Fem haugesundere i natt og tåke

Fem haugesundere i natt og tåke

En vårdag på Haugalandet kan være nesten uanstendig vakker. Lyset over Karmsundet, den salte trekken inn fra havet, måkeskrikene som insisterer på at verden tross alt går videre. Samtidig finnes det i denne byen noen tomrom som ikke fylles, uansett hvor fint lyset står. De har navn: Kristian H. Storsteen, Kjell Aakre, Anders Ragnvald Westbøe, Alfred Bernhard Lie og Jakob Hanssen.

Fem haugesundere som alle endte i den samme konsentrasjonsleiren i Alsace – Natzweiler – stikkordet «Nacht und Nebel» stemplet på skjebnen deres. Fire av dem kom aldri hjem. Den femte kom tilbake, men med en livshistorie som alltid bar lukten av brakkene med seg.

Utgangspunktet for denne reportasjen er Geirmund Ihles artikkel «Fem haugesundere i natt og tåke», publisert i Haugalandsmuseenes årbok for 2007–2008 og tilgjengeliggjort av Haugalandmuseet. Vi bygger på hans arbeid, supplerer med nyere kilder – fangearkiv, minneartikler, lokalhistoriske undersøkelser – og prøver å finne en ny måte å fortelle historien på: ikke bare som fem korte biografier, men som én samlet fortelling om en by som mistet fire sønner og fikk én tilbake, og om hvordan krigen skar tvers gjennom helt vanlige liv.

En leir for å viske mennesker ut

Natzweiler-Struthof lå ikke i Polen, men i de franske Vosges-fjellene, i det evig omstridte Alsace. Naturen var vakker: skogkledde åser, dype daler, små landsbyer med bindingsverkshus og bratte kirkegårder. Midt i dette landskapet bygget SS fra 1940 en leir som hadde ett formål: å gjøre mennesker usynlige.

Leiren ble innlemmet i «Nacht und Nebel»-ordningen – natt og tåke. Fanger som ble sendt dit, skulle ikke bare straffes. De skulle forsvinne. Familien skulle ikke vite hvor de var. Det skulle ikke finnes noen formell dom å klage på. De skulle arbeide, sulte, fryse og til slutt dø – helst uten spor.

Om lag 52 000 fanger fra en lang rekke land passerte gjennom Natzweiler i løpet av krigen. Rundt 500 var nordmenn. Nær halvparten av dem døde.

Blant de fem hundre finner vi altså de fem fra Haugesund. De representerer på et vis fem ulike innganger til motstand: den illegale pressen, etterretning, militær organisering, postens hemmelige kanaler og den usynlige XU-virksomheten. Til sammen gir de et tverrsnitt av hvordan en norsk småby faktisk var i krig.

Kristian H. Storsteen – redaktøren som skrev seg inn i natt og tåke

Det begynner gjerne med ord. Også denne historien gjør det.

Kristian Helmer Storsteen er født i 1913. På folkeskolen går han sju år uten en eneste fraværsdag; venner beskriver ham som «et skolelys». Han er aktiv i ungdomslag, blir tidlig kasserer i fotballklubben Vard, og finner etter hvert sitt egentlige uttrykk i journalistikken og politikken.

Før krigen arbeider han i Haugaland Arbeiderblad, før han reiser til Stavanger og får jobb i avisen 1ste Mai. Når okkupasjonen kommer, stenges den lovlige arbeiderpressen. Men behovet for nyheter – sanne nyheter – forsvinner ikke.

Høsten 1941 er han med på å starte den illegale ukeavisen Frihet i Stavanger. Avisen trykkes først på kjøkkenet på en enkel håndduplikator, senere i et snekkerverksted. Opplaget når opp mot 2400 eksemplarer; det er ikke lite i en by hvor hver distribusjonsrunde er forbundet med risiko.

Sommeren 1942 ruller Gestapo opp flere av de illegale avisene i byen. Et halvt hundre personer knyttet til Frihet blir arrestert. Kristian Storsteen tas 17. juli. Han havner på Grini, fangenummer 4305, og 26. juli 1943 står han plutselig på appellplassen i Natzweiler, i den andre norske transporten til leiren.

