Det finnes et underlig ekko i ordene «god jul» når de uttales bak piggtråd. Høytiden, som i norske stuer lukter einer, ribbefett og nystrøket duk, lukter i konsentrasjonsleir av kålrabisuppe, våt ull og frykt.
Likevel var det nettopp julen – denne årlige påminnelsen om hjem, familie og gjenfødelse – som stadig dukket opp i minnene til norske overlevende fra Natzweiler, Sachsenhausen, Ravensbrück, Dachau og andre leirer. I vitnesbyrd skrevet tiår etter krigen kommer juleaftener tilbake som brennmerker: noen av de mørkeste dagene i fangenskapet, men også øyeblikk der samholdet tok uventede former.
Dette er ikke en samlet historiebok om alle juler i alle leirer. Det er en vandring gjennom et knippe norske stemmer – menn og kvinner som forsøkte å skape høytid på steder konstruert for å knuse både kropper og ritualer.
Jul i tåkelandet – Natzweiler som NN-leir
Natzweiler-Struthof, høyt oppe i Vogesene, var hovedleiren for de såkalte Nacht und Nebel-fangene – de som skulle forsvinne «i natt og tåke». Planen var at de skulle arbeide til de døde, uten dom, uten beskjed til familien. Rundt 500 nordmenn ble sendt dit; om lag halvparten kom aldri hjem.
Leiren var den eneste på nåværende fransk jord, men ble drevet som en del av det tyske leirsystemet. Steinbruddet i dalsiden, de bratte trappene, kulden og underkosten gjorde hver dag til en langsom nedbrytning. Norske tidsvitner har senere brukt ord som «tåkeland» om Natzweiler – ikke bare på grunn av været, men fordi alt ved stedet var designet for å viske ut identitet: navn, historie, fremtid.
Julen 1943 ble ifølge en av hovedkildene «markert» ved at leirkommandant Josef Kramer holdt tale på appellplassen. Det var ingen juletale i vanlig forstand – snarere en påminnelse om disiplin, arbeid og at krigen krevde «offer». Ordene er ulikt gjengitt i ettertid, men det felles inntrykket er en blanding av kynisme og kalkulert teatralitet: kommandanten som later som han er velgjører, omgitt av sultne menn i tynn fangedrakt.
En av dem som senere beskrev fangetiden i Natzweiler og de påfølgende månedene, var NN-fangen Tollef Larsson. Han var student da han ble arrestert for kurérvirksomhet, og endte til slutt i Natzweiler, senere Dachau. I et intervju for Hvite Busser forteller han om hvordan de mannlige fangene opplevde jul bak gjerdene: julaften som en slags destillert lengsel, der fellesskapet for en stund tok form av et provisorisk «familiebord».
«Det å tilbringe julen i et isolert mannfolksamfunn bak piggtråd ga høytiden en ny dimensjon,» forteller han. Mat var alltid i hodet på fangene, men akkurat i julen trådte noe annet inn: vissheten om at alle hjemme satt rundt bordet uten dem. Fanger tok hverandre i hånden, gjentok løfter om at «neste jul er vi hjemme», slik jødiske tradisjoner i århundrer har gjentatt «neste år i Jerusalem». Høytiden ble en merkelig blanding av sult, håp og en nesten fysisk smertefull hjemlengsel.
Selv i Natzweiler fantes små brudd i mørket. I norske kilder fra leiren går det igjen fortellinger om at Røde Kors-pakker – ofte via omveier, gjennom andre leirer – ga øyeblikk av overflod: en boks margarin, noen få biter sjokolade, en klump sukker. Ikke nok til å mette alle, men nok til å skape et felles øyeblikk av høytid: en pakke som deles i små biter, som om den var nattverd.
Sachsenhausen: to juler med Edgar Buer
Fra Natzweiler vender vi blikket nordover – til Sachsenhausen, nord for Berlin. Hit kom den norske arbeiderpartimannen Edgar Buer like før jul 1943, etter arrestasjon, varetekt og en periode på Grini. I et langt tidsvitneintervju – «Et juletre er tent på Galgebakken» – forteller han om de to julene han tilbrakte i leiren.
