Kvinnen foran porten

For den som vil dykke dypere inn i historien om Wanda Heger, finnes to nøkkelbøker: Wanda Heger (m/Guri Hjeltnes): Hver fredag foran porten — memoaren der hun selv forteller om Gross Kreutz, porten til Sachsenhausen, kartoteket og de farlige reisene. Og Anders Heger: Wanda. En familiehistorie (Cappelen Damm, 2025) — sønnens biografi som bygger ut bakteppet med familiehistorie, brev og arkiv.

I denne artikkelen lar vi først og fremst Wanda stå i sentrum — slik hun trer fram i egen bok og i ettertidens forskning — og bruker de andre kildene som støtte rundt henne.

Morens egen beretning (1984) og sønnens biografi (2025) utfyller hverandre: den ene ser porten innenfra, den andre bakfra — med familiearkiv, brev og samtaler.

1. Et valg i 1942

Fortellingen vår kunne ha startet ved piggtråden i Sachsenhausen. Men egentlig begynner den litt tidligere — i et tog til Berlin, med en familie som har skiftet side.

Wanda Maria Hjort, født 1921, er eldst av seks søsken. Faren, advokat Johan Bernhard Hjort, var med på å stifte Nasjonal Samling sammen med Vidkun Quisling i 1933, før han brøt med partiet i 1937 og gradvis gikk over i aktiv motstand. Etter okkupasjonen blir han arrestert, sitter på Møllergata 19 og Grini, og sendes senere til fengsel i Tyskland.

Det er på grunn av denne brokete bakgrunnen at familien havner på godset Gross Kreutz vest for Potsdam. Her får Johan B. Hjort sone som «sivil internert», på betingelse av at kone og barn er med. De ankommer høsten 1942: foreldre, seks barn, kofferter. Wanda er 21 år. Hun har allerede vært løpegutt for faren og motstanden, smuglet brev inn og ut av norske fengsler. Nå sitter hun i et tysk herregårdskjøkken, tryggere enn de fleste nordmenn i krig — og samtidig fanget: på feil geografisk side av piggtråden.

Gjennom den norske sjømannskirken i Hamburg og den danske kirken i Berlin får familien snart høre om nordmenn som sitter i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, nord for Berlin. Det finnes navn og rykter, men ingen hel oversikt. Det er her Wandas valg kommer inn.

En dag foreslår hun og broren Helge å gjøre noe som i utgangspunktet høres mer naivt enn strategisk ut: De skal lage matpakker og reise til leiren. Det er ikke vedtatt i noe råd, ikke bestilt fra London. Det er bare to unge mennesker som tenker at hvis det finnes nordmenn bak gjerdet, må det gå an å nå dem.

De koker poteter, fyller norgesglass, smører brødskiver, finner fram en Bergans-sekk. På glassene skriver de: «Til norske fanger». Så tar de toget.

2. Gross Kreutz → «Rotes Kreuz»

Scenen ved porten er blitt en del av norsk krigshistorie. Den beskrives med få, nøkterne linjer i Hver fredag foran porten, og dukker opp igjen i intervju etter intervju med Wanda senere.

Portvakten spør hvor de kommer fra.

Wanda svarer sannferdig: «Gross Kreutz».

I den tyske vakts øre høres det ut som «Rotes Kreuz» — Røde Kors. Han antar at de er en slags autorisert hjelpetjeneste, ikke bare en internert familie med matpakker. Pakkene blir tatt imot. Det blir skrevet en kvittering. Og — viktigst — de får beskjed om å komme tilbake neste uke for å hente glassene.

Wanda forstår at dette er en misforståelse. Hun retter den ikke. I ettertid har hun omtalt det med sin sedvanlige beskjedenhet: flaks, tilfeldigheter. Men valget hun tar i det øyeblikket — å spille på misforståelsen i stedet for å korrigere den — åpner en sprekk i systemet. En sprekk som skal brukes igjen og igjen.

Porten åpner seg ikke fordi systemet er godt, men fordi språket er tvetydig og en ung kvinne velger å utnytte tvetydigheten. Det er akkurat så skjørt som det høres ut.

