Leire i Sverige under krigen

Transitt, internering og opplæring – et norsk-svensk landskap av brakker, skog og papirer

Han har våte føtter og puster tungt. En mil bak grenselosen i Värmland ligger grensa. I innerlomma har han en lapp med navn som ikke må sies høyt, i sekken en ullgenser som lukter salt. På første lensmannskontor blir han registrert som «ankommet». Han får en billett og et nødvisum. Så går veien til jernbanestasjonen. Toget går til Kjesäter. Der venter registrering, lege, intervju, brød og et sted å sove – og et nytt nummer i kartoteket. Slik begynte mange norske krigshistorier i Sverige: i brakker og kontorer, med spørsmål som måtte besvares før reisen kunne fortsette.

Leirene i Sverige under andre verdenskrig tilhørte tre forskjellige systemer: transittleire for flyktninger, framfor alt nordmenn; interneringsleire for personer svenske myndigheter ville holde under kontroll; og treningsleire for de norske polititroppene som forberedte hjemkomsten. Ingen av disse var nazistiske konsentrasjonsleirer. Men leirlivet rommet også kontroll og begrensninger. Sverige ville stå utenfor krigen og måtte samtidig håndtere følgene av den.

Kjesäter og veien inn: norsk transitt i svensk regi

I juni 1942 ble Kjesäter, en herregård ved Vingåker, hovedmottak for flyktninger fra Norge. Mange kom med et todagers nødvisum og en enkeltbillett fra grensa. Der ventet registrering, medisinsk undersøkelse, avhør, pass, klær og billetter videre inn i Sverige. I løpet av krigsårene passerte rundt 42 800 nordmenn gjennom Kjesäter – en liten norsk «by» i Sverige med om lag 30–32 brakker og kapasitet til 700–800 personer. Om morgenen ble det norske flagget heist. Brakkene fikk norske navn, og norske funksjonærer bemannet kontorene under svensk overoppsyn. John Aae ledet anlegget fra 1943. Gustav Möller og Tage Erlander fastsatte rammene på svensk side, med både tillit og kontroll.

Kjesäter var ikke først. Öreryd i Småland var interneringsleir alt fra 1940, men først 16. mars 1941 ankom de første norske flyktningene. I løpet av krigsårene passerte over 40 000 nordmenn gjennom kirkebygda med rundt 300 innbyggere – Sveriges største mottakssenter for norske flyktninger, ifølge Jönköpings läns museum. Her fikk folk «Veiledning for Nordmenn i Sverige», undertøy og støvler. Mange opplevde Öreryd som rått og provisorisk. For tusener var det likevel det første pusterommet. Sommeren 1945 tok Öreryd imot overlevende fra tyske konsentrasjonsleire.

Transittsystemet førte norske flyktninger videre til arbeid i skogen og industrien. Skogbruket trengte arbeidskraft. Ved, kull og tømmer sikret forsyninger til hele landet. For mange ga skogsarbeidet og lønna den første faste rammen om hverdagen i et annet land. Kirurgen Carl Semb organiserte helseleire og vaksinasjoner. Han var også med på å utvikle idéen om norske polititropper.

Interneringsleirene: svensk kontroll og nølingens politikk

Samtidig fantes et annet leirsystem i Sverige: interneringsleirer (slutna utlänningsförläggningar). De ble opprettet i februar 1940. Her plasserte svenske myndigheter personer de ville holde under kontroll: kommunister, anarkister, tyske desertører, radikale fagforeningsfolk, «besværlige» vernepliktige – og etter hvert også enkelte norske og danske samarbeidere som ikke kunne sendes hjem. Systemet var administrativt. Interneringen skjedde uten dom, gjennom et «sikkerhetsvedtak». Totalt skal omtrent 3 000 mennesker ha vært innom disse leirene 1940–48.

Leirene lå spredt: Långmora (Dalarna) og Smedsbo (Dalarna) tidlig i krigen; Grytan ved Östersund i 1942; Hälsingmo og Florsberg (Gävleborg) fra 1943. I de sistnevnte kunne også norske og danske internerte havne, blant dem personer mistenkt for samarbeid med okkupasjonsmakta. Rapportene og forskningen viser hvordan praksisen endret seg. Tyske desertører ble først avvist, seinere internert. Politiske kriterier ble utvidet eller strammet inn etter krigens utvikling. Enkelte leirer ble nedlagt under press fra opinion og Riksdag.

Disse leirene kan ikke sidestilles med nazistenes utryddelsespolitikk. De var heller ingen «losjihus». Gjerder, vakter og inspeksjoner begrenset bevegelsesfriheten. Interneringen innebar frihetsberøvelse uten dom, på et juridisk uklart grunnlag. Også frykt preget den svenske nøytralitetspolitikken.

