Spanske skjebner i Dachau

Spanske skjebner i Dachau

Han heter kanskje Juan eller Conchita, men kunne like gjerne vært Per eller Sigrid. Et ansikt i mengden, et nummer i en bok, en trekant sydd på en stripet jakke. Samme enkelhet, samme tyngde. En mann som en gang sto i støvet utenfor Huesca eller på stranden i Argelès-sur-Mer. En kvinne som bar et hemmelig navn og en liten papirlapp som betydde flukt. De kom til Dachau fra forskjellige kanter av Europa, men de spanske fangene bar med seg en særegen historie: nederlaget i borgerkrigen, eksilet i Frankrike, motstanden, og så—konvoien. Alt det som gjorde dem til «apatrider», statsløse, og som ga dem en blå trekant med en S for Spanier på brystet. Det er et presist og nådeløst alfabet, dette. For nordmenn var bokstavene «No». To små tegn som kunne bety alt.

I Dachau ble historiene blandet sammen—polakker og ungarere, nederlendere og tsjekkere, prester og partisaner. Over to hundre tusen mennesker passerte gjennom hovedleiren og de tallrike utekommandoene. Den offisielle tellingen sier over 41 500 drepte; datoen for frigjøringen er hugget i stein: 29. april 1945. Å skrive om Dachau er å skrive om et system og en geografi: piggtråd og oppstillinger, brakker som gjentok hverandre, og en indre topografi av frykt og oppfinnsomhet.

Men dette er fortellingen om de spanske fangene—og om broene de deler med de norske. Ikke fordi de var like, men fordi de møttes i de samme rommene: sykestuen, appellplassen, latrinen, den stille pakten om å holde ut gjennom neste dag.

Veien nordover: fra nederlaget i Spania til konvoien mot Dachau

Etter nederlaget i 1939 krysset hundretusener av spanske republikanere Pyreneene. I Frankrike ble de registrert, sortert, plassert i hjelpeløse leirer: Argelès-sur-Mer, Gurs, Vernet d'Ariège. Noen gikk inn i arbeidstroppene—Groupes de travailleurs étrangers—andre fant veien inn i motstandsnettverkene. For nazistene var de uten beskyttelse fra Franco-regimet; ofte ble de erklært statsløse og merket med blå trekant i leirene.

Når Wehrmacht presset sammen sin tilbaketrekning i 1944, ryddet Vichy myndigheter og Gestapo fengsler og interneringsleirer. Den 3. juli 1944 gikk et tog fra Toulouse: 723 fanger, rundt 263 spanske republikanere.¹ Det skulle bli kjent som Tren Fantasma (Spøkelsestoget)—fordi det forsvant og dukket opp igjen gjennom et Frankrike i oppløsning: lokomotiv beskutt, skinner sprengt, fangene stående i gloheite vogner uten vann. Åtte uker senere nådde det Dachau, etter å ha krysset Rhône, blitt angrepet fra luften, stoppet i Bordeaux, snudd og funnet nye ruter. Noen rømte, flere døde underveis, ni spanske kvinner ble sendt videre til Ravensbrück.²

I en av vognene satt en spansk lege, Vicente Parra, tidligere kapteinlege i Guardia de Asalto. Han hadde allerede vært eneste lege for tusener i Argelès. I Dachau ble han representant for spanjolene i fangenes internasjonale komité—et lite bevis på at selv innenfor piggtråd kunne organisering, omtanke og språk bety liv.

En annen historie begynner i Murcia: Juan Vicente Marín Herrera, republikaner og sabotør i Bretagne, fanget av Gestapo i 1944, døde i Dachau i januar 1945. Datteren Rosa skulle aldri se ham, men åtti år senere lette barnebarnet Alfredo opp papirer, spor og stemmer, og bandt sammen en familie som historien hadde skilt. Slik virker et arkiv—en hånd som går inn i mørket og trekker ut en tråd.

Tallene som gjør vondt å lese

Dachau var ikke hovedsenteret for spanske deporterte—det var Mauthausen/Gusen-systemet. Men omkring 700 personer av spansk opprinnelse ble internert i Dachau og dets utekommandos.³ Den spanske regjeringens minneside registrerer 26 spanske døde med Dachau som dødssted.⁴ Tallene er små ved siden av Gusen, der nesten 3959 spanjoler mistet livet, men de er tunge nok. Hver linje et liv.

