Når du går inn i utstillingen 500 Years of Roma Slavery på HL-senteret i Oslo, slår det deg hvor stille rommet er. Ingen rop, ingen piskeslag, ingen auksjonsrop. Bare glassmontre, fotografier, en jernkrage med spisse pigger, og en tidslinje som strekker seg like langt som moderne europeisk historie.
Utstillingen handler om Romania, men også om oss – om Norges Roma og romanifolk, om Europas hukommelse og Europas strategiske glemsel.
I én setning kan historien fortelles slik: I mer enn fem hundre år ble Roma-befolkningen gjort til arvelig eiendom i de rumenske fyrstestatene Valakia og Moldova – chattel-slaveri, ikke ulikt det vi forbinder med plantasjene i Amerika.
Men en slik setning skjuler alt det viktige: hvem som eide menneskene, hva de vant på det, og hvordan profitten og skammen fortsatt ligger som sedimenter i europeiske samfunn – også i Norge.
Et slavemarked i utkanten av Europa
Valakia mot slutten av 1500-tallet. I București annonserer en adelsfamilie at 200 «sigøyner-familier» er til salgs. Mennene beskrives som utmerkede arbeidere – gullvaskere, skomakere, musikere, jordbruksarbeidere. De skal selges i partier på minst fem, til en standardpris i dukater.
Samtidige dokumenter forteller at en «arbeidsfør sigøyner» på denne tiden kunne koste det samme som en hest, senere like mye som et hus. Kvinner og barn ble vurdert, veid, taksert. I enkelte tilfeller ble mennesker bokstavelig talt solgt etter vekt eller byttet mot tønner med honning.
Dette er ikke randsonen av europeisk historie. Det er Europa selv.
I løpet av 1600- og 1700-tallet, når slaveriet gradvis forsvinner fra Vest-Europa eller flyttes til koloniene, fortsetter det å blomstre i de danubiske fyrstedømmene. En rumensk historiker har kalt området «sannsynligvis det eneste i Europa som i denne perioden hadde en egen slaveklasse».
De fleste slavene var Roma, etterkommere av folk som hadde vandret fra Nord-India via Bysants og Balkan, og som i Valakia og Moldova ble fanget inn som arbeidskraft.
Tre eiere, ett system
For å forstå hvordan et slaveri kan vare i fem hundre år, må vi se på hvem som tjente på det. Kildene er bemerkelsesverdig samstemte: Roma-slavene var delt mellom tre hovedgrupper av eiere – fyrsten (staten), kirken (særlig de ortodokse klostrene) og adelen, boyarene.
I de rumenske lovtekstene blir dette til egne kategorier: domnești (kronens slaver), mănăstirești (klosterslaver) og boierești (privatslaver). Ikke bare juridiske finurligheter; det var ulike økonomiske modeller, tre måter å gjøre mennesker til kapital på.
1. Fyrsten – staten som slaveeier
Fyrstens slaver var ofte nomadiske grupper med spesialiserte yrker: gullgravere, tinnsmeder, treskjærere, bjørnetemmere, kjele- og verktøysmeder. De reiste rundt i landet og betalte en årlig skatt til den fyrstelige kassen.
For fyrsten hadde dette tre fordeler:
Kontantinntekter. Skatten fra de såkalte «statssigøynerne» var direkte budsjettinntekt, i perioder av stor betydning for fyrstestatens økonomi. En moderne rumensk historiker taler om at Roma-slaveriet ga «store inntekter til statsbudsjettet».
Fleksibel arbeidskraft. Nomadiske håndverkere kunne settes inn der det trengtes: ved gruver, saltutvinning, veibygging, militære behov.
Politisk kontroll. Å ha en stor, rettsløs gruppe avhengig av fyrstens gunst styrket herskerens makt og gav ham noe å fordele til lojale undersåtter – slaver kunne gis som gaver, belønninger, eller som lønn til soldater.
Fyrsten var altså ikke bare øverste lovgiver; han var storslaveeier og premissleverandør for hele systemet. Likevel viser kildene at slaver eid direkte av staten ofte hadde noe mer bevegelsesfrihet enn de som tilhørte privatpersoner.
