DNND-redaksjonen · 1. november 2025

Fem haugesundere i natt og tåke

Kristian H. Storsteen, Kjell Aakre, Anders Ragnvald Westbøe, Alfred Bernhard Lie og Jakob Hanssen hører til krigshistorien på Haugalandet. Livene deres knytter byen ved Karmsundet til de tyske konsentrasjonsleirene.

Fem haugesundere endte i den samme konsentrasjonsleiren i Alsace – Natzweiler. Alle var omfattet av «Nacht und Nebel»-ordningen. Fire av dem kom aldri hjem. Den femte vendte tilbake med erfaringene fra fangenskapet.

Reportasjen bygger på Geirmund Ihles artikkel «Fem haugesundere i natt og tåke», publisert i Haugalandsmuseenes årbok for 2007–2008 og gjort tilgjengelig av Haugalandmuseet. Vi supplerer arbeidet hans med nyere kilder: fangearkiv, minneartikler og lokalhistoriske undersøkelser. De fem biografiene danner én samlet fortelling om en by som mistet fire sønner og fikk én tilbake – og om hvordan krigen grep inn i vanlige liv.

En leir for å viske mennesker ut

Natzweiler-Struthof lå i de franske Vosges-fjellene, i det omstridte Alsace, ikke i Polen. Landskapet besto av skogkledde åser, dype daler og små landsbyer med bindingsverkshus og bratte kirkegårder. Her bygget SS fra 1940 en leir med ett formål: å gjøre mennesker usynlige.

Leiren ble innlemmet i «Nacht und Nebel»-ordningen – natt og tåke. Fangene skulle straffes og forsvinne. Familien skulle ikke vite hvor de var. Det skulle ikke finnes noen formell dom å klage på. De skulle arbeide, sulte, fryse og til slutt dø – helst uten spor.

Om lag 52 000 fanger fra en lang rekke land passerte gjennom Natzweiler i løpet av krigen. Rundt 500 var nordmenn. Nær halvparten av dem døde.

Blant de fem hundre var de fem fra Haugesund. Arbeidet deres viser fem ulike veier inn i motstanden: den illegale pressen, etterretning, militær organisering, postens hemmelige kanaler og den skjulte XU-virksomheten. Sammen viser de hvordan motstanden tok form i en norsk småby.

Kristian H. Storsteen – redaktøren i natt og tåke

Kristian Helmer Storsteen er født 4. juli 1913. Han går sju år på folkeskolen uten en eneste fraværsdag. Venner beskriver ham som «et skolelys». Han er aktiv i ungdomslag og blir tidlig kasserer i fotballklubben Vard. Etter hvert blir journalistikken og politikken hans viktigste virkefelt.

Før krigen arbeider han i Haugaland Arbeiderblad. Deretter reiser han til Stavanger og får jobb i avisen 1ste Mai. Under okkupasjonen stenges den lovlige arbeiderpressen. Behovet for pålitelige nyheter består.

Fra september 1941 er han redaktør av den illegale ukeavisen Frihet i Stavanger. Avisen duplikeres i det skjulte og distribueres med fare for livet. Sommeren 1942 ruller Gestapo opp de illegale avisene i byen. Kristian Storsteen arresteres 17. juli og kommer til Grini 26. august som fange nummer 4305. Den 26. juli 1943 står han på appellplassen i Natzweiler, etter å ha kommet med den andre norske transporten til leiren.

Møtet med leirkommandant Josef Kramer var et sjokk for de norske fangene. «Blikket var kaldt som is,» skriver Osmund Faremo i Takk for livet, Emil. «Aldri såg du Kramer smile.» I Natzweiler er det SS som bestemmer hva som får gjelde som sant.

Storsteen holder ut gjennom høsten og den første vinteren. Vinteren 1943–44 rammer de norske fangene hardt. Sangen og de korte minnestundene over de første døde forsvinner etter hvert som kulden øker og kreftene tar slutt. Historikeren Kristian Ottosen beskriver hvordan sangen blant nordmennene «døde langsomt ut», før den til slutt forstummet.

Den 27. februar 1944 dør Kristian H. Storsteen i Natzweiler, 30 år gammel. Bak navnet i statistikken over døde NN-fanger står en redaktør som brukte det trykte ordet i motstanden mot nazistene.

Kjell Aakre – den unge sekretæren med kamera

Kjell Aakre er født 7. mai 1919. Han tar eksamen ved Stavanger Handelsgymnasium og får jobb i rederiet Knut Knutsen O.A.S. i Haugesund.