Den første begynner med en ankomst: 22. desember 1943 marcherer en gruppe nordmenn inn gjennom porten med parolen «Arbeit macht frei». De har nettopp vært gjennom avlusning, mistet alt de eier, fått utdelt tresko og stripete fangedrakt. Det er råkaldt, og klærne er tynne. De nye fangene plasseres i en «Zugangsblock» – en gjennomgangsbrakke som fungerer som en slags innkjøring til leirens logikk.
Her møter Buer den beryktede brakkesjefen med kallenavnet «Perony» – en polsk fange, brutal, med myk gummikølle og fullmakt til å slå i hjel mer eller mindre etter innfall. Aller første kveld sørger han for å gjøre det klart hvilken verden de nye nordmennene har trådt inn i: slag, tvangsøvelser, en tannlege fra Arendal som blir slått ned for å ha stilt spørsmål om tobakk. «Det var praktisk undervisning i å være KZ-fange,» skriver Buer.
Julaften 1943 dør den første nordmannen – en apoteker fra Arendal – på sykestua. De norske fangene i en annen del av leiren har klart å organisere en ekstra suppegryte til de nyankomne, som en slags julegave. Men Perony får øye på fatet, beslaglegger det og deler det ut til «sine» fanger. De nye nordmennene sitter igjen med den samme tynne kålrabisuppen som alle andre dager.
Slik blir den første julaften i Sachsenhausen for Buer: ingen lys, ingen salmer, bare sliten prat rundt bordet og en gryte med grønnsaksbiter av tvilsom kvalitet. «Slik var den første julen min i leiren,» oppsummerer han nøkternt. Det gjør nesten mer inntrykk enn om han hadde skrevet side opp og side ned om lidelse; det er knappheten som bærer tyngden.
Året etter er situasjonen en annen. Fronten har flyttet seg, D-dagen er gjennomført, og de allierte bombeflyene går i sølvskinnende formasjoner over krematorierøyken på vei mot Berlin. Røde Kors-pakkene har begynt å komme, og i den brakken Buer nå bor i, er det solide norske navn på listene: brakkesekretæren Einar Gerhardsen, idrettsmannen Rolf Hofmo, forfatteren Arnulf Øverland, flere Telavåg-fanger – et lite utsnitt av den norske etterkrigseliten, samlet bak piggtråd.
Julen 1944 i Sachsenhausen får derfor et annet preg. Det er fortsatt kaldt, fortsatt sult, fortsatt sykdom. Men denne gangen klarer fangene å arrangere et slags juleprogram om kvelden: sketsjer, opplesning, dikt. Skuespilleren Knut Hansson underholder, og til slutt reiser Arnulf Øverland seg for å lese et dikt han har skrevet i leiren: «Jul i Sachsenhausen».
Diktet åpner med linjen om at «et juletre er tent på galgebakken» – en grotesk sammensmelting av hjemlig julemotiv og henrettelsesstedet i leiren. Fangene sitter ved suppeskålene sine og kjenner lukten av sur kål, mens tankene drifter hjem til brente tomter og forlatte hus. Det er som om Øverland pakker hele fangetilværelsens absurditet inn i høytidsbilder: juletre, suppe, galge.
Her, i denne kontrasten, ligger kanskje nøkkelen til hvorfor juleminnene hos Buer fester seg så sterkt. Julen fungerer som en linjal fangene legger ned over tilværelsen: «Slik skulle det ha vært» – slik er det. Mellom disse to linjene oppstår et rom som fylles av både sorg og trassig humor.
Kvinner i kulden – Ravensbrück
Nittio kilometer nord for Berlin lå kvinneleiren Ravensbrück, der over 100 norske kvinner satt under krigen. De fleste var politiske fanger, mange hadde vært involvert i illegale aviser og motstandsarbeid. En tredjedel var NN-fanger, bestemt til å forsvinne i stillhet.
