Når vitenskap blir våpen: Lærdommer fra Natzweiler 80 år etter
Åtti år etter frigjøringen kaster Otto Bickenbachs dødelige fosgeneksperimenter i Natzweiler–Struthof fortsatt lange skygger over medisinsk forskning. Denne historien minner oss om at grenseoppgangen mellom vitenskapelig nysgjerrighet og umenneskelig maktmisbruk aldri må glemmes — spesielt nå, når ny teknologi presser oss til å ta tydelige etiske valg.
Professor Bickenbachs eksperimenter
I august 1943 ankom professor Otto Bickenbach fra Universitetet i Strasbourg til Natzweiler-Struthof med en koffert full av vitenskapelige instrumenter og en forskningsplan som skulle koste titalls menneskeliv. Som leder for instituttet for farmakologi hadde han overtalt SS-ledelsen om at hans eksperimenter med giftgass ville kunne redde tyske soldaters liv på frontlinjen.
Bickenbachs hypotese var enkel: hvis han kunne teste ulike motgifter mot fosgen - en dødelig giftgass brukt under første verdenskrig - på levende mennesker, kunne han utvikle effektive behandlingsmetoder for tysk militære. Vitenskapen, mente han, krevde "realistiske" testbetingelser som bare konsentrasjonsleirer kunne tilby.
De dødelige testene
I gasskammeret som SS hadde bygget spesielt for formålet, ble mannlige fanger fra motstandsbevegelsen utsatt for forskjellige konsentrasjoner av fosgen. Bickenbach dokumenterte minutiøst hvordan gassen angrep lungene deres, målte oksygennivåer i blodet, og testet ulike medikamenter mens fangene kjempet for å puste.
Eksperimentene pågikk fra august til desember 1943. Minst 40 fanger døde direkte av forgiftning, mens flere titalls andre led varige skader på luftveiene. Bickenbach noterte alt i sine vitenskapelige journaler - temperatur, puls, reaksjonstid - som om han studerte dyr i et laboratorium.
Vitenskapelig rasjonalisering
I sin korrespondanse med SS-ledelsen og universitetskollegaer presenterte Bickenbach arbeidet som nødvendig medisinsk forskning. Han hevdet at eksperimentene var "humane" fordi de kunne redde tusenvis av tyske liv, og at fangene uansett var dømt til døden. Vitenskapen, argumenterte han, måtte være fri til å utforske alle muligheter når sivilisasjonen sto på spill.
August Hirt og den anatomiske samlingen
Parallelt med Bickenbachs eksperimenter drev professor August Hirt ved Universitetet i Strasbourg sitt eget prosjekt på Natzweiler. Hirt ønsket å skape en "jødisk skjellettsamling" for "raseforskning" og fikk SS til å sende 86 jødiske fanger til gasskammeret for dette formålet.
Hirts projekt illustrerer hvordan nazistenes pseudovitenskapelige raseteori ble oversatt til konkrete forskningsprosjekter. Han så fangene som forskningsmateriell - ikke som mennesker, men som eksemplarer som kunne konserveres for fremtidige generasjoners studier av "mindreverdige raser".
Nürnberg og den manglende straffen
Da krigen var over, ble både Bickenbach og Hirt stilt for retten under Nürnberg-prosessene. Hirt tok sitt eget liv i 1945, men Bickenbach levde videre og brukte retten som en plattform for å forsvare sine eksperimenter.
I sin forsvarstale hevdet Bickenbach at han hadde handlet innenfor vitenskapens grenser og at kritikerne ikke forstod de vanskelige valgene forskere måtte ta under krig. Hans eksperimenter, insisterte han, var både vitenskapelig valide og moralsk forsvarlige gitt krigens desperasjon.
Til tross for omfattende dokumentasjon av drapene, ble Bickenbach dømt til bare 20 års fengsel og løslatt på prøve etter 10 år. Han gjenopptok sin akademiske karriere og publiserte vitenskapelige artikler fram til sin død i 1971 - uten noen gang å uttrykke anger for sine handlinger på Natzweiler.
De medisinske eksperimentene ved Natzweiler minner oss om den mørke historien når vitenskapelig forskning ble brukt som våpen mot uskyldige mennesker. Disse leksjonene forblir like relevante i dag som for 80 år siden.
Lærdommer for moderne medisin
Informert samtykke
Bickenbachs eksperimenter fant sted uten noen form for informert samtykke fra ofrene. Dette understreker viktigheten av dagens strenge regler for medisinsk forskning, der deltakelse alltid må være frivillig og basert på full forståelse av risikoene.