Norske polititropper: opplæring i skjæringspunktet mellom nøytralitet og alliert plan

Kursene startet 1. juli 1943: først i Stockholm, så på Johannesberg nord for byen og etter hvert i svenske skoger og på gods. I desember samme år godkjente den svenske regjeringen formelt opplæring av 8 000 reservetropper og 1 500 ordinære polititropper. Det skulle være maks 500 i hver leir. Skyting var tillatt i fire av dem, med våpen for en tredel og kurs på inntil tre måneder. Opplæringen skulle forberede hjemreisen og arbeidet med å opprettholde orden når Norge ble frigjort. Rammene skulle samtidig gjøre det mulig for Sverige å fastholde at landet ikke trente en hær i nabolandets navn.

Mälsåker, Bäckehagen utenfor Falun, Färna bruk og Älgberget var leirene for våpenopplæring. Andre steder – Öreryd (der polititroppenes Bataljon IV ble utdannet), Mossebo, Stråtenbo, Toresta, Skålmyra, Tappudden, Holmarudden, Mauritzberg – ble reserve- og ordensstyrker utdannet. Gottröra utdannet ordinært politi. Bak listene over bataljoner og kapteiner lå et nett av midlertidige garnisoner for den norske staten i eksil.

Livet i brakkene: arbeid, venting, papirer

De som kom til Kjesäter og Öreryd, lærte raskt rutinene: kø, kontroll, kartotek. Dagene ble delt i tre: spørsmål, arbeid, venting. For mange betydde det skogarbeid med øks og sag. Andre fikk skolegang: Norsk gymnas i Uppsala tok imot ungdom, mens fagfolk ble sendt videre til det norske miljøet i Stockholm. Lærere, sykepleiere, skrivere og kurerer holdt den norske virksomheten i gang.

At Sverige tok imot omkring 50 000 norske flyktninger, var ikke gitt fra første dag. I 1940 var reglene strenge; mange ble stoppet og sendt tilbake. Fra 1942 ble flyktningpolitikken klart mer åpen – dels etter Telavåg, dels fordi strømmen av kvinner og barn gjorde alvoret vanskelig å overse. Folke Bernadotte, som seinere skulle bli symbolet på de Hvite Bussene, lånte telt til Kjesäter da brakkene ikke strakk til. Teltlånet viser hvordan administrasjonen også bygde på løsninger ad hoc.

Hva skiller – og hva binder – systemene?

Transittleirene tok imot mennesker og sendte dem videre. Arbeidet omfattet både hjelp og etterretning. Navn, rykter og bekreftelser ble samlet og formidlet til Stockholm og London.

Interneringsleirene skulle håndtere det myndighetene så som risiko i et sårbart nøytralt land. En håndfull aktivister, desertører og «besværlige» ble skilt ut fra samfunnet og holdt utenfor. Ordlyden i vedtakene forteller mer om frykt enn om forbrytelse.

Treningsleirene forberedte hjemkomsten og gjenreisningen gjennom opplæring av politi og reserveavdelinger og arbeid med logistikk. Ved Mälsåker øvde mennene på kolonne og ordre, med våpen for bare hver tredje mann. Papirarbeid, øvelser og tålmodighet inngikk i forberedelsene.

Møtepunkt med den norske fangeerfaringen

Det var grunnleggende forskjeller mellom svenske leirer og nazistenes leirer. I de svenske leirene fantes ingen gasskamre og ingen systematisk utryddelse. Likevel finnes det berøringspunkter i erfaringene:

• Kartoteket. Også i Sverige ble et menneske først et kort: navn, fødselsår, yrke, nærmeste pårørende. Papiret kunne åpne dører – til arbeid, skole, eller polititropp – eller stenge dem.

• Klassifisering. Det var forskjell på flyktning, internering og tropp. Slik også i tyskkontrollerte leirer var forskjellene i merker, triangler og bokstaver et avgjørende vilkår for hverdag og skjebne. (Likheten er formell, ikke moralsk – men formen i seg selv er verdt å se.)

• Nettverkene. Norske leger, lærere og organisasjonsfolk gjorde svensk transitt effektiv og menneskelig. Det samme nettverket kunne i Tyskland bety livsredning gjennom pakker, navn og opprop.

Leirene i Sverige bidrar til å forklare hvorfor mange kom hjem med skolegang, helse og en organisert vei tilbake. Andre kom hjem i stillhet etter år i fangenskap. Erfaringene var ulike. De to historiene viser likevel hvilken betydning institusjoner får når samfunnet bryter sammen.

Etterklang: sommeren 1945 og det som ble igjen

Da krigen var slutt, fikk flere svenske leirer en ny oppgave: å ta imot overlevende fra tyske leirer. Öreryd er ett av stedene som dokumentert tok inn slike grupper sommeren 1945. På Kjesäter ble brakkene tomme. Minnene om krigsårene levde videre etter at folkehøyskole og hostel tok over.

Interneringssystemet ble gradvis avviklet; de siste leirene stengte 1946–48. I dag finnes sporene ofte bare som arkivsignaturer og lokale minnesteiner. For å forstå historien må man skille mellom åpne mottak og lukkede leirer, mellom skogsarbeid og opplæring av polititropper – og se hvordan systemene virket side om side.