I den siste krigsvinteren brøt tyfus ut i leiren; februar–mars 1945 døde tusener. Også blant nordmennene fant epidemien sine ofre—navn som Per Lie, bror av Haakon Lie, og Halfdan Jønsson. De spanske fangene fra Spøkelsestoget var utmagret da de kom; mange bukket under i dette siste mørket.

Berøringspunkter: spanjoler og nordmenn i samme landskap

De delte mer enn bakgård og piggtråd.

1) Politisk skjebne. De fleste spanjoler og nordmenn i Dachau var politiske fanger. Merket med triangler og bokstaver som klassifiserte dem: rødt for «politisk», blått for «statsløs/utlending», med landsbokstaver. For spanjolene ofte «S», for nordmenn «No». Systemet var både kode og dom.

2) Veien inn. Mange nordmenn kom via Natzweiler—omkring 380 ble overført derfra høsten 1944⁵—mens en stor del av spanjolene kom fra franske fengsler og interneringsleirer sommeren 1944. Begge grupper var produkter av knuste nettverk: norsk hjemmefront, fransk motstand, spanske militære eksilanter.

3) Nettverk og egenorganisering. I Dachau fantes et internasjonalt fangesamarbeid; leger, oversettere og «eldste» koordinerte små frirom. Spanjolen Vicente Parra ble en slik representant; blant nordmenn ble brev og kartotek—Wanda Hegers arbeid—avgjørende for evakueringen med de hvite bussene.

4) Tyfusvinteren. Både spanjoler og nordmenn ble rammet av epidemiene 1945. Sykestuene var fulle, legene maktesløse. Tallene er tørre; vitnesbyrdene er alt annet enn det.

5) Redningen. 23. mars 1945 kom de hvite bussene til Dachau og hentet ut skandinaviske fanger i regi av Svensk Røde Kors⁶—en aksjon som står som et eget kapittel i nordisk minnekultur. For mange nordmenn i Dachau ble dette forskjellen mellom liv og død. Spanjolene måtte vente på amerikanerne en måned senere.

En norsk linje gjennom leiren

Asbjørn Sehm, motstandsmann fra Trøndelag, ble arrestert og sendt som Nacht und Nebel-fange via Natzweiler til Dachau. I notatene som kom for dagen først ved livets slutt, går én tone igjen: stillheten etter torturen, den langsomme sulten, pliktens nøkternhet—en kjølig, nordisk språkdrakt som likevel bærer på samme varme for kameratene som man finner i spanske memoarer. I en leir der alt ble tatt fra en, ble man herre over to ting: å ikke angi, og å bære andres navn i minnet.

Når man leser de spanske vitnesbyrdene—om improviserte rømningsforsøk fra Spøkelsestoget, om leger som pleiet fiender og venner om hverandre—hører man nesten ekkoet fra de norske notatene. Det er en enkel erfaring: Menneskelig verdighet er ikke en teori, men en handling man må gjenta hver morgen.

Liv i brakkene

Dachau var modell og skole for SS' vold. Arkitekturen var klar: porten, veien, appellplassen, brakkene i rekkene. Når man er for trøtt til å stå, blir steiner til puter og en skygge fra barakken til et landskap. Fangene lærte å utnytte mellomrom: et minutt før oppstilling, en time på sykestuen, en brødskalk delt i seks. I dette rommet fant spanjoler og nordmenn hverandre.

Spanjolene hadde ofte flere års internering bak seg i Frankrike. De eldre offiserene—César Blasco, Carlos Redondo, Jesús Velasco—bar krigens ruiner i kroppen. Mange hadde amputasjoner etter fronten i Spania. Noen hadde forsøkt å gjenoppta kampen i Frankrike, i grupper som «Guerrilleros del Ariège». Da de spanske vognene til slutt tømmes på appellplassen, skriver et vitne: «Vi forsto ikke hvorfor tyskerne ikke hadde drept dem tidligere.» Det er både brutal og sann observasjon; den sier alt om tilstanden de kom i.

Nordmennene som ankom fra Natzweiler bar andre arr. De hadde vært gjennom nattlige opprop, brakker i fjelldaler, NN-statusens taushet. I Dachau beskrives forholdene som «bedre enn Natzweiler»—ikke på grunn av mildhet, men fordi systemet var annerledes: mindre slavearbeid for akkurat denne gruppen, en fungerende sykestue, og en uoppmerksomhet i administrasjonen som gjorde at post og pakker slapp igjennom en kort periode høsten 1944. Disse små lekkasjene i systemet kan ikke overvurderes. De var ikke nåde, men slurv—og slurv kunne bety liv.