Som mange andre unge menn på Haugalandet blir han tidlig trukket inn i etterretningsarbeid. Jobben og forlovelsen med en jente i Stavanger gir ham naturlige grunner til å reise mellom byene. Reisene gir også dekke for andre oppgaver. Han fotograferer og tegner tyske stillinger, kartlegger festningsverk og rapporterer innover i regionen.

Den 9. desember 1942 kommer tyskerne inn på rederikontoret og arresterer 23-åringen. Han føres først til kretsfengselet i Stavanger. Den 19. januar 1943 kommer han til Grini som fange nummer 5980.

Høsten 1943 forberedes nye transporter til Tyskland. Fangene som skal sendes av gårde, må gjennom korte forhør. Det fortelles at Aakre svarer «spionasje» da han blir spurt hvordan han ble arrestert. Kameraten Per Fjelde, som står i køen bak, svarer «militærorganisasjon». Fjelde blir sendt til Sachsenhausen. Aakre havner i Natzweiler. «Jeg har ofte undret meg på om det at Kjell svarte spionasje i forhøret, var nok til at han ble sendt til Natzweiler,» sier Fjelde i 1995.

I slutten av september 1943 sendes han med båt til Stettin. Den 6. oktober 1943 ankommer han NN-leiren i Alsace sammen med 39 andre nordmenn. Våren etter svikter kreftene under underernæring, overarbeid og kulde. Den 11. juni 1944 dør Kjell Aakre, 25 år gammel.

På Facebook-siden til Den norske Natzweiler- og Dachaukomiteen står et kort minneord: «På denne dag for 76 år siden, 11.06.1944, døde sekretær Kjell Aakre fra Haugesund i Natzweiler.»

Bak disse opplysningene ligger arbeidet han utførte med kamera og notatblokker. Han brukte jobben som dekke for å kartlegge det tyskerne ville holde skjult.

Anders Ragnvald Westbøe – kapteinen og motstandsmannen

Storsteen arbeider med avisen, Aakre med etterretning. Anders Ragnvald Westbøe går inn i motstandsarbeidet med militær erfaring.

Westbøe er født 28. januar 1897 og vokser opp i Rogaland. Under 1930-årenes forsvarsdebatter er han blant regionens mest aktive forsvarsvenner. Han arbeider for å etablere et eget kompani i Haugesund-området og blir selv sjef for «Haugesunds-kompaniet».

Den 9. april 1940 er 150 mann fra dette kompaniet på nøytralitetsvakt i den gamle Turnhallen i Haugesund. Neste dag får Westbøe ordre om å slutte seg til styrkene på Voss. De kommer aldri så langt. Ved Kinsarvik og i Ulvik møter de tyskerne. Kampene i Ulvik blir blant de hardeste på Vestlandet.

Når den organiserte motstanden må gi seg, vender Westbøe tilbake til sivilt arbeid. For ham er krigen likevel ikke over. Sommeren 1942 deltar han aktivt i oppbyggingen av den lokale motstandsbevegelsen. Som tidligere offiser har han kunnskap og kontakter som motstandsarbeidet trenger. Det gjør ham også svært utsatt.

Den 9. desember 1942 arresteres han, samme dag som Kjell Aakre. Han sendes til Grini med fangenummer 7076. Den 6. oktober 1943 går han om bord i transporten til Natzweiler sammen med Aakre og Alfred Bernhard Lie.

Da leiren evakueres i begynnelsen av september 1944, sendes Westbøe til Dachau nær München. Etter år med fangekolonner, medisinske eksperimenter og massehenrettelser er leiren overfylt og herjet av tyfus.

Den 6. februar 1945 dør han i Dachau. Dødsbudskapet når Haugesund først 13. mai 1945, etter frigjøringen. Nekrologen står i Haugesunds-Pressen to dager senere. Datteren Herdis Stokka forteller senere hvordan farens fravær preget oppveksten. Alle snakket om ham, men han kom aldri tilbake.

Nekrologen i Haugesunds-Pressen fremhever hans to roller: offiser i den regulære norske hæren og motstandsmann i hjemmefronten.

Alfred Bernhard Lie – postekspeditøren i motstandsarbeidet

En postekspeditør skal sørge for at meldinger når frem. Under krigen kan dette arbeidet bli farlig. For Alfred Bernhard Lie fører motstandsarbeidet til fangenskap under natt-og-tåke-ordningen.

Alfred Bernhard Lie er født 6. mai 1914. Fanger.no oppgir Haugesund som fødested, mens enkelte andre kilder nevner Bergen. Han vokser uansett opp på Haugalandet.