I Geirmund Ihles tekst forteller overlevende hvordan møtet med leirkommandant Josef Kramer – «blikket kaldt som is» – blir et sjokk. For en mann som har levd av ord, må også stillheten ha vært brutal: I Natzweiler er det SS som definerer hva som er sant.

Storsteen holder ut gjennom høsten og den første vinteren. Men vinteren 1943–44 går hardt utover de norske fangene. Piccolini – små tegn på menneskelighet, sang, korte minnestunder over de første døde – forsvinner etter hvert som kulden øker og kroppenes reserver er brukt opp. Historikeren Kristian Ottosen beskriver hvordan sangen blant nordmennene «døde langsomt ut», før den til slutt forstummet.

Den 27. februar 1944 dør Kristian H. Storsteen i Natzweiler, 30 år gammel. På ett nivå blir han bare et navn i en statistikk over døde NN-fanger. På et annet nivå er han selve symbolet på noe nazistene fryktet: at vanlige mennesker kunne bruke trykksverte som våpen.

Kjell Aakre – den unge sekretæren med kamera

Kjell Aakre er født i 1919. Han tar eksamen ved Stavanger Handelsgymnasium og får jobb i rederiet Knut Knutsen O.A.S. i Haugesund.

Som så mange andre unge menn på Haugalandet blir han tidlig trukket inn i etterretningsarbeid. Jobben hans og forlovelsen med en jente i Stavanger gjør reisene mellom byene plausible. Under overflaten er det mer enn romantikk: Han fotograferer og tegner tyske stillinger, kartlegger festningsverk og rapporterer innover i regionen.

Den 9. desember 1942, på en tilsynelatende vanlig arbeidsdag, kommer tyskerne inn på rederikontoret og arresterer ham. Han havner først i kretsfengselet i Stavanger, deretter på Grini.

Høsten 1943 forberedes nye transporter til Tyskland. Fangene som skal av gårde, må gjennom korte forhør. Historien vil ha det til at Aakre, da han blir spurt hvordan han ble arrestert, svarer «spionasje». Kameraten Per Fjelde, som står i køen bak, svarer «militærorganisasjon». Fjelde blir sendt til Sachsenhausen. Aakre havner i Natzweiler. «Jeg har ofte undret meg på om det at Kjell svarte spionasje, var nok til at han ble sendt til Natzweiler,» sier Fjelde mange år senere.

Den 6. oktober 1943 ankommer Aakre sammen med 39 andre nordmenn NN-leiren i Alsace. Våren etter begynner kroppen å gi etter. Underernæring, overarbeid, kulde – alt virker sammen. Den 11. juni 1944 dør Kjell Aakre, 25 år gammel.

På Facebook-siden til Den norske Natzweiler- og Dachaukomiteen finner vi i dag et enkelt minneord: «På denne dag for 76 år siden, 11.06.1944, døde sekretær Kjell Aakre fra Haugesund i Natzweiler.»

Det er få ord. Likevel ligger det en hel biografi mellom linjene: en ung mann med kamera og blokker, som brukte jobben sin til å se mer enn han egentlig hadde lov til å se.

Anders Ragnvald Westbøe – kapteinen som aldri slapp ansvaret

Hvis Storsteen representerer pennen og Aakre kameraet, så står Anders Ragnvald Westbøe for uniformen.

Westbøe er født i 1897, oppvokst i Rogaland. Under 1930-årenes forsvarsdebatter er han blant regionens mest aktive forsvarsvenner; han arbeider for å få etablert et eget kompani i Haugesund-området og blir selv sjef for «Haugesunds-kompaniet».

Den 9. april 1940 er 150 mann fra dette kompaniet på nøytralitetsvakt i den gamle Turnhallen i Haugesund. Neste dag får Westbøe ordre om å slutte seg til styrkene på Voss. De kommer aldri så langt. Ved Kinsarvik og i Ulvik møter de tyskerne. Kampene i Ulvik blir blant de hardeste på Vestlandet.

