Høytid bak piggtråd

Bak piggtråden fikk ordene «god jul» en annen klang. Hjemme luktet høytiden av einer, ribbefett og nystrøket duk. I konsentrasjonsleirene var luktene kålrabisuppe og våt ull. Frykten fulgte fangene gjennom julen.

Julen minnet om hjem, familie og gjenfødelse. Norske overlevende fra Natzweiler, Sachsenhausen, Ravensbrück, Dachau og andre leirer vendte stadig tilbake til den. I vitnesbyrd skrevet tiår etter krigen beskriver de juleaftener som hørte til de mørkeste dagene i fangenskapet. De forteller også om samhold som tok uventede former.

Denne reportasjen bygger på et utvalg norske vitnesbyrd, uten å gi en samlet fremstilling av alle juler i alle leirer. Menn og kvinner forteller om forsøkene på å skape høytid på steder som skulle bryte ned kroppene deres og frata dem egne ritualer.

Jul i tåkelandet – Natzweiler som NN-leir

Natzweiler-Struthof, høyt oppe i Vogesene, var hovedleiren for de såkalte Nacht und Nebel-fangene – de som skulle forsvinne «i natt og tåke». De skulle arbeide til de døde, uten dom og uten beskjed til familien. Rundt 500 nordmenn ble sendt dit; om lag halvparten kom aldri hjem.

Leiren var den eneste på nåværende fransk jord, men inngikk i det tyske leirsystemet. Arbeidet i steinbruddet, de bratte trappene, kulden og underkosten brøt fangene gradvis ned. Norske tidsvitner har senere brukt ord som «tåkeland» om Natzweiler. Ordet viste både til været og til et sted som skulle viske ut fangenes identitet: navn, historie, fremtid.

Julen 1943 ble ifølge Kåre Sortlands beretning «markert» ved at leirkommandant Josef Kramer holdt tale på appellplassen. Det var ingen juletale i vanlig forstand. Juletre fantes ikke. Galgen sto oppreist, og to fanger ble hengt. Kramer klappet på de døde kroppene og truet med at det samme ville skje med dem som ikke lystret ordre. Han minnet fangene om at den eneste veien ut av leiren gikk gjennom skorsteinspipen på krematoriet. Etterpå måtte fangene gå rundt galgen og se de døde på nært hold.

NN-fangen Tollef Larsson beskrev senere fangetiden i Natzweiler og månedene som fulgte. Han var student på Blindern da han i 1942 ble arrestert med etterretningsmateriale for spionorganisasjonen XU. Via Møllergata 19 og Grini kom han til Natzweiler i mai 1944, og derfra videre til Dachau. Tre julaftener tilbrakte han i fangenskap, de to første på Grini. I et intervju for Hvite Busser forteller han hvordan de mannlige fangene opplevde julen. Hjemlengselen ble sterkere, og rundt bordet dannet de for en stund et provisorisk «familiebord».

«Det å tilbringe julen i et isolert mannfolksamfunn bak piggtråder og elektriske gjerder ga på mange måter julen en ny dimensjon – en samholdsdimensjon utover den snevre familie,» forteller han. Mat opptok alltid fangene. I julen kom vissheten om at familien hjemme satt rundt bordet uten dem. På Grini tok de hverandre i hånden og gjentok løftet «neste jul, gutter, neste jul er vi hjemme» – et ekko av jødenes tusenårige «neste år i Jerusalem». Ordene fulgte dem videre til de tyske leirene. Sult, håp og sterk hjemlengsel preget høytiden.

Julaften 1943 fikk fangene i Natzweiler ingen julemat, bare brødskalken og kaffeerstatningen. På brakken samlet de seg likevel rundt bordet og sang kjente julesanger. Tyskerne kalte julen «das schöne Schauspiel», det vakre skuespillet, og slakket så vidt på reglementet. I den andre enden av brakken lå de franske medfangene, hardt medtatt etter SS-enes herjinger. Julaften besøkte nordmennene dem, og de sang på fransk og norsk om hverandre. De første Røde Kors-pakkene nådde den lukkede NN-leiren først sommeren 1944, etter iherdig arbeid fra blant andre Wanda Heger.