3. Fra enkelttur til fredagsritual

Det som først er et improvisert besøk, blir til et mønster. Fra våren 1943 blir fredag reisedag. Tog fra Gross Kreutz til Potsdam, S-bane gjennom Berlin, mot Oranienburg. Wanda og søsknene lærer seg hvilke tog som oftest har kontroll, hvilke stasjoner som er farligst, hvordan man ser ut som man «hører hjemme» i en vogn.

Inne i leiren finnes det en viktig nav: pakkestasjonen, Paketstelle, der mat og pakker blir sortert. Der arbeider norske fanger — blant dem senere historiker Kristian Ottosen, som fører sine egne hemmelige lister. Når pakkene fra Gross Kreutz kommer, skjer det mer enn at noen får potet og brød:

• Pakkene merkes med navn på nordmenn som sjømannsprestene og familiene hjemme har hørt rykter om.
• Når pakker kommer fram, vet man at personen i hvert fall på det tidspunktet befinner seg i leiren.
• Meldingene går begge veier: små lapper og muntlige beskjedfragmenter sendes ut igjen med Wanda og søsknene — «han lever», «overført til tukthus», «død», «ukjent leir».

Tilbake på Gross Kreutz forvandles dette til noe tørt og byråkratisk — og livsviktig. Rundt bordet i stua sitter Wanda, søsknene, professor Didrik Arup Seip og andre internerte, og fyller ut kartotekskort: navn, fangenummer, leir, dato for siste livstegn.

Store norske leksikon oppsummerer det slik: Wanda Heger er «særlig kjent for sin innsats for å kartlegge og hjelpe norske fanger i Tyskland … En viktig del av virksomheten var utarbeidelsen av et illegalt kartotek over norske fanger i tyske fengsler og leirer, noe som bidro til å redde mange liv da fangene ble sporet opp og frigjort våren 1945.»

I hennes egen bok er tonen mindre høystemt: det handler om blekk som tørker sakte, om arbeid til sent på kvelden, om navnelister som må kopieres i flere eksemplarer. Men det er nettopp her, i det monotone, at vi ser konturene av motstand: hun gir ikke bare mat, hun gir mennesker en plass i et system som prøver å slette dem.

4. Når navn forsvinner — NN og Natzweiler

Så begynner hullene.

På noen kort skriver de «NN» — Nacht und Nebel. Det er kodenavnet på ordningen for fanger som skal forsvinne sporløst: ingen informasjon til familie, streng sensur, ingen offentlig dom. Etter hvert dukker det opp notater om nordmenn «overført til NN-leir». Men hvilken?

Wanda beskriver i intervjuer og i Hver fredag foran porten uroen ved disse hullene. Hun har fått en slags oversikt — nå opplever hun at noen navn glir ut, fanges av et mørkere system. Via sjømannsprester og rykter fra andre leirer hører hun og de andre på Gross Kreutz om en leir i Vosges-fjellene: Natzweiler.

For DNNDs lesere er «Nacht und Nebel» velkjent. For Wanda på dette tidspunktet er det mest et sett med bruddstykker: et navn, en region, antydninger om at nordmenn er ført dit. Hun bestemmer seg for å gjøre det hun har gjort før: utnytte sin begrensede bevegelsesfrihet.

Formelt søker hun om å få besøke norske «studenter» i Sennheim i Alsace — en slags tvangsleir for unge nordmenn. Det gir et påskudd for reise sørover. Ruten går via Berlin og Strasbourg, med togbytter, pensjonatovernattinger og jevnlige kontrollpunkter. Første forsøk blir avbrutt, hun må snu. Andre gang lykkes hun.

Hun står ikke inne i Natzweiler. Men hun står i synsfeltet: ser piggtråden, murene, vakttårnene. Via lokale kontakter, arbeidere som har hatt oppdrag i leiren, og fanger på transport, får hun det hun kom for: bekreftelse på at leiren eksisterer — og navn og numre på norske NN-fanger der.

Senere blir det laget en Natzweiler-liste med rundt 300 norske navn. Det er en av de farligste enkeltoperasjonene hun er med på. Disse opplysningene går inn i kartoteket på Gross Kreutz, og går via diplomatiske kanaler til Stockholm, London og Genève — side om side med de listene fanger som Kristian Ottosen fører innenfra leiren.

For oss som arbeider med Natzweiler-historien i dag, er dette mer enn en fotnote: uten slike lister ville mange av navnene på minnesmerkene vært langt vanskeligere å rekonstruere.

