kart over det usynlige

Natzweiler-Struthof er på én gang konkret og abstrakt: konkret i form av brakker, piggtråd, en bratt bakke, en krematorieovn – abstrakt i form av NN-ordningen, en politikk som forsøkte å gjøre mennesker til «tåke», til tall uten navn, til fravær i familier og lokalsamfunn.

For Norge er leiren et særlig skarpt speil. Den viser hvor målrettet nazistene gikk etter motstandsbevegelsen, hvordan arrestasjonspolitikk, folketall og ideologi ble vevd sammen til en matematikk av forsvinning.

Samtidig viser minnestedet noe annet: at det går en linje fra piggtråden og krematoriet til arkivet, bøkene, vitnesbyrdene og minnearbeidet. Der NN-ordningen forsøkte å gjøre mennesker navn- og ansiktsløse, gjør dagens historikere og minneinstitusjoner det motsatte: de henter navnene tilbake, én etter én, og fester dem til et konkret sted i landskapet.

"I så måte er Natzweiler ikke bare et geografisk punkt i Alsace. Det er et orienteringspunkt i europeisk historie – og i norsk. Et sted der vi kan se, tydeligere enn mange andre steder, hva som skjer når et regime gjør rettsstaten om til tåke, og mennesker til tall. Og samtidig et sted der vi, gjennom forskning, minnearbeid og fortellinger, kan insistere på at tåken ikke får det siste ordet."

Les mer

Denne artikkelen bygger på forskning fra Kristian Ottosen, arkivmateriale fra Arolsen Archives og Centre Européen du Résistant Déporté, samt primærkilder fra minnestedet Struthof.

Natzweiler-Struthof: leiren i tåkelandet