Norske flyktninger i svensk transittleir under krigen

Leire i Sverige under krigen

Transitt, internering og opplæring – et norsk-svensk landskap av brakker, skog og papirer

Han er våt på føttene, og pusten river. En mil bak hosmannen i Värmland ligger grensa som en mørk strek mellom granene. I innerlomma en lapp med navn som ikke må sies høyt, i sekken en ullgenser som lukter salt. Ved første lensmannskontor blir han ikke spion eller helt, bare «ankommet». En billett i hånden, et nødpasse visum, og retning jernbanestasjonen. Toget går til Kjesäter. Der skal tingene få orden: registrering, lege, intervju, brød, et sted å sove. Og et nytt nummer i et nytt kartotek. Slik begynner mange norske krigshistorier i Sverige, i brakker som luktet fersk plank og kål, og i rom hvor spørsmåla var flere enn svara.

Dette er en artikkel om leirene i Sverige under andre verdenskrig – om tre forskjellige systemer som levde side om side: transittleire for flyktninger (framfor alt nordmenn), interneringsleire for personer som svenske myndigheter ville ha under kontroll, og treningsleire for de norske polititroppene som forberedte seg på å vende hjem. Ingen av disse var nazistiske konsentrasjonsleirer, men heller ikke bare milde venteværelser. De var et svar fra et nøytralt land som ville stå utenfor krigen, samtidig som krigen banket på hver dør.

Kjesäter og veien inn: norsk transitt i svensk regi

I juni 1942 får Kjesäter, et slott ved Vingåker, en ny funksjon: hovedmottak for flyktninger fra Norge. Dit kom man ofte med et todagers nødvisum og en enkelbillet fra grensa; der ventet registrering, medisinsk undersøkelse, avhør, utlevering av pass og klær, og billetter inn i Sverige. I løpet av krigsårene passerer rundt 42 800 nordmenn gjennom Kjesäter – en liten norsk «by» i Sverige med om lag 30–32 brakker og kapasitet 700–800 personer. Om morgenen heises norsk flagg, brakkene får norske navn, og kontorene bemannes av norske funksjonærer under svensk overoppsyn. John Aae leder anlegget fra 1943; Gustav Möller og Tage Erlander på svensk side gir rammene – tillit og kontroll i samme åndedrag.

Kjesäter var ikke først. Allerede i mars 1941 tok Öreryd i Småland imot de første store gruppene av norske flyktninger; innen krigens slutt hadde over 40 000 nordmenn passert denne leiren. Her fikk folk «Veiledning for Nordmenn i Sverige», undertøy, støvler og et sted å stå i kø uten å bli slått. Mange opplevde Öreryd som rått og provisorisk, men for tusener var det det første pusterommet. Sommeren 1945 tok Öreryd imot overlevende fra tyske konsentrasjonsleire – en tung etterklang av krigen som nettopp var slutt.

Transittsystemet var en maskin, men det var også folk. Norske flyktninger ble fordelt til arbeid i skogen og industrien. Skogen trengte hender – ved, kull og tømmer var ikke bare vinter og varme, men forsyningssikkerhet. For mange ble hogstlønna den første daglige rytmen i et annet land. I dette bildet dukker også kirurgen Carl Semb opp, mannen som organiserte helseleire og vaksinasjoner og samtidig var med på å reise idéen om norske polititropper.

Interneringsleirene: svensk kontroll og nølingens politikk

Samtidig fantes et annet kart over Sverige: interneringsleirer (slutna utlänningsförläggningar). De oppstår i februar 1940, et nøytralt svar på en urolig verden. Her plasseres folk som svenske myndigheter ikke vil slippe løs: kommunister, anarkister, tyske desertører, radikale fagforeningsfolk, «besværlige» vernepliktige – og etter hvert også enkelte norske og danske samarbeidere som ikke kunne sendes hjem. Systemet var administrativt: internering uten dom, et «sikkerhetsvedtak» som står i skyggen av krigens rett. Totalt skal omtrent 3 000 mennesker ha vært innom disse leirene 1940–48.