Når den organiserte motstanden må gi seg, går Westbøe tilbake til sivilt arbeid, men han slipper ikke tanken om at krigen langt fra er over. Sommeren 1942 er han dypt involvert i oppbyggingen av den lokale motstandsbevegelsen. Som tidligere offiser har han både kunnskap og nettverk; det gjør ham uvurderlig – og svært utsatt.

Den 9. desember 1942 arresteres han, samme dag som Kjell Aakre. Han sendes til Grini med fangenummer 7076, og 6. oktober 1943 går han ombord i transporten til Natzweiler sammen med Aakre og Alfred Bernhard Lie.

Sommeren 1944, etter de alliertes invasjon i Normandie, begynner tyskerne å evakuere Natzweiler. Westbøe sendes til Dachau nær München. Leiren er overfylt, herjet av tyfus og utslitt etter år med fangekolonner, medisinske eksperimenter og massehenrettelser.

Den 6. februar 1945 dør han i Dachau. Dødsbudskapet når Haugesund først etter frigjøringen. Datteren Herdis Stokka forteller senere hvordan faren alltid var et nærværende fravær i oppveksten – en mann alle snakket om, men ingen kunne hente tilbake.

I nekrologen i Haugesunds-Pressen fremheves hans innsats både som offiser og motstandsmann. Slik blir han stående som en figur som bærer på to uniformer samtidig: den regulære norske hærens, og hjemmefrontens usynlige.

Alfred Bernhard Lie – postmannen som bar mer enn brev

Det er noe nesten symbolsk ved at en postekspeditør blir en av natt-og-tåke-fangene. Hele yrket hans er å sørge for at meldinger når frem. Under krigen blir meldingene mer farlige enn noen gang.

Alfred Bernhard Lie er født 6. mai 1914. Fanger.no oppgir Haugesund som fødested, mens enkelte andre kilder nevner Bergen; uansett vokser han opp på Haugalandet.

Den 9. april 1940 arbeider han som postekspeditør i Oslo. Når angrepet kommer, melder han seg straks til tjeneste i de norske styrkene, men blir som så mange andre demobilisert etter nederlaget i Sør-Norge. Han vender tilbake til Haugesund og fortsetter i Postverket, først lokalt, senere i Måløy og Vadsø.

Det er i Måløy han trekkes inn i motstandsarbeidet. Postvesenet er et naturlig knutepunkt for informasjon; her kan man se hvilke skip som kommer og går, hvilke brev som sensureres, hvilke adresser som dukker opp oftere enn andre. Lie blir del av en gruppe som skal holde kontakt med England. Ifølge Natzweilerkomiteen blir gruppen angitt; Lie arresteres i Vadsø og sendes via Trondheim til Bergen, der han sitter flere måneder på Victoria terrasse til intens forhør.

Søsteren forteller senere hvordan faren deres står i kø utenfor Victoria terrasse hver dag i tre uker uten å få slippe inn. Han reiser hjemmefra med svart hår og kommer tilbake med hvitt.

Den 28. september 1941 kommer Lie til Grini, fangenummer 802. Etter en periode på Møllergata 19 og i Bergen sendes han tilbake til Grini, før han, sammen med Westbøe og Aakre, går ombord i transporten til Natzweiler 6. oktober 1943.

Høsten 1944 evakueres han til Dachau. Her overlever han en periode i utekommandoen Dautmergen – en arbeidsleir knyttet til oljeproduksjon – men kroppen er utslitt. Den 27. februar 1945 dør Alfred Bernhard Lie i Dachau, bare uker før de hvite bussene henter mange av de overlevende nordmennene ut.

Når vi i dag snakker om kommunikasjonsteknologi, er det lett å glemme hvor fysisk all informasjonsflyt var under krigen. Hver konvolutt hadde vekt. Hvert poststempel kunne være en ledetråd. På den bakgrunnen trer Lie frem som noe mer enn «bare» postmann; han blir et bindeledd i ordets mest konkrete og mest farlige betydning.