5. Gross Kreutz-gruppen — et kartotek i eksil

Etter hvert er ikke Hjort-familien alene på Gross Kreutz. Rektor Didrik Arup Seip, selv tidligere Sachsenhausen-fange, kommer dit etter press fra tyske akademiske kolleger. Andre norske fanger overføres fra fengsler og konsentrasjonsleirer til sivil internering på godset.

Blant dem er medisinstudenten Bjørn Heger, som har sittet fengslet blant annet i Sachsenhausen. Også han blir etter hvert en del av det som gjerne omtales som Gross Kreutz-gruppen: et nettverk av sivile internerte, sjømannsprester og familier som:

• registrerer fanger,
• smugler informasjon,
• sender lister via diplomatiske kanaler,
• og i praksis driver en uoffisiell etterretningssentral fra et tysk herregårdskjøkken.

Kjernen er det illegale kartoteket over norske og danske fanger i tyske fengsler og leirer. Lokalhistoriewiki formulerer det saklig: «Den detaljerte listen over norske og danske fanger som var samlet på Gross Kreutz, spilte en viktig rolle i oppsamlingen av fanger og praktisk gjennomføring av De hvite bussene.»

Vi ser allerede konturene av en linje: Porten i Sachsenhausen → kartoteket på Gross Kreutz → De hvite bussene.

6. De hvite bussene — og letingen etter tretti navn

I 1944–45 intensiveres arbeidet i Sverige og Sveits. Den norske diplomaten Niels Christian Ditleff presser på for en redningsaksjon for skandinaviske fanger. Svensk Røde Kors og greve Folke Bernadotte går i forhandlinger med Himmler og SS. For å ha reell forhandlingskraft trenger de ikke bare moral, men navn, numre, leirer.

Her kommer kartoteket fra Gross Kreutz inn som et konkret verktøy. Når De hvite bussene kjører inn i Tyskland våren 1945, har de ikke bare bensin og sjåfører, men lister over hvem de skal lete etter og hvor. Mange av disse listene bygger direkte på registreringen Wanda og de andre har gjort.

For Natzweiler-fangene er bildet særlig komplisert:

• Selve leiren Natzweiler blir evakuert høsten 1944. De norske NN-fangene spres til andre leirer, blant annet Dachau og underleiren Vaihingen an der Enz.
• De hvite bussene kommer aldri inn i Natzweiler, men de finner mange av de tidligere Natzweiler-fangene senere — i dette kaotiske landskapet av evakuerte leirer.

Ekspedisjonen til Vaihingen

En svensk kolonne som skal hente fanger fra Mauthausen og Dachau, får et ekstra oppdrag: å lete etter omtrent 30 savnede norske NN-fanger som Gross Kreutz-gruppen mener befinner seg i Sør-Tyskland. Ombord er blant andre den norske legen Bjørn Heger, tidligere Sachsenhausen-fange og nå knyttet til De hvite bussene.

De kjører fra leir til leir uten å finne de «riktige». Til slutt kommer de til en liten, nesten ukjent leir: Vaihingen. Det viser seg å være en dødsleir, der mange tidligere Natzweiler-fanger er samlet. Av de rundt 30 nordmennene de leter etter, er 16 i live, blant dem Trygve Bratteli og Kristian Ottosen.

Uten kartoteket — uten navn, fangenumre og kvalifiserte gjetninger om geografi — er det vanskelig å se for seg at denne bussen hadde kjørt akkurat til Vaihingen. For Natzweiler-historien er dette et konkret sted der Wanda Hegers arbeid krysser de store linjene i europeisk diplomati og redningsaksjoner.

7. Etter krigen — fengselsporten og St. Olav

Freden kommer. Portene åpnes. Wanda reiser hjem til Norge, men portene forsvinner ikke helt fra livet hennes.

Høsten 1945 gifter hun seg med Bjørn Heger i sjømannskirken i Hamburg. Sammen får de seks barn, deriblant forfatteren og forleggeren Anders Heger og dommeren Kim Heger.

Hun utdanner seg til sosionom og jobber i en årrekke i norske fengsler, særlig med kvinnelige fanger. Hun leder også Kriminalomsorg i frihet i Oslo. Strukturer og systemer er radikalt annerledes enn i tysk fangenskap, men grunnideen er ikke så ulik den hun praktiserte under krigen: mennesker bak murene er fortsatt medborgere, og straff handler også om veien tilbake.