I et intervju med Stavanger Aftenblad forteller Nelly Nilsen Langholm, som ble arrestert som 18-åring, om sin første jul i Ravensbrück i 1943. Hun beskriver en julaften der fangene om kvelden kommanderes ut av brakkene, må kle av seg alt, og står nakne i snøen for avlusning. De står tett i tett for å holde varmen, mens snøen laver ned. Ryktene går om at det skal bli kjøtt til jul; realiteten blir som vanlig: et lite stykke brød, kaffeerstatning og den samme kålrabisuppen til kvelds.
Langholm forteller også om et syn som aldri forlot henne: ungarske jødiske kvinner som står mellom brakkene og venter på å bli sendt i gasskammeret. De har stått i dagevis i sola uten mat og vann. Da hun kommer forbi med en vannbøtte, kaster de seg over henne, bøtten velter, og kvinnene kaster seg på bakken for å slikke i seg vannet. Et nyfødt barn ligger blant dem. Senere skriver hun at hun tenkte: Jesus var heldig som ble født i en stall.
Dette er julens teologi snudd på hodet: ikke lenger en romantisert stall, men en leir der selv den enkleste fødsel er en dødsdom. Julen, som hjemme bærer løfter om nytt liv, blir i Ravensbrück en dag der døden står i kø.
Samholdet blant de norske kvinnene var sterkt, og de som fikk motta pakker, delte med NN-fangene som formelt ikke hadde rett på noe. Ekstra brødskiver og fett kunne være forskjellen mellom liv og død – og i julehøytiden ble delingen ofte mer bevisst: et stykke ost, delt i mange, som en stille markering av at de fortsatt så hverandre som mer enn nummer på en liste.
Humoren forsvant heller ikke, selv ikke i julen. Langholm forteller om hvordan fangene bare hadde ett klesskift, og egentlig ikke fikk vaske det. Når noen likevel klarte å skylle underbuksa og henge den til tørk over senga, dryppet vannet ned på fangen under. «Hvem er det som har vasket buksa si i dag?» blir en spøk som skjærer gjennom elendigheten.
Julen i Ravensbrück er dermed både ekstremt konkret – nakenhet i snøen, brødskalk, suppe – og mer abstrakt: en prøve på om det går an å holde fast på egen menneskelighet når alt er organisert for å bryte den ned.
Dachau: brun saus og nordnorsk sang
Når vi følger Tollef Larsson fra Natzweiler til Dachau, ser vi hvordan julemotivet fortsetter å følge norske fanger gjennom leirsystemet. I Dachau blir han liggende syk midt under en tyfusepidemi, mens lik vugger forbi på kjerrelass på vei til krematoriet. Likevel er det én julaften som fester seg: 1944.
Han beskriver hvordan de denne kvelden får utdelt noe så uvanlig som brun saus og et par kjøttbiter i en emaljeskål. I en hverdag der suppen vanligvis var tynn og udefinerbar, fremstår dette som et under. En nordlending reiser seg opp på en taburett og synger en sang om landet langt der oppe i nord, mellom høye fjell og fjord.
Bildet er enkelt, men slående: en skål brun saus, en sang om hjemlandet, mens fangene står tett i kulden for å holde varmen og humøret oppe. Et annet sted, bare noen hundre meter unna, stemmer vaktene i med «Stille Nacht» – den samme julesalmen som også synges i kirker i Norge, men her som bakgrunnsmusikk til et system bygget på vold.
Larsson skriver at det på et tidspunkt ikke lenger var fullt så lett å tro på mantraet om at «neste jul er vi hjemme». Spørsmålet blir: hvem kommer først – de allierte, eller lusa med tyfus? Julen blir igjen et tidsskjæringspunkt, fylt av usikkerhet: er dette den siste høytiden i live?
Jul som måleinstrument
Ser vi disse historiene sammen – Natzweiler, Sachsenhausen, Ravensbrück, Dachau – trer noen mønstre fram. Julen i konsentrasjonsleirene er ikke ett fenomen, men et spektrum. Tre tilbakevendende lag kan skimtes:
Administrasjonens forsøk på kontroll
Leirledelsen brukte av og til høytiden til å iscenesette sin egen nåde: en tale på appellplassen, et løfte om at «neste år er dere hjemme», en improvisert «fest» som samtidig understreker kommandantens makt. Josef Kramer i Natzweiler, leiroffiserer i Dachau og andre steder fremstår i kilder som menn som forsto symbolikken – og brukte den kynisk.