Jakob Hanssen – bakermesteren som ble XU-agent og den som kom hjem

Fire av de fem haugesundere dør i Natzweiler eller Dachau. Den femte, Jakob Hanssen, blir den som må bære historien videre.

Hanssen er født 30. april 1913. Han utdanner seg først som telegrafist, men går etter hvert inn i familiens bakeribedrift; i fangearkivet står han registrert som bakermester.

Før krigen oppholder han seg en del i Bergen. Det er trolig her han kommer i kontakt med motstandsmiljøet som senere kalles «Bergensgruppen». Han blir også rekruttert til XU, den hemmelige etterretningsorganisasjonen som rapporterer til London. En etterkommer har senere fortalt at bestefaren var medlem av CX-gruppen i XU – en av de lokale cellene.

Den 28. oktober 1942 arresteres han. Han sendes til forhør i Stavanger, videre til Bergen kretsfengsel og deretter fangeleiren Espeland. På Espeland sitter han i seks måneder sammen med en annen haugesunder, styrmann John Waage fra M/S Karmsund. De to kjenner ikke nødvendigvis hverandres fulle historier, men deler celler, kulde og uvisse.

Den 29. august 1943 kommer Hanssen til Grini, fangenummer 12 634, og 7. oktober sendes han til Natzweiler – den siste av de fem haugesundere som ankommer leiren.

Når leiren evakueres høsten 1944, havner han som de andre i Dachau. Derfra blir han i krigens siste fase brakt til Neuengamme ved Hamburg, hvor det internasjonale Røde Kors samler tusenvis av fanger i påvente av evakuering. Her møtes han og John Waage igjen – et tilfeldig, nesten romanaktig møte, to haugesundere fra hver sin leir som plutselig står foran hverandre i et nytt kaos.

I april 1945 kommer de hvite bussene. Jakob Hanssen blir hentet hjem, via Danmark og Sverige. En notis i Haugesunds-Pressen 26. mai 1945 opplyser at «fem Tysklandsfanger er kommet til Oslo og sender sin hilsen hjem»; en av dem er Hanssen.

Han dør i 1986 i Stavanger. Mellom 1945 og 1986 lever han, så langt vi kan se, et tilsynelatende normalt liv. Men mellom linjene vet vi at hver natt, når han lukker øynene, kan appellplassen i Natzweiler dukke opp igjen.

Fem liv, én by

Det er lett å lese de fem som hver sin historie. Men legger vi dem ved siden av hverandre, blir de nesten som fem satser i samme symfoni.

Kristian Storsteen, redaktøren, står for ordet – for viljen til å ta tilbake språket fra okkupanten.

Kjell Aakre, sekretæren og etterretningsmannen, representerer blikket – evnen til å observere, kartlegge, videreformidle.

Ragnvald Westbøe, offiseren, er kroppen som står i første rekke: den militære erfaringen som gir tyngde, men også gjør ham til et åpenbart mål.

Alfred Bernhard Lie, postmannen, er bindeleddet – den som sørger for at informasjon og håp kan sendes gjennom et stadig mer kontrollert system.

Og Jakob Hanssen, bakermesteren og XU-agenten, er kanskje den mest hverdagslige av dem alle: den som går fra bakerovn til etterretningsarbeid uten at det synes utenpå, og som til slutt må leve videre med alt det de andre ikke fikk muligheten til å fortelle.

Ser vi på dette fra Haugesunds perspektiv, blir krigen plutselig veldig lokal. Det er ikke lenger bare snakk om «motstandsbevegelsen» i abstrakt forstand, men om konkrete miljøer:

• Arbeiderbevegelsen og den illegale pressen i Stavanger og Haugesund, der unge menn som Storsteen tar kampen opp gjennom stensiler og håndduplikatorer.
• Etterretningsgrupper knyttet til sjøfart og rederier, der folk som Aakre bruker yrkesreisene sine som dekke.
• Den tradisjonelle militære kulturen, representert ved Westbøe og «Haugesunds-kompaniet».
• Postens nettverk av ansatte som, i all stillhet, sørger for kontakt med London, slik Lie gjør.
• De usynlige XU-gruppene, der sivile som Hanssen samler inn informasjon og leverer til en nesten mytisk «sentral» man knapt kjenner navnet på.