Navnene er mange, og kartet er vidt: Långmora (Dalarna) og Smedsbo (Dalarna) tidlig i krigen; Grytan ved Östersund i 1942; Hälsingmo og Florsberg (Gävleborg) fra 1943, der norske og danske internerte også kunne havne – blant dem personer mistenkt for samarbeid med okkupasjonsmakta. Rapportene og forskningen viser et system i bevegelse: tyske desertører først avvist, seinere internert; politiske kriterier utvidet eller strammet inn etter krigens rytme; enkelte leirer nedlagt under press fra opinion og Riksdag.

Ingen av disse leirene kan sammenliknes med nazistenes utryddelsespolitikk. Men de var heller ikke bare «losjihus». Gjerder, vakter, begrenset bevegelse, inspeksjoner – og en juridisk uklarhet som i ettertid gjør vondt å lese: frihetsberøvelse uten dom. Slik ser man hvordan nøytraliteten også bar fryktens avtrykk.

Norske polititropper: opplæring i skjæringspunktet mellom nøytralitet og alliert plan

Fra 1. juli 1943 starter kursene: først i Stockholm, så på Johannesberg nord for byen, og spredt i svenske skoger og på gods. I desember samme år gir den svenske regjeringen formelt grønt lys for opplæring av 8 000 reservetropper og 1 500 ordinære polititropper. Maks 500 i hver leir, skyting tillatt i fire av dem, våpen for en tredel, kurs på inntil tre måneder. Alt dette for å forberede hjemreise og orden når Norge skulle frigjøres – og for at Sverige fortsatt kunne si at det ikke trente en hær i nabolandets navn.

Mälsåker, Bäckehagen utenfor Falun, Färna bruk og Älgberget var leirene der våpen fikk tale. Andre steder – Öreryd, Mossebo, Stråtenbo, Toresta, Skålmyra, Tappudden, Holmarudden, Mauritzberg – tok reserve- og ordensstyrker form. Gottröra utdannet ordinært politi. Når man leser listene over bataljoner og kapteiner, ser man noe av krigens geografi sett fra svensk side: et tynt nett av midlertidige garnisoner for den norske staten i eksil.

Livet i brakkene: arbeid, venting, papirer

De som kom til Kjesäter og Öreryd, lærte raskt brakkens grammatikk: kø, kontroll, kartotek. Dagene ble delt i tre: spørsmål, arbeid, venting. For mange betydde det skogarbeid – en rytme av øks, sag, furu og varme gryter. For andre ga skolen plass: Norsk gymnas i Uppsala tok imot ungdom, mens fagfolk ble kanalisert til det norske miljøet i Stockholm. Lærere, sykepleiere, skrivere, kurerer – en liten stat i statens rand.

At Sverige tok imot omkring 50 000 norske flyktninger, var ikke gitt fra første dag. I 1940 var regimet strengt; mange ble stoppet og sendt tilbake. Fra 1942 skjedde en klar liberalisering – dels etter Telavåg, dels etter at strømmen av kvinner og barn gjorde alvoret vanskelig å ignorere. Folke Bernadotte, som seinere skulle bli symbolet på de Hvite Bussene, dukker her opp i mikro: låner telt til Kjesäter da brakkene ikke strekker til, og dokumenterer hvordan ad hoc og administrasjon veves sammen i krisetid.

Hva skiller – og hva binder – systemene?

Transittleirene var vendt ut mot verden: mennesker inn, mennesker ut, en logistikk av humanitet og etterretning. Informasjon rant gjennom disse stedene – navn, rykter, bekreftelser – og ble sendt til Stockholm og London.

Interneringsleirene var vendt innover: risikoforvaltning i et sårbart nøytralt land. En håndfull aktivister, desertører og «besværlige» ble skilt ut fra samfunnet og holdt utenfor. Ordlyden i vedtakene sier mer om frykt enn om forbrytelse.