Den 9. april 1940 arbeider han som postekspeditør i Oslo. Da angrepet kommer, melder han seg straks til tjeneste i de norske styrkene. Etter nederlaget i Sør-Norge blir han demobilisert, som mange andre. Han vender tilbake til Postverket og arbeider først i Haugesund og Skudeneshavn, senere i Måløy og Vadsø.

I Måløy trekkes han inn i motstandsarbeidet. Postvesenet er et knutepunkt for informasjon. Her kan man se hvilke skip som kommer og går, hvilke brev som sensureres, og hvilke adresser som dukker opp ofte. Lie blir del av en gruppe som skal holde kontakt med England. Gruppen blir angitt. Lie arresteres i Vadsø og føres via Trondheim til Bergen, deretter til Victoria terrasse i Oslo. Der gjennomgår han tre måneders intense forhør.

Søsteren forteller senere at faren deres står i kø utenfor Victoria terrasse hver dag i tre uker uten å få slippe inn. Han reiser hjemmefra med svart hår og kommer tilbake med hvitt.

Den 28. september 1941 kommer Lie til Grini med fangenummer 802. Etter en periode på Møllergata 19 og i Bergen sendes han tilbake til Grini. Sammen med Westbøe og Aakre går han om bord i transporten til Natzweiler 6. oktober 1943.

I september 1944 evakueres han til Dachau. Den 27. februar 1945 dør Alfred Bernhard Lie der – «kort tid før Dei kvite bussane redda oss andre som enno var i live», skriver medfangen Osmund Faremo.

Under krigen går informasjon fra hånd til hånd. Konvolutter har vekt, og poststempler kan gi spor. Arbeidet som «bare» postmann gir Lie en plass i dette nettverket. Gjennom motstandsarbeidet blir han et bindeledd som risikerer livet for å holde kontakten åpen.

Jakob Hanssen – bakermesteren og XU-agenten som kom hjem

Fire av de fem haugesundere dør i Natzweiler eller Dachau. Den femte, Jakob Hanssen, overlever.

Hanssen er født 30. april 1913. Han utdanner seg først som telegrafist, men går etter hvert inn i familiens bakeribedrift. I fangearkivet er han registrert som bakermester.

Før krigen oppholder han seg en del i Bergen. Det er trolig her han kommer i kontakt med motstandsmiljøet som senere kalles «Bergensgruppen». Han blir også rekruttert til XU, den hemmelige etterretningsorganisasjonen som rapporterer til London. En etterkommer har senere fortalt at bestefaren var medlem av CX-gruppen i XU – en av de lokale cellene.

Den 28. oktober 1942 arresteres han. Han sendes til forhør i Stavanger, videre til Bergen kretsfengsel og deretter til fangeleiren Espeland. På Espeland sitter han i seks måneder sammen med en annen haugesunder, styrmann John Waage fra M/S Karmsund. De to kjenner ikke nødvendigvis hverandres fulle historier, men deler celler, kulde og uvisshet.

Den 19. august 1943 kommer Hanssen til Grini med fangenummer 12 634. I slutten av september sendes han med båt til Kiel. Den 7. oktober 1943 ankommer han Natzweiler – den siste av de fem haugesunderne.

Da leiren evakueres høsten 1944, sendes han som de andre til Dachau. I krigens siste fase blir han brakt videre til Neuengamme ved Hamburg. Der samler det internasjonale Røde Kors tusenvis av fanger i påvente av evakuering. Her møtes han og John Waage tilfeldig igjen, etter opphold i hver sin leir.

I krigens siste uker kommer de hvite bussene, og Jakob Hanssen blir hentet hjem. Lørdag 26. mai 1945 står en kort notis i Haugesunds-Pressen under overskriften «Hilsen fra Tysklandsfanger»: fem haugesundere er kommet til Oslo og sender hilsener hjem. En av dem er Hanssen.

Han dør i 1988. Mellom 1945 og 1988 lever han, så langt vi kan se, et tilsynelatende normalt liv. Et slikt liv sier likevel lite om hvilke minner han bar med seg fra Natzweiler.

Fem liv, én by

De fem historiene viser ulike sider av motstanden i den samme byen.

Kristian Storsteen, redaktøren, bruker det trykte ordet til å utfordre okkupantens kontroll over nyhetene.

Kjell Aakre, sekretæren og etterretningsmannen, observerer, kartlegger og videreformidler informasjon.

Ragnvald Westbøe, offiseren, bidrar med militær erfaring. Den gjør ham til en ressurs for motstanden og et mål for okkupanten.

Alfred Bernhard Lie, postmannen, holder forbindelser åpne gjennom et stadig strengere kontrollert system.

Jakob Hanssen, bakermesteren og XU-agenten, utfører etterretningsarbeid i det skjulte. Han overlever og må leve videre med erfaringene fra fangenskapet.