Krigen fragmenterer ikke bare Europa. Den deler også en by som Haugesund inn i små nettverk av motstand, der få har full oversikt, men mange tar risiko.

Natt og tåke som familiehistorie

Når vi i dag snakker med etterkommere – barn, barnebarn, nieser og nevøer – merker vi hvordan natt-og-tåke-ordningen ikke bare var en juridisk kategori, men en måte å lage hull i familiene på.

For familien til Westbøe er det hans fravær som preger fortellingen. Datteren Herdis Stokka, som selv ble en viktig stemme i norsk minnekultur rundt Natzweiler, døde i 2018. I minneordene understrekes hvordan farens skjebne var en drivkraft i hennes engasjement.

For Lies familie sitter bildet av faren utenfor Victoria terrasse – i kø dag etter dag for å forsøke å få vite noe om sønnen – fortsatt som et sår: svart hår som blir hvitt på tre uker.

For familien Aakre handler mye om uvissheten under krigen; rykter om at han kanskje er død, men ingen bekreftelse før etter frigjøringen.

For Storsteens etterkommere er det kanskje mest slående at hans innsats lenge ble nevnt mest i fotnoter i bøker om illegale aviser – før lokale historikere begynte å løfte ham frem igjen som en sentral figur.

Og for Hanssens familie blir det dobbelte livet – bakermester og hemmelig XU-mann, fange i Natzweiler og overlevende på hvite busser – en historie som både gir stolthet og etterlater ubesvarte spørsmål.

Det er dette DNND stadig vender tilbake til: at leirhistorien ikke er ferdig fordi brakkene er blitt museum. Den fortsetter i små glimt rundt norske middagsbord, i bilder på veggen, i navn som nevnes hvert 8. mai.

Avslutning: Haugesund sett fra Natzweiler

Hvis vi til slutt gjør et tankeeksperiment: Tenk deg Natzweiler sett fra Haugesunds storgater. Den virker uendelig langt borte. Et navn i radio, kanskje, eller en anelse i et brev fra Røde Kors. Men snur vi kameraet, ser vi at Natzweiler også kan forstås som en slags forvrengt speiling av byen.

I leiren står en tidligere redaktør, en ung kontorist med kamera, en kaptein, en postmann og en bakermester. De bærer hver sin brikke av Haugesund inn i et system som er konstruert for å knuse nettopp slike brikker.

At fire av dem ikke kommer hjem, er et tap som ikke kan måles i tall. At én av dem gjør det, betyr at vi i dag kan skrive denne reportasjen. For i bunn og grunn er det det som skjer hver gang vi forteller om natt og tåke: Vi drar et menneske ut av tåken et øyeblikk, lar konturene bli skarpere, før vi – bevisst eller ikke – slipper dem tilbake.

Oppgaven vår som historisk forening, som DNND og som samfunn, er å sørge for at disse konturene aldri helt forsvinner. At navnene Kristian H. Storsteen, Kjell Aakre, Anders Ragnvald Westbøe, Alfred Bernhard Lie og Jakob Hanssen ikke bare blir nevnt, men forstått – som del av en konkret by, en konkret krig, og en konkret leir i Alsace, der natt og tåke en gang var planlagt til å skjule alt.

Kilder og referanser

Denne reportasjen bygger primært på Geirmund Ihles artikkel «Fem haugesundere i natt og tåke» i Haugalandsmuseenes årbok 2007–2008, tilgjengeliggjort av Haugalandmuseet. Supplert med materiale fra Fanger.no, Den norske Natzweiler- og Dachaukomiteens arkiv, Kristian Ottosens forskning, og lokalhistoriske kilder fra Haugesund.

Les mer

• Natzweiler-Struthof: leiren i tåkelandet – dybdeartikkel om leiren
• Nacht und Nebel-dekretet – om NN-ordningen
• Om leirene: Natzweiler og Dachau – oversikt
• Tidsvitner – vitnesbyrd fra overlevende
• Fanger.no – database over norske fanger