Treningsleirene var vendt hjemover: forberedelse til en gjenreisning. Politi, reserveavdelinger, logistikk. En gang sto mennene ved Mälsåker og øvde kolonne og ordre – med våpen for bare hver tredje mann – og forsto at papirer, øvelser og tålmod var like mye våpen som rifla.

Møtepunkt med den norske fangeerfaringen

På overflaten er avstanden stor mellom svenske leirer og nazistenes leirer. Ingen gasskamre, ingen systematisk utryddelse. Likevel finnes det berøringspunkter i erfaring:

• Kartoteket. Også i Sverige ble et menneske først et kort: navn, fødselsår, yrke, nærmeste pårørende. Papiret kunne åpne dører – til arbeid, skole, eller polititropp – eller stenge dem.

• Klassifisering. Det var forskjell på flyktning, internering og tropp. Slik også i tyskkontrollerte leirer var forskjellene i merker, triangler og bokstaver et avgjørende vilkår for hverdag og skjebne. (Likheten er formell, ikke moralsk – men formen i seg selv er verdt å se.)

• Nettverkene. Norske leger, lærere og organisasjonsfolk gjorde svensk transitt effektiv og menneskelig. Det samme nettverket kunne i Tyskland bety livsredning gjennom pakker, navn og opprop.

Slik blir leirene i Sverige også en del av forklaringen på hvorfor mange kom hjem med skolegang, helse og en organisert vei tilbake – mens andre kom hjem i stillhet etter år i fangenskap. De to historiene er ikke like, men de taler til hverandre om betydningen av institusjoner når alt annet kollapser.

Etterklang: sommeren 1945 og det som ble igjen

Da krigen var slutt, fikk flere svenske leirer en ny oppgave: motta overlevende fra tyske leirer. Öreryd er ett av stedene som dokumentert tok inn slike grupper sommeren 1945. På Kjesäter ble brakkene tomme, men minnene ble sittende igjen i veggene, lenge etter at folkehøyskole og hostel tok over.

Interneringssystemet ble faset ut; siste leirer stengte 1946–48. I dag er spora ofte bare arkivsignaturer og lokale minnesteiner, og det krever arbeid å se forskjellene: mellom åpne mottak og lukkede gjerder, mellom tømmerstokk og øvelsesplass. Historien blir tydeligst når man legger kartene oppå hverandre.

Faktaboks: Systemene i kortform

1) Transitt- og flyktningleirer (åpne)

• Kjesäter (Södermanland) – hovedmottak for Norge 1942–45. ≈ 42 800 passerte; 30–32 brakker; 700–800 i samtidig kapasitet. Dir.: John Aae. • Öreryd (Småland) – mottak fra 1941; 40 000+ nordmenn innom; også mottak av overlevende fra tyske leirer sommeren 1945. • Organisering: Norsk administrasjon under svensk overoppsyn; nødvisum + billett til Kjesäter; lege, intervju, papirer, fordeling til arbeid/skole/tropper.

2) Interneringsleirer (lukkede)

• Etableres 1940. Omfatter ≈ 3 000 personer 1940–48 (kommunister, desertører, enkelte norske/danske kollaboratører m.fl.). • Eksempler: Långmora, Smedsbo, Grytan, Hälsingmo, Florsberg m.fl. Hälsingmo og Florsberg brukte også for nordmenn/dansker, inkl. samarbeidere.

3) Treningsleirer for norske polititropper

• Svensk tillatelse 3. des. 1943 til å trene 8 000 reserve- og 1 500 polititropper; maks 500 pr. leir; våpen for 1/3; inntil 3 måneder. • Våpenleirer: Mälsåker, Bäckehagen, Färna bruk, Älgberget. Andre opplæringssteder: Öreryd, Mossebo, Stråtenbo, Toresta, Skålmyra, Tappudden, Holmarudden, Mauritzberg, Gottröra.