En annen alfabetisme: triangler og bokstaver

Leirens semiotikk var enkel: triangler, bokstaver, streker. Rød trekant for politiske, grønn for kriminelle, blå for utlendinger og statsløse; bokstaver for nasjonalitet. «S» for republikanere fra Spania. «No» for nordmenn. Dette er et språk uten syntaks og med svært få verb, men med umiddelbar virkning: Hvem er du? Hvor kan du settes i arbeid? Hvem kan få makt over deg? For spanjolene var S-en ofte sydd på blå bakgrunn; for nordmenn, oftest rød for politisk. Men variasjonene var mange, og systemet var sitt eget dikt: listende, systematisk, henrettende.

Frigjøringen og tomrommet

29. april 1945—amerikanske soldater går gjennom porten.⁷ De finner «dødstoget» fra Buchenwald med vogner fulle av lik, og 30 000 fangene som fortsatt lever. Det som følger, er eufori og kaos—og så den langsommere tiden: lister, mat, karantene, epidemier, hjemreise. Spanjolene hadde ingen stat å dra hjem til. For mange ble Frankrike landet man returnerte til, for andre Latin-Amerika. Nordmennene ble samlet i hvite busser, intervjuet, registrert, sendt nordover. Dette er en urettferdig matematikk; ikke fordi noen fortjente mer enn andre, men fordi politikkens geografi fikk avgjøre hvem som hadde en Nasjon å falle tilbake på.

Et lite kart over likheter

Motstandshistorie. Mange spanjoler hadde gått inn i fransk motstand; mange nordmenn i norsk. Begge grupper ble brutt ned av arrestasjoner, infiltratører og tilfeldige razziaer. Begge bar de på et faglig spekter—leger, håndverkere, studenter, bønder—som i leiren ble til en infrastruktur av overlevelse.

Leirens mikroøkonomi. Brød, suppe, sko, en nål, et teppe. Nordmenn med pakker fra Røde Kors, spanjoler med ingen ting; men i brakka kunne også de «rike» få tyfus neste uke. Retten til å fordele et brød ble en politisk posisjon.

Navn og ettertid. Norge organiserte etterkrigstidens minne—komiteer, reiser, skoler. Spania gjorde det mer omveier, gjennom familier, aviser, sakte arbeid i arkiver. Når El País skriver om Spøkelsestoget åtti år senere, eller når et barnebarn finner morfarens papirer, er det samme etikk som virker: navnet skal tilbake.

Faktaboks 1: Spanjoler i Dachau

• Antall internerte: Omkring 700 personer av spansk opprinnelse i Dachau og underleirene. De fleste kom som eksilanter i Frankrike, mange deportert i 1944 etter fengsel i Vichy-systemet.

• Merking: Ofte blå trekant for statsløse/«utlendinger», med bokstaven S for spanjoler; mange var også registrert som politiske (rød trekant).

• Dødstall i Dachau: 26 registrerte spanske dødsfall med Dachau som dødssted (kontrast: Gusen ca. 3959, Mauthausen 371).

• Tren Fantasma (Toulouse–Dachau): Avgang 3. juli 1944, 723 fanger (≈263 spanjoler), ankomst slutten av august 1944; 9 spanske kvinner sendt til Ravensbrück; mange av de spanske deporterte døde under tyfusepidemien vinteren 1945.

Kilder: KZ-Gedenkstätte Dachau; Ministerio de la Presidencia – Memoria Democrática (2024)

Faktaboks 2: Nordmenn i Dachau

• Overføringer fra Natzweiler: Om lag 380 nordmenn sendt til Dachau fra september 1944; 37 døde i Dachau.

• Hvite busser: 23. mars 1945 evakuerte Svensk Røde Kors skandinaviske fanger fra Dachau i den såkalte Hvite busser-aksjonen.

• Tyfusepidemi: Stor epidemi i februar–mars 1945; også norske fanger døde i denne perioden.

Kilder: HL-senteret; Stiftelsen Arkivet; Svenska Röda Korset-arkivet

Et portrett i motlys

Når man går gjennom minnesenteret i Dachau i dag, finnes spor etter spanjolene i fotografier, lister og i de små, sta detaljene. Det finnes også spor i forskningen: I 2021 ble en masteroppgave om spanske fanger i Dachau belønnet med Stanislav Zámečník-prisen av Comité International de Dachau—et tegn på at dette kapittelet lenge har vært underbelyst, og at det fortsatt åpnes arkivskap. Slik utvides minnet, ikke ved store monumenter alene, men ved å telle de små lyktene som tennes i mørke rom.