Sachsenhausen: to juler med Edgar Buer

Den norske arbeiderpartimannen Edgar Buer kom til Sachsenhausen, nord for Berlin, like før jul 1943. Bak seg hadde han arrestasjon, varetekt og en periode på Grini. I tidsvitneintervjuet «Et juletre er tent på Galgebakken» forteller han om de to julene han tilbrakte i leiren.

Den første julen begynner med ankomsten 22. desember 1943. En gruppe nordmenn marsjerer gjennom porten med parolen «Arbeit macht frei». De har vært gjennom avlusning, mistet alt de eier og fått utdelt tresko og stripete fangedrakt. Det er råkaldt, og klærne er tynne. Fangene plasseres i en «Zugangsblock», en gjennomgangsbrakke der de skal innordnes leirens regler.

Her møter Buer den beryktede brakkesjefen med kallenavnet «Perony». Han er en brutal polsk fange med myk gummikølle og fullmakt til å slå i hjel mer eller mindre etter eget innfall. Aller første kveld møter de nye nordmennene slag og tvangsøvelser. En tannlege fra Arendal blir slått ned fordi han spør om tobakk. «Det var praktisk undervisning i å være KZ-fange – en innføring i leirens stil,» forteller Buer.

Julaften 1943 dør den første nordmannen, en apoteker fra Arendal, på sykestua. Norske fanger i en annen del av leiren har skaffet en ekstra suppegryte til de nyankomne som julegave. Perony får vite om suppen, beslaglegger fatet og deler ut til de andre fangene i brakken. Samtidig skjeller han nordmennene ut for å være egoister som bare tenker på seg selv. De sitter igjen med den samme tynne kålrabisuppen som alle andre dager.

Buers første julaften i Sachsenhausen går uten lys og salmer. Fangene sitter slitne rundt bordet og prater over en gryte med grønnsaksbiter av tvilsom kvalitet. «Slik var den første julen min i leiren,» oppsummerer han.

Året etter er situasjonen en annen. Fronten har flyttet seg, D-dagen er gjennomført, og allierte bombefly passerer i formasjoner over krematorierøyken på vei mot Berlin. Røde Kors-pakkene har begynt å komme. I brakken der Buer nå bor, står navnene til idrettsmannen Rolf Hofmo, forfatteren Arnulf Øverland, Axel Zachariassen og flere Telavåg-fanger på listene. Her sitter mennesker som skal få sentrale roller i Norge etter krigen. Einar Gerhardsen hadde en periode vært brakkesekretær, inntil han i september 1944 ble sendt hjem til Norge og Grini.

Julen 1944 i Sachsenhausen får et annet preg. Kulden, sulten og sykdommene er der fortsatt. Denne gangen klarer fangene likevel å sette sammen et juleprogram med sketsjer, opplesning og dikt. Knut Hansson underholder. Medfangene spår ham en fremtid som skuespiller, og det blir han senere. Til slutt reiser Arnulf Øverland seg, alvorlig som alltid, og leser diktet han har skrevet i leiren: «Jul i Sachsenhausen».

Diktet åpner med linjen «Et juletre er tendt på galgebakken». Juletreet står på leirens henrettelsessted. Fangene sitter ved suppeskålene og kjenner lukten av sur kål, mens tankene går hjem til brente tomter og forlatte hus. Øverland setter julens bilder sammen med leirens: juletreet, suppen, galgen.

Kanskje er det denne avstanden som gjør Buers juleminner så sterke. Fangene holder leirens hverdag opp mot julen de kjenner hjemmefra: «Slik skulle det ha vært». Forskjellen gir rom for både sorg og trassig humor.