Faktaboks: Tidslinje for Kjesäter

• 15. juni 1942 – Kjesäter designeres som hovedmottak for norske flyktninger; tidlig mangel på brakker løses med armételt lånt etter initiativ fra Folke Bernadotte. • Høst 1942 – Sterkt økende ankomster; 1 416 nordmenn registrert i september alene. • 1943–45 – Full «norsk by» med administrasjon, skolespor og kanalisering til arbeid/politi. John Aae leder. • Våren 1945 – Avvikling; minneplakett senere reist av norske veteraner; Kjesäter blir igjen folkehøgskole/hostel.

To blikk, én lære

Når man setter erfaringene fra svenske leirer ved siden av norske fangehistorier, oppstår en enkel lærdom: Institusjoner redder og binder. De kan bli for trange, som interneringsleirene; de kan bli redningsplanker, som Kjesäter og polititroppene. Og de kan være begge deler i samme landskap: skog, brakker, linjeark med navn og signatur. I en krig der alt flyter, er det nettopp de små faste punktene – registre, rutiner, brødutdeling, timeplaner – som avgjør hvordan et liv blir til neste uke.

Samtidig må vi tåle tvetydighetene. Sverige holdt seg nøytralt, men det kostet andre mennesker frihet. Norge var okkupert, men i Sverige kunne nordmenn organisere et stykke stat – skole, politi, helse – og forberede hjemkomst. Begge land bar på ufullkommenheter; sammen bar de også på løsninger som fikk titusenvis gjennom krigen med minst mulig skade.

Det er kanskje dette som gjør Kjesäter, Öreryd, Långmora og Grytan til steder det er verdt å vende tilbake til. Ikke for å pusse glorie, men for å se hvordan små beslutninger – et lånt telt, et raskt intervju, en billett – blir forskjellen mellom kaos og retning. Og hvordan et naboland gjorde det mulig for et okkupert folk å holde orden i sitt eget navn, til den dagen toget gikk motsatt vei.

Kilder og henvisninger

• Kjesäter: «Det bortglömda Kjesäter» (Södermanlands Hembygdsförbund), tall og drift (42 800, 30–32 brakker, kapasitet 700–800; Aae/Möller/Erlander; Bernadottes teltforespørsel; 1942-liberalisering).

• Kjesäter (oversikt): Wikipedia-artikkel m. henvisninger til NorgesLexi/Arkivverket (nødvisum 14 dager; prosess; kobling til norsk gymnas i Uppsala).

• Öreryd: Jönköpings läns museum (40 000+ passerte; rutiner; «Veiledning for Nordmenn i Sverige»; mottak av overlevende i 1945).

• Interneringsleirer – oversikt og tall: Wikipedia m. kildeliste (beslutning 1940; ca. 3 000 internerte; leirlista). Utfyllende dokumentasjon i DIVA/Riksarkivet (Smedsbo, Grytan, Hälsingmo/Florsberg).

• Norske/danske samarbeidere i Hälsingmo/Florsberg: DIVA-portal, S. Grahn mfl. (case-beskrivelser og fordeling).

• Arbetskompanier/Grytan: Arkiv och Lärande; Wikipedia om Grytans skjutfält (tidsrom, lukking, opinionspress).

• Norske polititropper i Sverige: Wikipedia (regjeringsvedtak 3.12.1943; 8 000/1 500; leirnavn for våpenopplæring; rammer for trening).

• Overblikk – flyktninger i Sverige: Arkivverket (≈ 50 000 nordmenn i Sverige).

Det er mulig å se disse leirene som en labyrint av skilt og dokumenter, men da overser man menneskene som bar dem. I skogkanten står fortsatt spor av brakker og gjerder; i arkivene ligger fortsatt kort med blyantnavn. Det er alt som skal til for å forstå – at nøytralitet også er arbeid, og at arbeid kan bli redning.