Under flymotorenes skygge i Allach-leiren

Under flymotorenes skygge i Allach-leiren

De hadde knapt rukket å høste kornet da anleggsmaskinene bet seg inn i åkerjorda vest for München. I april 1943 kom rustningsminister Speer, løftet staven mot ingenting og befalte en hallbunker på atten tusen kvadratmeter, vegger tykkere enn to menn skulder ved skulder, taket først tegnet til seksti centimeter – deretter støpt til over tre meter da bomberaidene ble hyppigere. Dyckerhoff & Widmann leverte forskaling og betong; BMW stilte kranene; SS sendte arbeidsstyrken: inntil 1 600 Dachau-fanger i grå kolonner, tolvtimers skift, sju dager i uken. I desember – januar alene ble 129 kropper skrevet ut av mannskapslistene, drept av frost, utmattelse eller betong som herdet for raskt.

Bunkerens fødsel

Hallbunkeren reiste seg først som en skisse på Speers kart, så som en voksende skygge over flate jorder vest for München. Våren 1943 sto Reichsministeren selv på tomta med støvler fulle av leire og pekte ut en rektangulær koloss på atten tusen kvadratmeter; Dyckerhoff & Widmann fikk oppdraget, BMW stilte kranene, og SS leverte muskelkraften. Her skulle flymotorene overleve bomberaidene som jevnlig gjorde himmelen til en blank smijernsport av lys. Betongen ble blandet på stedet: kalk, singel, svovelduft – det knitrer ennå når man spar bort toppen av jorda og treffer de skorpete restene av forskalingsplater.

De grå kolonnene

Fra september 1943 gikk rundt seksten hundre fanger ut fra Allach-porten i grå morgenmørke hver dag, vrengt inn i kolonne av vaktrop og hunder. De som ikke holdt takten mistet feltsko, rytmen fortsatte likevel. Ved fundamentene sto merkestaver som viste hvor langt de skulle komme før kveldsappell; jo lenger pinnen flyttet seg, desto flere døde i gropene. Da vinteren kom, steg kvoten til tolvtimers skift – opptil tolv hundre mann pr. lag, syv dager i uken. Frost la en film over betongen; hæler frøs fast til forskalingen, 129 fanger forsvant bare i desember–januar. De som sank sammen ble skjøvet til siden, de som sto oppreist, blandet videre.

Det kvernende havet av stål

I april 1944 rullet de første BMW-maskinene inn under det fremdeles uferdige taket, som om produksjonen var et tog som ikke kunne vente på at skinnene ble lagt ferdig. Motorene slo sin metalliske puls mot de rå betongveggene, og lyden blandet seg med det tause suset fra viftende snø- og sementstøv. Hallen ble et eget landskap – et kvernende hav av stål, slik fangene sa det – der gårsdagens brakkestank møtte fremtidens luftfart. Nå, mange tiår senere, står grunnmuren gjemt bak gress og varehus, men hvis du lytter idet regnet faller, kan du fremdeles høre rytmen fra sementblanderen – en monoton bølge som minner om kroppenes pris for hver eneste sylinder som ble reddet fra bombene.

Likevel trillet de første BMW 801-motorene inn under den halvferdige hvelvingen alt i midten av april 1944. Stemplene slo mot rå betong, gipsstøv virvlet som sjøskum i nattskiftene, og fangene omtalte hallen som «et kvernende hav av stål». Da fronten nærmet seg, ville Luftfartsministeriet flytte maskinene videre til jernbanetunneler i Alsace; planen sprakk i logistikk-kaoset, og produksjonen ble stående i bunkeren til de allierte sto ved porten. Hallen selv ligger i dag under gress og lagerbygg, men hvis du slår knoken lett mot den sprukne betongen, svarer den fremdeles med en dump resonans – som om den husker hver eneste sylinder den skjermet fra himmelen.

Skiftenes rytme

De siste ti månedene var som ett langt skift uten klokke. Kolonnene gikk ut før daggry og kom tilbake i mørke, med sementstøv på skuldrene og betong under neglene. I hallbunkeren dunket maskinene mot rått betonghvelv, og lyset fra rørene gjorde natten til en slags dag som aldri tok slutt. Arbeidet ble målt i løft og slag: bære, blande, støpe, slipe. Vakteropene la rytmen, og kulden gjorde resten – kroppen ble en maskindel blant andre, skrudd til det holdt.

Da vinteren kom, strammet alt seg til. Skiftene strakte seg til tolv timer, syv dager i uken, og avstanden mellom brakke og arbeidsplass ble lengre for hver uke, selv om den var den samme. Snøen la en tynn hinne over betongen og frøs den i hakk; støvlunga sved, støvlunga la seg. Det var ikke dramatikken som tok dem, men den lave, seige slitasjen: fett som aldri lot seg vaske vekk, sko som ga etter, fingre som mistet følelse og fant den igjen når stålet ble varmt.

Stillhetens tale

Mot slutten, da fronten sto nærmere enn vinden, ble stillheten etter skiftene mer talende enn motorlyden. Folk forsvant i tall og lister, noen til sykebrakka, andre videre til neste sted, som om leiren øvde på å tømme seg selv. Likevel holdt de fast i små vaner: en delt skalk, en knapp i lomma, en umerkelig nikk gjennom køen. Slik bar de dagene over terskelen og videre, helt til porten en morgen sto åpen og lyset utenfra ikke lenger kunne forveksles med lyset fra fabrikken.

Historiens etterklang

I dag står området der BMW Allach-hallene lå som et stille vitnesbyrd om hvordan krigsindustri og tvangsarbeid ble sammenvevd i nazistenes Europa. De massive betongfundamentene ligger ennå begravd under moderne lagerbygg og parkeringsplasser, mens minnesmerkene forteller historien om de over 1600 Dachau-fangene som daglig marserte gjennom portene for å bygge og drive denne dødelige produksjonen.

80 år etter frigjøringen samles overlevende, familier og delegasjoner ved Dachau minnested for å hedre de som led og døde i leirens underleirer som Allach.

Allach-leirens historie minner oss om at holocaust ikke bare handlet om gasskamre og massegrav, men også om den systematiske utbyttingen av menneskelig arbeidskraft i tjeneste for krigsøkonomien. Hver BMW-motor som ble produsert bærer med seg minnet om de som betalte den ultimate prisen for nazistenes industrielle ambisjoner.

Kilder og referanser

Artikkelen bygger på forskning og vitnemål samlet av Den norske Natzweiler- og Dachaukomité, med særlig takk til følgende sentrale kilder:

Klaus Mai (historiker og CID æresmedlem): "Byggingen av hallbunkeren på BMW tomten på Dachauer Straße" - foredrag i forbindelse med 80-års markering av frigjøringen. Mais omfattende dokumentasjon av Allach-leirens historie og hans 80 bevarte vitneberetninger fra norske fanger utgjør det viktigste kildematerialet for denne artikkelen.

Andre sentrale kilder:

• BMW Group arkiv: Dokumentasjon av industriell produksjon og tvangsarbeid 1943-1945
• US 42nd Rainbow Division frigjøringsrapporter (april-mai 1945)
• MTU Aero Engines historiearklæring om NS-tiden
• Dachau Memorial Site arkiv: Fangelister og transportdokumenter
• Museum Zwangsarbeit Berlin: "Work at BMW" - utstilling om tvangsarbeid

Denne artikkelen er del av DNNDs arbeid med å bevare minnet om de norske fangene i nazistenes leirsystem.