Kvinner i kulden – Ravensbrück

Nitti kilometer nord for Berlin lå kvinneleiren Ravensbrück, der 102 norske kvinner satt under krigen. De fleste var politiske fanger. Mange hadde arbeidet med illegale aviser og annen motstand; flere var NN-fanger som skulle forsvinne uten at familien fikk vite hva som hadde skjedd.

I et intervju med Stavanger Aftenblad forteller Nelly Nilsen Langholm om sin første jul i Ravensbrück i 1943. Hun var blitt arrestert som 18-åring. På julaftens kveld kommanderes fangene ut av brakkene. De må kle av seg og stå nakne i snøen for avlusning. De står tett for å holde varmen mens snøen faller. Ryktene sier at de skal få kjøtt til jul. Maten blir som vanlig: et lite stykke brød, kaffeerstatning og kålrabisuppe til kvelds.

Langholm forteller også om et syn hun aldri glemte. Ungarske jødiske kvinner står mellom brakkene og venter på å bli sendt i gasskammeret. De har stått i dagevis i sola uten mat og vann. Da hun kommer forbi med en vannbøtte, kaster de seg over henne. Bøtten velter. Kvinnene legger seg ned for å fukte leppene med vannet på bakken. Blant dem ser hun et lite, nyfødt guttebarn. Senere skriver hun at hun tenkte: Jesus var heldig som ble født i en stall.

Julens løfte om nytt liv står i skarp kontrast til denne beretningen om fødsel og død i leiren.

De norske kvinnene holdt sammen. De som fikk motta pakker, delte med NN-fangene, som formelt ikke hadde rett til å få noe. Ekstra brødskiver og fett kunne avgjøre hvem som overlevde. I julehøytiden delte de ofte mer bevisst. Et stykke ost ble delt mellom mange. Slik viste de hverandre omsorg i en leir som behandlet dem som nummer på en liste.

Humoren fantes også i julen. Langholm forteller at fangene bare hadde ett klesskift, som de egentlig ikke fikk vaske. Når noen likevel klarte å skylle underbuksen og henge den til tørk i sengen over, dryppet vannet på fangen under. «Hvem er det som har vasket buksen sin i dag?» spurte medfangen Sigrid Søyland.

Julen i Ravensbrück besto av slike konkrete erfaringer: nakenhet i snøen, brødskalken, suppen, en spøk mellom medfanger. De forteller om forsøkene på å holde fast ved egen menneskelighet under forhold som skulle bryte den ned.

Dachau: brun saus og nordnorsk sang

Tollef Larsson kom fra Natzweiler til Dachau. Også her satte julen spor i minnene hans. Han ble liggende syk under en tyfusepidemi, mens kjerrelass med lik passerte på vei til krematoriet. Særlig én julaften festet seg: 1944.

Denne kvelden får fangene utdelt en emaljebolle med brun saus og et par kjøttstykker. Til vanlig er suppen tynn og udefinerbar. Sausen og kjøttet er et uventet avbrekk. En nordlending stiller seg på en taburett og synger «Å eg veit meg eit land», Blix-sangen om landet langt mot nord. Da han for andre gang kommer til «minnes så vel dette land», sprekker stemmen i fistel. Ingen ler.

Fangene står tett i kulden for å holde varmen og humøret oppe. De har fått brun saus og hørt en sang om hjemlandet. Samtidig høres «Stille Nacht» fra SS-leiren, bare noen hundre meter unna. Julesalmen som synges i kirker i Norge, lyder også hos dem som opprettholder volden i leiren.

Larsson forteller at det etter hvert ble vanskeligere å tro på løftet om at «neste jul er vi hjemme». Hva kommer først – de allierte eller lusa med tyfus? Usikkerheten preger høytiden: Er dette den siste julen i live?