Minnesarbeid og hedersbevisninger

Hun engasjerer seg sterkt i minnesarbeid. Hun sitter i styret for Stiftelsen Hvite Busser, reiser gang på gang til konsentrasjonsleirer med skoleklasser, og blir av mange omtalt som «dronningen av de Hvite Bussene».

I 1985 blir både Wanda og Bjørn utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats under og etter krigen. Senere mottar hun flere hedersbevisninger fra Røde Kors.

Hun dør 27. januar 2017, 95 år gammel. Nekrologer beskriver henne som «fangenes engel», «en stor humanist» og et levende bevis på at uegennyttig innsats kan få helt konkrete følger for tusenvis av liv.

8. Hvorfor Wanda Heger angår oss — og Natzweiler — i dag

Når vi i dag snakker om Natzweiler, gjør vi det ofte i tall:

• 504 nordmenn var innom leiren og dens underleirer.
• Omtrent halvparten døde — kildene spriker mellom rundt 224 og 250 døde.
• Resten overlevde, mange via De hvite bussene etter evakueringen i 1944.

Tallene er nødvendige. Men de oppsto ikke av seg selv. For å kunne si «504» måtte noen skrive ned navn og fangenumre mens krigen pågikk — i en tid der hele poenget med NN-ordningen var at mennesker skulle forsvinne i natt og tåke.

Wanda var ikke alene. Hun var en del av et nett av sjømannsprester, fanger, diplomater, slektninger og sjåfører. Men hun er en av de tydeligste figurene vi kan følge: en 21-åring med en sekk, en språklig misforståelse ved en port — og en beslutning om å utnytte den åpningen så langt det går.

I Hver fredag foran porten formulerer hun det nøkternt:

«Vi var en tilfeldig sammenkastet gjeng av mennesker som var strandet i Tyskland.»

Tilfeldig sammenkastet, ja. Men ikke passiv. De hadde «en viss mulighet til å bevege seg fritt», som hun skriver — og utnyttet denne aksjonsradiusen maksimalt.

For DNND og for alle som arbeider med å holde Natzweiler-historien levende, ligger det en utfordring her: Å se på kart og tall — og samtidig huske kvinnen foran porten, kartotekskortene på bordet, og den sta viljen til å bruke hver centimeter bevegelsesfrihet hun hadde til å dra noen andre ut av natt og tåke.

Litteratur og kilder

Primærkilde

Heger, Wanda (i samarbeid med Guri Hjeltnes): Hver fredag foran porten. Gyldendal, 1984 (nyutgitt 1995 og 2005; oversatt til tysk i 1989 og svensk i 2019). Wandas egen fortelling om Gross Kreutz, fredagsreisene, kartoteket og De hvite bussene.

Sekundære kilder

Heger, Anders: Wanda. En familiehistorie. Cappelen Damm, 2025. Biografi (ca. 700 sider) om Wanda, Hjort-familien og krigsårene, basert på familiekilder, brev og arkivmateriale.

Ottosen, Kristian: Natt og tåke: historien om Natzweiler-fangene. Aschehoug, 1989. Standardverket om norske NN-fanger i Natzweiler og underleirer.

Ottosen, Kristian: Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945. Aschehoug, 1998. Om De hvite bussene, Neuengamme og repatrieringsarbeidet våren 1945.

Seip, Didrik Arup: Hjemme og i fiendeland 1940–45. Gyldendal, 1946. Rektors egen beretning, med kapitler om Sachsenhausen, Berlin og Gross Kreutz.

de Figueiredo, Ivo: Fri mann. Johan Bernhard Hjort – en dannelseshistorie. Aschehoug, 2002. Biografi som også går i dybden på Gross Kreutz-oppholdet.

Artikler og nettressurser

• Store norske leksikon: «Wanda Heger» — Kortfattet faglig oversikt over Wandas liv, Gross Kreutz-kartoteket og innsatsen under og etter krigen.
• Lokalhistoriewiki: «Wanda Maria Heger (1921–2017)» — Samlet biografisk tekst med vekt på Natzweiler-reisen og NN-fangene.

Denne artikkelen bygger primært på Wanda Hegers egen beretning i «Hver fredag foran porten» (1984), supplert med nyere biografisk og historisk litteratur.