2. Kirken – klostrenes skjulte plantasje
Den andre store eiergruppen var de ortodokse klostrene. Den første skriftlige kilden vi har om Roma i Romania er nettopp et gavebrev fra 1300-tallet, der fyrsten donerer 40 Roma-familier til et kloster.
For klostrene betydde slike «gaver» tre ting:
Arbeidskraft til jorda. Mange klosterslaver var bofaste bønder som dyrket klostrenes jord, passet husdyr, hugget ved, bygget og reparerte.
Håndverk og tjenester. Andre arbeidet som smeder, murere, musikere, tjenestefolk – alt som krevdes for at klosteret skulle fungere som både religiøst, økonomisk og politisk sentrum.
Evig forbønn mot evig eiendom. Slaver ble gitt til klostre «slik at giverens navn kunne leses opp under messen». Ved å gi mennesker, sikret man seg minne og frelsesforhåpninger. Religion og profitt ble vevd inn i hverandre.
Her ligger en av de mest ubehagelige sidene ved Roma-slaveriet: det var ikke bare brutal adel og grådige fyrster. Det var kirkelige institusjoner som bygget sin økonomi – og sin frelseslære – på at andre mennesker var eiendom.
3. Adelen – mennesker som kapital
Den tredje gruppen var boyarene, elitesjiktet i Valakia og Moldova. De eide ofte de mest utsatte slavene: hus- og markslaver, vătrași, som levde tett på herskapets hverdagsliv, men uten rettigheter.
For adelen var slavene:
Produsenter. De drev jordbruket, arbeidet på vinmarker, passet husdyr, bygget hus, kjørte vogner. Mange utførte opptil 150 tvangsarbeidsdager i året for herren – dager som ikke kunne brukes til eget underhold.
Tjenere og statussymboler. I adelige husholdninger var Roma-kvinner ansvarlige for husarbeid, barnepass, oppvarming og bading av herren; de vakreste ble sendt for å massere føttene til viktige gjester. Å ha mange tjenere var et tegn på status.
Flyttbar formue. Salg av slaver var den «mest praktiske måten å betale gjeld eller løskjøpe seg fra eget fangenskap». Slaver ble solgt, pantsatt, gitt som bryllupsgaver, donert til klostre, eller byttet mot dyr og varer.
Slik ble mennesker integrert i et finansielt system. De var som kontanter med puls – en formue som kunne selges, belånes, byttes.
For etterkommerne av disse familiene – adels- og presteslektene – ble slavene en kilde til langsiktig rikdom. For Roma-familiene ble slaveriet en systematisk blokkering av muligheten til å bygge egen kapital. MEMOROBIA-prosjektet, ledet fra Harvard og MF i Oslo, peker nettopp på dette: slaveriet bidro til en varig formueskløft mellom Roma og majoritetsbefolkningen.
«Født som slave»
Lovene rundt Roma-slaveriet er brutalt klare. En lovbok fra Valakia på begynnelsen av 1800-tallet fastslår at «sigøynere skal bare fødes som slaver; enhver som er født av en slavekvinne, skal også være slave».
Ikke bare juridisk teknikk. Det var en ontologi – en definisjon av hvem som teller som menneske. Slaven hadde ingen rettslig personlighet; ved konflikt med en fri person ble saken behandlet som en konflikt mellom den frie personen og slaveeieren.
Straffene beskrives med nesten matematisk nøkternhet: dusinvis, noen ganger hundrevis av slag med hasselstokk på bar rygg; jernkrager med spisse pigger på innsiden som gjorde det umulig å legge seg ned; frost, sult, hengende over ild.
Og likevel: innenfor dette systemet fantes grader. Nomadiske «statssigøynere» kunne betale skatt og ha en slags intern selvdømmeordning, ledet av en jude. Bofaste gårdsslaver derimot levde i ekstrem fattigdom; arbeidspliktene for herren gjorde det praktisk talt umulig å dyrke nok til egen familie. Mange sto i valget mellom å sulte eller å havne i gjeld.