Jul som måleinstrument

Beretningene fra Natzweiler, Sachsenhausen, Ravensbrück og Dachau viser hvor ulikt fangene kunne oppleve julen. Tre trekk ser ut til å gå igjen:

Administrasjonens forsøk på kontroll

Leirledelsen kunne bruke høytiden til å demonstrere makt. I Natzweiler holdt Kramer sin «juletale» ved galgen. Andre steder slakket vaktene så vidt på reglementet – tyskerne kalte julen «das schöne Schauspiel», det vakre skuespillet. Leirledelsen styrte både terroren og den tilmålte «mildheten». Lempelsene kunne når som helst trekkes tilbake.

Fangenes motstrategier

Fangene forsøker på sin side å holde fast ved egne ritualer. I Sachsenhausen organiserer nordmennene ekstra suppe og etter hvert et juleprogram. I Ravensbrück deler kvinnene pakker med dem som ikke får noen. Fra Grini til Dachau følger hilsenen «neste jul er vi hjemme» fangene, selv når troen på hjemkomsten vakler. Med små handlinger forsøker de å bevare verdigheten og samholdet.

Hjemmet som skygge

Minnet om hjemmet følger dem: juletreet, bordet, familien. Fangene sammenligner julen i leiren med den de kjenner hjemmefra. Buer, Langholm og Larsson beskriver alle øyeblikk der tankene vender hjemover. Julen samler savnet og tanken på en fremtid der de kan fortelle dem hjemme om det de har opplevd.

Høytid i ettertid

Når vi besøker Natzweiler-Struthof, Ravensbrück eller de norske minnesmerkene, møter vi tall: antall fanger, antall døde, antall NN-fanger. Tallene er nødvendige. De sier likevel lite om hvordan en bestemt dag – 24. desember – kunne oppleves så ulikt innenfor samme leirsystem.

Historiene til Buer, Langholm, Larsson og mange andre, også dem som aldri rakk å skrive, viser hvordan høytiden gjorde undertrykkelsen tydeligere. Avstanden mellom «fred på jorden» og piggtråd, mellom «glade jul» og appellplass, preger språket i beretningene.

Kanskje er det derfor julen i fangenskap så ofte kommer tilbake når tidsvitner begynner å fortelle sent i livet. Minnene viser hvordan systemet behandlet fangene, og hvordan de forsøkte å holde fast ved et vi.

I dag formidles historien av museer, minnesentre, skolereiser og frivillige organisasjoner som Den norske Natzweiler- og Dachaukomité og Hvite Busser. Elever reiser med buss gjennom vinterlandskap, ser krematorier og appellplasser og vender hjem til norsk jul. Noen leser kanskje Buers, Langholms eller Larssons ord i romjulen. Beretningene kan få dem til å tenke over hvem som får ta del i høytiden, og hvem som stenges ute.

Julen bak piggtråd kan ikke gjøres «meningsfull». Beretningene lar oss se hva fangene gjennomlevde: menn og kvinner som frøs i nakne rekker, delte en brødskalk i seks, smakte brun saus én eneste gang eller satt på en brisk og hørte et dikt begynne med ordene om et juletre på en galgebakke.

Kilder og referanser

Primærkilder:

• Edgar Buer: «Et juletre er tent på Galgebakken», Veteranene forteller, 2018
• Tollef Larsson, tidsvitneintervju ved Karine Næss Frafjord (slutten av 1990-tallet), Hvite Busser
• Nelly Nilsen Langholm: «Menneskeliv var ikke mye verdt», Stavanger Aftenblad, 2005/2010

Faglitteratur:

• Kristian Ottosen: Natt og tåke: Historien om Natzweiler-fangene (Aschehoug, 1989)
• Kåre Sortland: «Til deg skal det ikke nå», memoarserie på Natzweiler.info – særlig kapittel 22 om julen 1943 i Natzweiler

Arkiver:

• Store norske leksikon: «Natzweiler» og «Nacht und Nebel-fangar»
• HL-senteret: Oversiktsartikler om norske politiske fanger
• DNND arkiv: Norske fangeregistre fra Natzweiler og Dachau
• Aftenposten: «Nazistenes fanger skulle sulte, fryse og slite seg til døde», 2015