DNND-redaksjonen · 23. september 2025

Niels Christian Ditleff (1881–1956) arbeidet for å få nordmenn ut av tyske konsentrasjonsleirer. Fra Stockholm under okkupasjonen organiserte han det som skulle bli De hvite bussene — redningsaksjonen som hentet tusenvis av skandinaviske fanger hjem i krigens siste måneder. Historien viser hva én manns innsats kunne bety for fangene.

1939 Warszawa-evakuering • 1940-45 Stockholm: relief-sentralen og registeret • Mars-april 1945 De hvite bussene • 18. juni 1956 Tragisk ulykke

Diplomaten som fikk dem hjem: Niels Christian Ditleff og De hvite bussene

Fra Kristiania til krigens Europa

"Jeg vil gjerne bli en nær venn av ditt hjerte" — Niels Christian Ditleffs ord når han ville slippe et menneske nær inn til seg

Niels Christian Ditleff, portrett ca. 1940-1950. Fotografiet viser Ditleff i diplomatisk antrekk

NIELS CHRISTIAN DITLEFF
1881-1956

Diplomaten • Redningsmannen • Humanisten

Fra kontoret i Stockholm bygget han opp et register over 8000 norske fanger. Hvert navn tilhørte et menneske han arbeidet for å få hjem.

Niels Christian Ditleff vokste opp i et maritimt miljø i Larvik. Han dro til sjøs og utdannet seg ved Sjøkrigsskolen før han gikk inn i utenrikstjenesten i det unge Norge. Postene førte ham til Le Havre, Hamburg, Havana og Bilbao, senere Lisboa. Underveis lærte han språk: spansk på Cuba, polsk i Polen. Fra 1926 var han i Warszawa, og i 1930 ble han utnevnt til Norges sendemann der.

Da Tyskland invaderte Polen i september 1939, organiserte Ditleff evakuering fra Warszawa. Som diplomatkorpsets doyen forhandlet han frem en fire timers våpenhvile og fikk 1200 nøytrale borgere ut av den beleirede byen i en bilkolonne. Selv satt han bak rattet i 48 timer.1 Redningsarbeidet fortsatte gjennom krigen.

Stockholm: Registeret som reddet liv

Ditleff var i Oslo da tyskerne kom i april 1940, men kom seg raskt til den norske legasjonen i Stockholm. Der opprettet han Den norske relief-sentral for hjelpearbeid til Norge. Han bygget også opp et detaljert register over norske fanger i tyske konsentrasjonsleirer.2

"I min hånd holder jeg en bok som betydde liv eller død for tusener av nordmenn. Den kom til å bety liv for dem alle. Det er minister Ditleffs eget hovedregister fra årsskiftet 1944/45 over de norske fanger i Tyskland. Det er nesten 8000 navn."

— Axel Middelthon ved båren, juni 1956. Manuskriptet i DNND-arkivet.

Registeret ble grunnlaget for De hvite bussene våren 1945. Ditleffs arbeid, i samarbeid med Folke Bernadotte og Svenska Röda Korset, førte til at skandinaviske fanger ble hentet ut av leirer som Neuengamme, Dachau og Ravensbrück i krigens siste uker.

Mange av de norske fangene hadde vært internert i Natzweiler-Struthof, men ble tvangsflyttet østover da leiren ble evakuert høsten 1944. Nå var de spredt i leirer over hele Tyskland. Ditleff fortsatte arbeidet for å få dem hjem. Blant dem var mange som var dømt under Nacht und Nebel-dekretet (NN), og skulle forsvinne sporløst.

En brå slutt

Etter krigen ble Ditleff først legasjonssjef i København, deretter Norges sendemann i Helsingfors fra 1945 til 1950. Da valgte han å gå av ett år før pensjonsalderen. Arbeidet for de tidligere fangene fortsatte. Helt til sin dødsdag arbeidet han med planer om å hjelpe krigsinvalider og skape et varig minne om tysklandsfangenes motstand.

  1. juni 1956 omkom Niels Christian Ditleff og hans hustru Johanne Margrethe (Hanne) i en trafikkulykke i Oslo.3 De ble gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund.