Abolisjon – og det som ikke forsvant
På 1800-tallet begynner noe å skje. Rumenske aristokratiske studenter kommer hjem fra Paris med idéer om frihet og menneskerettigheter, inspirert av opplysningstid og revolusjoner. De ser slaveriet som en skamplett. Abolisjonistiske skrifter argumenterer for at Roma er mennesker, ikke ting.
Prosessen blir gradvis:
- 1843–44: Valakia og Moldova frigjør fyrstestatens egne slaver.
- 1847: Kirkens slaver følger.
- 1855–56: Lovene som frigjør privateide slaver vedtas.
Mange private eiere går bare med på frigjøring dersom de får økonomisk kompensasjon. Staten kjøper altså fri mennesker den selv i århundrer har definert som ting.
Samtidig er det slående hvor lite som følger med. Ingen jord, ingen skolereformer, ingen kompensasjon til slavene selv. De går ut av slaveriet som juridisk frie – men ofte uten eiendom, utdanning eller sosial kapital, i samfunn som fortsatt ser på dem gjennom et filter av rasistiske forestillinger.
Det er dette MEMOROBIA-prosjektet og HL-senterets utstilling gjør synlig: fem hundre år med slaveri forsvinner ikke idet en lov oppheves. Det fortsetter som et ekko i fattigdom, fordommer, skam og skjuling av identitet.
Et hull i Europas hukommelse
Det kanskje mest foruroligende funnet når man leser nyere litteratur: hvor lite europeere – inkludert rumenere – vet om denne historien. Europeana konstaterer tørt at Roma-slaveriet fortsatt mangler i de fleste rumenske historiebøker, og at svært få kjenner omfanget.
Kontrasten til den transatlantiske slavehandelen er slående. Der finnes minnesmerker, museer, debatter om erstatning. Når det gjelder Roma, har både majoritetssamfunn og historikere i stor grad valgt stillhet. Delvis fordi temaet utfordrer nasjonale selvbilder – Romania som offer for stormakter, ikke som slaveholder. Delvis fordi romfrykt og antiziganisme fortsatt er utbredt.
Og likevel: sporene er overalt. Hafner- og MEMOROBIA-forskningen viser hvordan etterkommere av slaveeiere ofte sitter på land og formue bygget på gratisarbeid, mens etterkommere av slavene lever med systematisk fattigdom og diskriminering. Mange av dem migrerte i ettertid – også til Norge.
Når vi i dag møter norske Roma som forteller at besteforeldre eller oldeforeldre flyktet fra Romania, er det ofte denne historien de bærer i kroppen, selv om den ikke nødvendigvis finnes i lærebøkene.
Tre eiere – tre former for gevinst
La oss vende tilbake til utgangspunktet: det enkle spørsmålet om hvem som tjente på slaveriet, og hva de fikk ut av det.
Fyrsten/staten fikk skatteinntekter, fleksibel spesialistarbeidskraft og en politisk kontrollmekanisme. Den fyrstelige makten ble konkretisert i retten til å eie, kjøpe og gi bort mennesker.
Kirken/klostrene fikk stabil jordbruks- og håndverksarbeidskraft som gjorde dem til noen av de rikeste institusjonene i landet, samtidig som de kunne oversette eierskap av mennesker til religiøs kapital – evig forbønn, minne, status som velgjørere.
Adel og øvrige private eiere fikk både produksjon, luksus og likvid kapital. Slaver drev godsene, bar sølvfatene, bygget husene – og kunne når som helst selges, pantsettes eller gis bort for å løse økonomiske eller politiske behov.
Det er fristende å se dette som fortidens uforståelige umoral. Men sett fra dem som levde i systemet, var det kanskje nettopp det rasjonelle: en institusjonalisert formueforvaltning, der en hel befolkning ble definert som evig kapital – «født som slave».
Fra lenker til utstillingstekst
På HL-senteret henger nå den jernkragen med piggene på innsiden – et fysisk ekko av lovene som insisterte på at noen ble født som slaver. Utstillingen er utviklet i samarbeid med MEMOROBIA-prosjektet, og løfter frem fire konsekvenser av slaveriet: fattigdom, traumer, rasisme og internalisert skam.