Faktaboks: Systemene i kortform

1) Transitt- og flyktningleirer (åpne)

• Kjesäter (Södermanland) – hovedmottak for Norge 1942–45. ≈ 42 800 passerte; 30–32 brakker; 700–800 i samtidig kapasitet. Dir.: John Aae. • Öreryd (Småland) – mottak for norske flyktninger fra 16. mars 1941; over 40 000 innom ved krigsslutt; utdannet polititroppenes Bataljon IV; mottok overlevende fra tyske leirer sommeren 1945. • Organisering: Norsk administrasjon under svensk overoppsyn; nødvisum + billett til Kjesäter; lege, intervju, papirer, videre fordeling (arbeid/skole/tropper).

2) Interneringsleirer (lukkede)

• Etableres 1940. Omfatter ≈ 3 000 personer 1940–48 (kommunister, desertører, enkelte norske/danske kollaboratører m.fl.). • Eksempler: Långmora, Smedsbo, Grytan, Hälsingmo, Florsberg m.fl. Hälsingmo og Florsberg brukte også for nordmenn/dansker, inkl. samarbeidere.

3) Treningsleirer for norske polititropper

• Svensk tillatelse 3. des. 1943 til å trene 8 000 reserve- og 1 500 polititropper; maks 500 pr. leir; våpen for 1/3; inntil 3 måneder. • Våpenleirer: Mälsåker, Bäckehagen, Färna bruk, Älgberget. Andre opplæringssteder: Öreryd, Mossebo, Stråtenbo, Toresta, Skålmyra, Tappudden, Holmarudden, Mauritzberg, Gottröra.

Faktaboks: Tidslinje for Kjesäter

• 15. juni 1942 – Kjesäter designeres som hovedmottak for norske flyktninger; tidlig mangel på brakker løses med armételt lånt etter initiativ fra Folke Bernadotte. • Høst 1942 – Sterkt økende ankomster; 1 416 nordmenn registrert i september alene. • 1943–45 – Full «norsk by» med administrasjon, skolespor og kanalisering til arbeid/politi. John Aae leder. • Våren 1945 – Avvikling; minneplakett senere reist av norske veteraner; Kjesäter blir igjen folkehøgskole/hostel.

To blikk, én lære

Erfaringene fra svenske leirer og norske fangehistorier viser hvordan institusjoner kan hjelpe mennesker og begrense friheten deres. Interneringsleirene holdt mennesker tilbake. Kjesäter og polititroppene ga mange en vei videre. Registre, rutiner, brødutdeling og timeplaner formet hverdagen og mulighetene for den enkelte.

Tvetydighetene hører med. Sverige holdt seg nøytralt, men politikken kostet andre mennesker frihet. Norge var okkupert. I Sverige kunne nordmenn likevel organisere skole, politi og helse og forberede hjemkomsten. Begge land hadde mangler; sammen fant de også løsninger som hjalp titusenvis gjennom krigen med minst mulig skade.

Historien om Kjesäter, Öreryd, Långmora og Grytan viser hva konkrete beslutninger kunne bety. Et lånt telt, et raskt intervju eller en billett kunne gi hjelp og en vei videre. I nabolandet kunne nordmenn organisere virksomheten i eget navn fram til hjemreisen.

Kilder og referanser

• Kjesäter: «Det bortglömda Kjesäter» (Södermanlands Hembygdsförbund), tall og drift (42 800, 30–32 brakker, kapasitet 700–800; Aae/Möller/Erlander; Bernadottes teltforespørsel; 1942-liberalisering).

• Kjesäter (oversikt): Wikipedia-artikkel m. henvisninger til NorgesLexi/Arkivverket (nødvisum 14 dager; prosess; kobling til norsk gymnas i Uppsala).

• Öreryd: Jönköpings läns museum (jonkopingslansmuseum.se/se-och-gora/smultronstallen/gislaved/oreryds-flyktinglager/) — de første flyktningene 16. mars 1941, over 40 000 nordmenn ved krigsslutt, ca. 300 innbyggere i kirkebygda, «Veiledning for Nordmenn i Sverige», Bataljon IV, mottak av overlevende sommeren 1945.

• Interneringsleirer – oversikt og tall: Wikipedia m. kildeliste (beslutning 1940; ca. 3 000 internerte; leirlista). Utfyllende dokumentasjon i DIVA/Riksarkivet (Smedsbo, Grytan, Hälsingmo/Florsberg).

• Norske/danske samarbeidere i Hälsingmo/Florsberg: DIVA-portal, S. Grahn mfl. (case-beskrivelser og fordeling).

• Arbetskompanier/Grytan: Arkiv och Lärande; Wikipedia om Grytans skjutfält (tidsrom, lukking, opinionspress).

• Norske polititropper i Sverige: Wikipedia (regjeringsvedtak 3.12.1943; 8 000/1 500; leirnavn for våpenopplæring; rammer for trening).

• Overblikk – flyktninger i Sverige: Arkivverket (≈ 50 000 nordmenn i Sverige).

I skogkanten finnes fortsatt spor av brakker og gjerder. I arkivene ligger kort med navn skrevet med blyant. Bak registrene sto mennesker som trengte hjelp, og mennesker som utførte arbeidet. Også dette hører til historien om nøytraliteten: å ta imot, registrere og hjelpe mennesker videre.