Uavhengige etiske komiteer
Dagens forskningsetiske komiteer ble etablert nettopp for å forhindre at individuelle forskere kan rasjonalisere umenneskelige eksperimenter som Bickenbach gjorde. Ingen forsker skal kunne være eneste dommer over sitt eget arbeid når menneskeliv står på spill.
Vitenskapens grenser
Bickenbach-saken viser hvordan vitenskapelig rasjonalitet kan bli pervertert når den kobles fra grunnleggende humanitære verdier. Selv den mest "objektive" forskning er farget av forskerens verdisyn og de samfunnsstrukturene forskningen foregår innenfor.
Moderne paralleller og advarsler
Medisinsk forskning i konfliktzoner
I dagens konflikter ser vi gjentatte eksempler på hvordan medisinsk forskning kan misbrukes av militære styrker eller autoritære regimer. Forskere i Syria, Xinjiang og andre konfliktområder står overfor dilemmaer som ekko Bickenbachs rasjonaliseringer.
Teknologi og etikk
Ny teknologi som genredigering, kunstig intelligens og nevrovitenskap reiser spørsmål som krever samme etiske årvåkenhet som Natzweiler-eksperimentene gjorde. Hvor går grensen mellom behandling og forbedring? Hvem bestemmer hva som er "normalt" eller "ønskelig"?
Forskning på sårbare grupper
Dagens debatter om medisinsk forskning på fanger, psykiatriske pasienter og minoritetsgrupper må alltid sees i lys av historien fra Natzweiler. Maktstrukturer som gjør visse grupper tilgjengelige for forskning, krever ekstra etisk vaktsomhet.
Vitnesbyrd og erindring
Overlevende fra Natzweiler-eksperimentene etterlot seg detaljerte vitnemål om tortur kledd i vitenskapelige termer. Deres stemmer minner oss om at bak hver forskningsrapport og vitenskapelig publikasjon står konkrete mennesker med navn, historier og familier.
Pierre Rolinet, en fransk motstandsmann som overlevde Bickenbachs gasseksperimenter, beskrev senere hvordan professoren betraktet fangene som "levende reagensrør" snarere enn mennesker. Dette vitnemålet står som en påminnelse om kostnadene ved å miste den menneskelige dimensjonen i vitenskapelig arbeid.
Universitetenes ansvar
Universitetet i Strasbourg og andre akademiske institusjoner som muliggjorde Bickenbach og Hirts forskningsprosjekter har et særskilt ansvar for å konfrontere denne historien. Mange universiteter har brukt tiår på å gjenopprette sin integritet etter krigens samarbeid med nazistene.
I dag krever dette at akademiske institusjoner aktivt fremmer forskningsetikk, støtter kritisk tenkning om vitenskapens rolle i samfunnet, og aldri glemmer leksjonene fra Natzweiler og andre steder der vitenskapen tjente maktens verste impulser.
Konklusjon: Evig årvåkenhet
Åtti år etter Otto Bickenbachs eksperimenter på Natzweiler står vi fremdeles overfor spørsmålet om vitenskapens grenser og ansvar. Teknologisk utvikling har gitt oss nye muligheter til både å hjelpe og skade, men de etiske prinsippene som kunne ha stoppet Bickenbach forblir like relevante.
Historien fra Natzweiler lærer oss at ondskap sjelden kommer kledd som monster - den kommer oftere som rasjonale profesjonelle som tror de jobber for det større gode. Det er derfor vitenskapelige samfunn må bevare hukommelsen om Bickenbach, Hirt og deres ofre, ikke som historiske kurioser, men som advarsler om hva som kan skje når vi glemmer at vitenskapens fremste plikt alltid er respekten for menneskelig verdighet.
Kilder og referanser
Artikkelen er skrevet for dnnd.no, primært basert på Florian Schmaltz "Otto Bickenbach's: Human Experiment with Chemical Warfare Agents and the Concentration Camp Natzweiler" (2006) i boken Wolfgang U Eckart (redaktør), "Man, medicine, and the state: the human body as an object of government sponsored medical research in the 20th century" s. 139-156, samt offentlig tilgjengelige kilder om Otto Bickenbach og Natzweiler-Struthof.
Denne artikkelen er del av DNNDs arbeid med å bevare minnet om de norske fangene i nazistenes leirsystem og fremme forståelsen av forskningsetikk i lys av holocaust-historien.