Fangenes motstrategier
Mot dette står fangene med sine små motritualer. I Sachsenhausen organiserer nordmennene ekstra suppe og, etter hvert, juleprogram. I Ravensbrück deler kvinnene pakker med de som ikke får noen. I Natzweiler og Dachau går hilsenen «neste jul hjemme» som en seig trosbekjennelse, selv når troen vakler. Dette er ikke store opprør, men mikro-handlinger som gjenoppretter en flik av menneskelig verdighet.
Hjemmet som skygge
Over alt hviler bildet av hjemmet: juletreet, bordet, familien. Julen fungerer som en slags mental linjal fangen legger opp mot leirens virkelighet. Buer, Langholm og Larsson beskriver alle øyeblikk der tankene glipper hjemover – til foreldrenes stue, til fjell og fjord, til et nyfødt barn som ikke er omgitt av piggtråd, men av granbar. Julen blir et knutepunkt for savn, men også for en fremtidig fortelling: en dag skal dette forklares for dem som sitter hjemme.
Høytid i ettertid
Når vi i dag besøker Natzweiler-Struthof, Ravensbrück eller de norske minnesmerkene, er det lett å fokusere på tall: antall fanger, antall døde, antall NN-fanger. Tallene er nødvendige. Men de sier lite om hvordan en bestemt dag – 24. desember – kunne oppleves så ulikt innenfor samme leirsystem.
Historiene til Buer, Langholm, Larsson og mange andre – også de som aldri rakk å skrive – minner oss om at høytiden ikke opphever undertrykkelse, men gjør den mer synlig. Kontrasten mellom «fred på jorden» og piggtråd, mellom «glade jul» og appellplass, skaper et mentalt overskudd som blir liggende igjen i språket.
Det er kanskje derfor juler i fangenskap så ofte dukker opp sent i livet, når tidsvitner endelig begynner å fortelle. Julen er selve seismografen: den måler hvordan et system behandlet sine svakeste – og hvordan de svakeste likevel forsøkte å holde fast i noe som lignet et vi.
I dag er det andre som bærer historien: museer, minnesentre, skolereiser, frivillige organisasjoner som Den norske Natzweiler- og Dachaukomité og Hvite Busser. Elever reiser i buss gjennom vinterlandskap, ser krematorier og appellplasser, og reiser hjem igjen til norsk jul. Noen av dem blar kanskje i Buers, Langholms eller Larssons ord i romjulen og skjønner at høytid er mer enn gaver – det er også et spørsmål om hvem som får være innenfor lyset, og hvem som stenges ute i mørket.
Julen bak piggtråd kan ikke gjøres «meningsfull». Men den kan – og må – brukes som et speil. Hver gang vi tenner lys i desember, står skyggen av disse fangene et sted i rommet: menn og kvinner som frøs i nakne rekker, delte en brødskalk i seks, smakte brun saus én eneste gang, eller satt på en brisk og hørte et dikt begynne med ordene om et juletre på en galgebakke.
Kilder og referanser
Primærkilder:
- Edgar Buer: «Et juletre er tent på Galgebakken», Veteranene forteller, 2018
- Tollef Larsson, tidsvitneintervju, Hvite Busser
- Nelly Nilsen Langholm: «Menneskeliv var ikke mye verdt», Stavanger Aftenblad, 2005/2010
Faglitteratur:
- Kristian Ottosen: Natt og tåke: Historien om Natzweiler-fangene (Aschehoug, 1989)
- Kåre Sortland: Kapittelartikler på Natzweiler.info, særlig «Jul i Natzweiler» og «Samhold og kameratskap»
Arkiver:
- Store norske leksikon: «Natzweiler» og «Nacht und Nebel-fangar»
- HL-senteret: Oversiktsartikler om norske politiske fanger
- DNND arkiv: Norske fangeregistre fra Natzweiler og Dachau
- Aftenposten: «Nazistenes fanger skulle sulte, fryse og slite seg til døde», 2015