Det er lett å romantisere motstand, men ingen av historiene her tåler det. De spanske offiserene som døde i kaldt støv, de norske NN-fangene som ble slept fra leir til leir; den eneste romantikken som gjenstår, er den som ligger i å gjøre det rette i en liten sirkel—dele brød, lyve for å redde en annen, holde en hånd i latrinen, bære en beskjed gjennom piggtråd.

En felles arv

Hva gjør vi med denne arven? For nordmenn er den knyttet til hvite busser, Grini, Falstad, navn som kan rulles opp i skolestil. For spanjoler er arven ofte mer spredt: Bretagne, Vernet, Toulouse, Mauthausen, Dachau. Men i begge historier ligger en enkel oppgave vi ikke kommer utenom: å gå tilbake til navnene, til de konkrete livene, og si dem høyt.

I en leir der alt var tall, må vårt språk gjøre det motsatte: løfte fram det som ikke kan tallfestes. Historien om Spøkelsestoget er like mye en logistikkfortelling som en fortelling om menneskelig oppfinnsomhet: fangene som stakk blå, hvite og røde filler ut av sprekkene for å stoppe flyangrep; de som lirket opp plankegulvet og kastet seg i fart; de som ble igjen, fordi kroppen ikke lenger var en kropp, men en planke som måtte bæres.

Og i Norge, notatene som dukker opp mange tiår senere—skrift som rister litt, men likevel holder en rytme. Når man setter disse tekstene ved siden av hverandre, oppstår en svak resonans: spanske og norske stemmer som forsøker å beskrive et rom som ikke lar seg beskrive. Da blir valget vårt enkelt: å tro på dem, og å gjenta historiene slik at pusten som var igjen i de siste dagene i 1945, ikke slokner i vår egen likegyldighet.

Epilog: Triangelens etikk

Trianglene var ment å redusere mennesker til kategorier. Likevel finnes det et paradoks: Når vi i dag løfter blikket mot trekanten med S eller No, ser vi ikke bare et system; vi ser mennesket bak. Bokstaven blir en invitasjon til etterforskning, som hos barnebarnet som lette etter morfarens foto, og fant en slekt. En blå trekant brukt for å ta bort et hjemland, peker i dag mot et nytt—det som finnes i navnet, i arkivet, i minnet.

Det er en etikk uten store ord, som passer for deg som går stille på minneområdet i Dachau i dag. Du ser barakkene; du leser at over to hundre tusen mennesker var der; du stanser ved skiltet om den 29. april 1945, frigjøringsdagen. Tiden er tykk i dette landskapet. Men den lar seg likevel dele i to små handlinger: å si et navn, og å lytte.

Fotnoter

Kilder og henvisninger

Primærkilder og arkiv

• KZ-Gedenkstätte Dachau: Offisielle arkiv og statistikker, München (2023-2024)
• Ministerio de la Presidencia – Memoria Democrática: Database over spanske deporterte og døde (oppdatert 2024)
• Svenska Röda Korset-arkivet: Dokumentasjon De hvite bussene, serie F3:1-5 (1945)
• National Archives (USA): Dachau Liberation Reports, 45th Infantry Division, RG 407 (1945)
• Comité International de Dachau: Årlige rapporter og forskning (2023)

Sekundærlitteratur

• Ottosen, Kristian: I slik en natt: Historien om deportasjonen av jøder fra Norge. Oslo: Aschehoug, 1994
• Persson, Sune: Folke Bernadotte och de vita bussarna. Stockholm: Fischer, 2002
• Pike, David Wingeate: Spaniards in the Holocaust. London: Routledge, 2000
• Bermejo, Benito & Checa, Sandra: Libro memorial: Españoles deportados a los campos nazis. Madrid: Ministerio de Cultura, 2006

Digitale ressurser

• HL-senteret: "Nordmenn i tyske konsentrasjonsleirer" www.hlsenteret.no
• Stiftelsen Arkivet: Fangedatabase og vitnesbyrd www.arkivet.no
• Memorial de la Shoah: "Le Train Fantôme de Toulouse" (2024)
• El País: "El convoy de la muerte: 80 años del Tren Fantasma" (9. juli 2024)