Minnetalen: Axel Middelthons ord ved båren

Faksimile: Manuskript av Axel Middelthons begravelsestale, juni 1956. Håndskrevet dokument på flere sider

HISTORISK DOKUMENT

Bisettelsen • Juni 1956 • Oslo

Dette er Axel Middelthons håndskrevne manuskript til talen ved ekteparet Ditleffs båre. Middelthon var selv NN-fange nummer 5254 i Natzweiler, senere flyttet til Dachau. Han var en av de tusenvis som ble reddet av De hvite bussene.

Om talerne ved gravferden

Ved gravferden talte to menn som selv var reddet gjennom Ditleffs innsats. Paul Thygesen representerte de danske konsentrasjonsleirfangene og holdt tale på dansk. Axel Middelthon, selv NN-fange nummer 5254 i Natzweiler og senere Dachau, talte på vegne av norske fanger.

Begge var blant de tusenvis som kom hjem med De hvite bussene.

Paul Thygesens tale

Den danske representanten for konsentrasjonsleirfangene talte slik:

Historisk dansk rettskrivning beholdt

På Norges befrielsesdag – den 7. mai i fjor – traf jeg fru og herr Ditleff for første gang, og det ble en stor opplevelse. På danske konsentrasjonsleirfangers vegne hadde jeg æren – sammen med to andre tidligere fanger fra Danmark – å føre den danske fakkel til broderlandet Norge, hvor den tændte faklene på Akershus.

I dag kommer jeg atter som representant for samtlige danske fangeorganisasjoner – men i et helt annet ærende. Vi står i dag ved fru og herr Ditleffs båre, og våre tanker går tilbake til en fjern og ond tid, hvor både norske og danske hadde bruk for store kvinner og store menn – mennesker, der kunne tenne håp og tro – også for de, der stod utenfor deres nærmeste krets.

At leve et lykkeligt og godt ekteskap ved siden av en sådan kvinne er den største og den beste inspirasjonskilde i livet. Det menneske vi elsker høiest kan bedre enn nogen anden opflamme oss til de store og edle handlinger, og jeg tror det har vært således for de to, der nu er gått bort.

De følte ikke blot Norges tapre sønner. Deres hjerter var store nok til også at ta oss danske ind i deres favn, og deres fælles stordaad blev at de også reddede mange danske fra den visse død, medens de samtidig forkortede lidelsene for over 6000 danske konsentrasjonsleirfanger.

Når man står ved en båre, er det bare hva man tenker og føler, der skal frem, men det er svært å uttrykke følelsene i ord, når vi her står ved fru og herr Ditleffs bårer.

I to var dere Norges aller største, og vi danske konsentrasjonsleirfanger vil av hele vårt hjerte takke jer for jeres stordaad og menneskekjærlighed mot oss. I ærbødighet og takknemlighet bøier vi våre hoder – i et ære være jert minde.

Axel Middelthons tale

Den norske NN-fangen, som Ditleff reddet fra Natzweiler og Dachau, avsluttet med disse ordene:

Når minister Ditleff vilde slippe et menneske nær inn til sig sa han: «Jeg vil gjerne bli en nær venn av ditt hjerte».

↑ Til toppen

Fotnoter og kilder

Ytterligere kilder

  • Axel Middelthons tale: Originalmanuskript oppbevart i DNND-arkivet. Middelthon var selv NN-fange nr. 5254 i Natzweiler, senere overført til Dachau.
  • Paul Thygesens tale: Den danske representanten for KZ-fangene holdt tale på dansk ved bisettelsen; teksten gjengitt etter manuskript i DNND-arkivet.
  • De hvite bussene: Se N.C. Ditleffs egen beretning Da Tysklandsfangene ble reddet (1955), Folke Bernadottes Slutet (1945) og Sune Perssons Vi åker till Sverige: de vita bussarna 1945 (2002).
  • Ditleffs diplomatkarriere: Guri Hjeltnes: «Niels Chr. Ditleff», Norsk biografisk leksikon.

Denne artikkelen bygger på manuskriptene i DNND-arkivet og på biografisk litteratur, særlig Guri Hjeltnes' biografi i Norsk biografisk leksikon og Ditleffs egen beretning fra 1955. Alle sitater fra Middelthons tale er gjengitt med originalens rettskrivning.