Det siste er kanskje det vanskeligste å se – og likevel det mest allestedsnærværende. Mange Roma-familier har i generasjoner skjult identiteten sin, nettopp fordi de har lært at den fører til forakt, ikke stolthet. Forskere i MEMOROBIA dokumenterer hvordan dette påvirker selvbilde, utdanningsvalg, helse og muligheten til å kreve rettigheter.
Her møter historien rettssalen, klasserommet, NAV-kontoret. Når politikere i dag snakker om Roma som «et problem» som må integreres, skjer det ofte uten at man ser bakover – mot lovene som gjorde dem til slaver, og mot systemene som gav stat, kirke og adel varig økonomisk gevinst.
Hvor skal vi plassere historien?
Det finnes ingen enkel moralsk konklusjon på en fem hundre år lang historie. Men noen punkter tvinger seg frem:
Roma-slaveriet i Romania var ikke et marginalt fenomen, men et sentralt, økonomisk viktig system som beriket tre tydelige grupper: fyrsten, kirken og adelen.
Slaveriet ble juridisk avskaffet midt på 1800-tallet, men uten sosial eller økonomisk oppreisning til slavene selv. Strukturen – hvem som hadde jord, kapital, status – ble i stor grad stående.
Konsekvensene lever i dagens Europa: i formuesforskjeller, i fordommer, i rasistisk vold, i politiske debatter som fokuserer på «Roma-problemet» i stedet for på majoritetssamfunnets ansvar.
For et sted som HL-senteret – og for en organisasjon som DNND – ligger det også en utfordring: Hvordan forteller vi denne historien på en måte som ikke bare blir et mørkt sidespor, men en integrert del av forståelsen av det europeiske 1900-tallet, av Holocaust, av dagens minoritetspolitikk?
En mulig inngang er å se parallellene. Akkurat som vår egen historie om Natzweiler handler om hvordan stater kan gjøre egne borgere rettsløse, handler Roma-slaveriet om hvordan hele samfunn kan organiseres rundt forestillingen om at noen mennesker er født uten rettigheter.
Når vi arbeider med minnet om natt-og-tåke-fanger, er det derfor ikke bare en øvelse i å forstå én krig eller én leir. Det er også en øvelse i å gjenkjenne mekanismene: hvem som tjener, hvem som eier, hvem som blir definert som problem – og hvem som får muligheten til å gå bort uten å ta ansvar.
Fra utstilling til politikk
Hva betyr alt dette for Norge i 2025?
For det første betyr det at Roma-enes historie her i landet ikke begynner med ankomsten til svenske og norske byer på 1800-tallet, men i de rumenske slavemarkedene, i klosterjordene ved Donau, i lovbøkene som erklærte at et barn født av en slavekvinne automatisk var slave.
For det andre peker det mot behovet for en europeisk – ikke bare nasjonal – forståelse av minoritetspolitikk. Når etterkommere av slaver nå sitter i norske klasserom, er ikke det bare et «integreringsproblem», men en følge av en lang historie der europeiske stater og kirker har vært aktive slavedrivere.
Til sist åpner historien om Roma-slaveriet for et mer generelt spørsmål som angår alle som arbeider med minnepolitikk: Hvor mange slike «hull» finnes det i Europas kollektive hukommelse? Og hvilke politiske strukturer opprettholder hullene?
Hver gang noen stopper opp foran den jernkragen med piggene på innsiden, og leser tekstene rundt, blir lenkene en anelse svakere.
Kilder
- HL-senteret: informasjon om utstillingen 500 Years of Roma Slavery og samarbeidet med MEMOROBIA
- Iulia Hau, «Roma slavery in Romania – a history», Europeana (2021)
- Nicoleta Bitu, «Roma: Who Are We?», RomArchive
- Council of Europe, Wallachia and Moldavia – Roma History Factsheet 2.2
- Viorel Achim, The Roma in Romanian History (Central European University Press, 1998)
- FXB Center for Health & Human Rights, Harvard: prosjektbeskrivelsen for MEMOROBIA