Sett fra Haugesund består «motstandsbevegelsen» av konkrete mennesker og miljøer:

  • Arbeiderbevegelsen og den illegale pressen i Stavanger og Haugesund, der unge menn som Storsteen tar kampen opp gjennom stensiler og håndduplikatorer.
  • Etterretningsgrupper knyttet til sjøfart og rederier, der folk som Aakre bruker yrkesreisene sine som dekke.
  • Den tradisjonelle militære kulturen, representert ved Westbøe og «Haugesunds-kompaniet».
  • Postens nettverk av ansatte som, i all stillhet, sørger for kontakt med London, slik Lie gjør.
  • De usynlige XU-gruppene, der sivile som Hanssen samler inn informasjon og leverer til en nesten mytisk «sentral» man knapt kjenner navnet på.

Krigen splitter Europa. I Haugesund fører den mennesker inn i små nettverk av motstand. Få har full oversikt, men mange tar risiko.

Natt og tåke som familiehistorie

I samtaler med etterkommere – barn, barnebarn, nieser og nevøer – blir følgene av natt-og-tåke-ordningen tydelige. Den juridiske kategorien innebar også at familiemedlemmer forsvant.

For familien til Westbøe preger fraværet fortellingen. Datteren Herdis Stokka ble en viktig stemme i norsk minnekultur rundt Natzweiler. Hun døde i 2018. Minneordene fremhever farens skjebne som en drivkraft i engasjementet hennes.

I Lies familie lever fortellingen om faren som står utenfor Victoria terrasse, dag etter dag, for å få vite noe om sønnen. På tre uker blir det svarte håret hvitt.

For familien Aakre preges krigsårene av uvisshet. Ryktene sier at han kanskje er død. Bekreftelsen kommer først etter frigjøringen.

For Storsteens etterkommere er det kanskje særlig slående hvor lenge innsatsen hans først og fremst ble omtalt i fotnoter i bøker om illegale aviser. Senere har lokale historikere løftet ham frem som en sentral figur.

For Hanssens familie rommer historien både stolthet og ubesvarte spørsmål. Han var bakermester og hemmelig XU-mann, fange i Natzweiler og overlevende som kom hjem med hvite busser.

Dette vender DNND stadig tilbake til: Leirhistorien slutter ikke når brakkene blir museum. Den fortsetter i samtaler rundt norske middagsbord, i bilder på veggen og i navn som nevnes hver 8. mai.

Haugesund sett fra Natzweiler

Sett fra Haugesunds storgater kan Natzweiler virke langt borte – et navn i radioen, kanskje, eller en anelse i et brev fra Røde Kors. Ser vi på hvem som ble sendt dit, blir forbindelsen til byen konkret.

I leiren står en tidligere redaktør, en ung kontorist med kamera, en kaptein, en postmann og en bakermester. De kommer fra ulike deler av Haugesunds arbeidsliv og motstandsmiljø. Nå er de fanger i et system som skal la dem forsvinne.

At fire av dem ikke kommer hjem, er et tap for familiene og byen. At én av dem gjør det, gir oss en overlevendes historie å bygge denne reportasjen på. Når vi forteller om natt og tåke, henter vi frem navnene og livene ordningen skulle skjule.

Oppgaven vår som historisk forening, som DNND og som samfunn, er å bevare kunnskapen om disse livene. Navnene Kristian H. Storsteen, Kjell Aakre, Anders Ragnvald Westbøe, Alfred Bernhard Lie og Jakob Hanssen må knyttes til menneskene som bar dem: arbeidet de gjorde, byen de kom fra, og leiren i Alsace der de skulle forsvinne.

Toppbildet: Original Grini-fangedrakt med fangenummer og politisk trekant, utstilt ved Arquebus Krigshistorisk Museum (Haugalandmuseet), Førre. Foto: Wolfmann (CC BY-SA 4.0, via Wikimedia Commons).

Kilder og referanser

Denne reportasjen bygger primært på Geirmund Ihles artikkel «Fem haugesundere i natt og tåke», opprinnelig trykt i Haugesunds Avis 8. april 1995 og gjengitt i Haugalandsmuseenes årbok 2007–2008, tilgjengeliggjort av Haugalandmuseet. Ihle bygger blant annet på Osmund Faremos «Takk for livet, Emil» (1987), Kristian Ottosens «Natt og tåke» (1989) og Haugesunds-Pressen 15. og 26. mai 1945. Supplert med materiale fra Fanger.no, Den norske Natzweiler- og Dachaukomiteens arkiv og lokalhistoriske kilder fra Haugesund.

Les mer