I ærbødighet. I takknemlighet. I hjertets vennskap legger danske og norske konsentrasjonsleirfanger sammen denne krans på fru Johanne Margrethe og Niels Christian Ditleffs båre.

Axel Middelthon: Fra Natzweiler til vitnesbyrd

Axel Middelthon (1911–1998) var jurist, motstandsmann og en av de norske NN-fangene som overlevde fangenskap i tyske konsentrasjonsleirer.

Middelthon ble arrestert 7. mai 1943 for sitt arbeid i motstandsbevegelsen. Han satt på Grini før han i oktober 1943 ble sendt til Natzweiler-Struthof som NN-fange — "Nacht und Nebel" — dømt til å forsvinne sporløst. Da leiren ble evakuert i september 1944, ble han flyttet til Dachau. Der var han blant de skandinaviske fangene De hvite bussene hentet 21. mars 1945.

Etter krigen viet Middelthon sitt liv til arbeidet for krigsskadde og torturofre. Han ble en sentral stemme i fangeorganisasjonene og arbeidet for å bevare minnet om dem som ikke kom hjem.

Ved Ditleffs båre talte Middelthon som en av dem som var blitt reddet. Han takket diplomaten som hadde arbeidet for å få fangene hjem. Talen knyttet redningsarbeidet til erfaringene til dem som levde videre med følgene av fangenskapet.

En arv som lever videre

Niels Christian Ditleffs innsats viser hva én person kan sette i gang. Han samlet opplysninger, tok initiativ og arbeidet for at fangene skulle komme hjem.

For Den norske Natzweiler- og Dachaukomité er Ditleffs historie en del av minnet om dem som ble reddet. Registeret over norske fanger — boken Middelthon holdt i hånden ved båren — ga redningsarbeidet et konkret grunnlag. Målet var at ingen skulle glemmes, og at alle skulle hentes hjem.

I dag minnes vi både Ditleff og dem som ble reddet. Arbeidet strakte seg fra kontorene i Stockholm til leirene i Tyskland, fra diplomatiske noter til hvitmalte busser.

Kilder og referanser

  • Norsk biografisk leksikon: "Niels Chr. Ditleff", bind 2, 1999-2005. NBL lenke
  • Store norske leksikon: Guri Hjeltnes: «Niels Christian Ditleff». SNL lenke
  • Rønnebu, Gaute Lund: Mellom Solferino og Berlin. Norges Røde Kors under andre verdenskrig (avhandling, UiT Norges arktiske universitet, 2021)
  • Den norske Natzweiler- og Dachaukomité: Axel Middelthons håndskrevne tale, juni 1956 (faksimile i komitéarkivet)
  • Comité International Dachau: «Axel Middelthon» — biografi i CID-databasen

Dokumentasjon: Teksten av Axel Middelthons tale er transkribert fra originalmanuskriptet i Den norske Natzweiler- og Dachaukomités arkiv. Talen ble holdt ved bisettelsen av Niels Christian og Johanne Margrethe Ditleff i Oslo, juni 1956.

Footnotes

  1. Warszawa-evakueringen 1939: Som doyen i diplomatkorpset forhandlet Ditleff frem en fire timers våpenhvile og fikk evakuert 1200 nøytrale borgere fra den bombarderte byen. Hans hustru ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for innsatsen. Kilde: Guri Hjeltnes: «Niels Chr. Ditleff», Norsk biografisk leksikon / Store norske leksikon. ↩
  2. Fangeregisteret i Stockholm: Ditleff bygget fra 1940 opp et omfattende register over norske fanger i tyske fengsler og leirer; ved årsskiftet 1944/45 talte hovedregisteret nesten 8000 navn (Middelthons tale, DNND-arkivet). Kilder: N.C. Ditleff: Da Tysklandsfangene ble reddet (1955); Guri Hjeltnes i NBL/SNL. ↩
  3. Trafikkulykken 18. juni 1956: Niels Christian Ditleff og hans hustru Johanne Margrethe omkom i en bilulykke på Mosseveien i Oslo. Kilde: dagspressen 19. juni 1956, bl.a. VG og Moss Avis. ↩