Navn kan temme uhyggen. De kan også forsterke den. I nazistenes leirsystem oppstod et parallelt vokabular av kallenavn: noen myntet av SS-voktere som spissfindig ironi, andre hvisket fram av fanger som et forsøk på å ramme ondskapen med svart humor og egenverd, og atter andre oppstod i frigjørernes munn da de grep etter ord som kunne beskrive det øyet ikke maktet å fatte. Kallenavnene ble dermed mentale kart: brutale, men nødvendige veivisere i et landskap der offisiell terminologi – «Arbeitserziehungslager», «Raucherkammer», «Sonderbehandlung» – allerede var infisert av løgn.

Hvorfor oppstod kallenavnene?

Tre hovedkrefter virker sammen:

1. SS-enes kynisme. Offiserer som Rudolf Höss eller Christian Wirth omtalte gasskamre som «installasjoner» og likovner som «anlegg». Kallenavnene deres – «Himmelstrasse», «Stiftungsbau» – var en forlengelse av denne byråkratiske forakten.

2. Fangenes selvoppholdelse. Når man kalte krematoriet for «kasinoet», gjorde man lidelsen språklig håndterbar og markerte en form for kollektivt fellesskap.

3. Frigjørernes sjokk. Da britene åpnet portene til Bergen-Belsen våren 1945, beskrev de stedet som et «Hungerlager» – et ord som fanget stanken av brutalt vanstell bedre enn enhver offisiell betegnelse.

Natzweiler-Struthof – «Nacht-und-Nebel-leiren»

Etter Hitlers dekret av 7. desember 1941 forsvant motstandsmenn «i natt og tåke». Mange av disse NN-fangene ble sendt til Natzweiler. Dermed ble selve leiren synonym med dekretet – «Night-and-Fog-camp» – et navn som reflekterte strategi snarere enn geografi.

Dachau – «Voldsskolen»

Allerede i 1933 beskrev Heinrich Himmler Dachau som mønsterleir og treningssenter. Historikeren Christopher Dillon kaller den senere simpelthen «School of Violence» – kallenavnet som også brukes i britiske guideturer på stedet. Vaktene som «tok eksamen» her, ble sendt ut for å lede resten av leirsystemet

Auschwitz – «Dødsfabrikken»

På våren 1943 rapporterte leirens byggeleder Karl Bischoff stolt at de nye ovnene i Birkenau kunne kremere 4 756 lik i døgnet. Fra da av ble Auschwitz av SS-ledelsen selv kalt en Todesfabrik – dødsfabrikk – et begrep som fanget kombinasjonen av industriell logistikk og massemordets råkvasse effektivitet.

Treblinka – «Himmelstrasse», veien til gasskamrene

Fanger og vakter var skjødesløst samstemte om navnet på den 60 meter lange sjakten som ledet fra avkledningsbarakkene til gasskamrene: Himmelstrasse, «Veien til himmelen». SS-folk smilte over sin religiøse sarkasme; fangene svarte ved å døpe den om til «Todesstrasse».

Sobibór – «Gården»

Sobibór lå som en bortgjemt skogsgård, med blomsterbed og hvite stakittgjerder rundt mottaksplassen. Vaktene kalte derfor ankomstsonen for Der Bauernhof – «Gården» – mens fangenes ironi pekte det samme ordet mot gasskamrenes uthus.

Bełżec – «Møllen»

På Bełżec hang det et skilt over de nye murte gasskamrene våren 1942: Stiftung Hackenholt. Fanger og jernbanefolk omdøpte raskt bygget til Die Mühle – møllen – fordi sjokkbølgene fra motoren som drev eksosgassen minnet om tungt knusende kvernstein. Kallenavnet overlevde i polske øyenvitneskildringer etter krigen.

Buchenwald – «Den syngende skogen»

Nord for brakkene lå en treklynge der SS gjerne hengte fanger i strappado. Skrikene gav trærne et makabert kor og området ble kjent som Sangeswald, «den syngende skogen». I ettertid er uttrykket fordreid til «Den syngende festningen» i enkelte memoarer – en feilaktig oversettelse som like fullt viser hvordan ekkoet av ord kan leve sitt eget liv.

Mauthausen – «Knochenmühle», beinkverna

Granittbruddet under hovedleiren krevde at fangene bar 50-kilos steinblokker opp 186 bratte trappetrinn. De som falt, dro andre med seg i en dødelig domino. Nazistene selv – og senere frigjørere – omtalte derfor Mauthausen som Knochenmühle, «Beinkverna».

Neuengamme – «Klinkerwerk», teglverkleiren

Hamburgs bystyre og SS bygde Neuengamme rundt et nedlagt teglverk. Fanger jobbet tolv timers skift med å forme og brenne murstein, og leiren ble i dagligtale hetende Klinkerwerk – teglverket – et navn som bandt sammen tvangsarbeid og dødsrate.

Bergen-Belsen – «Hungerlager»

Da britene ankom i april 1945, fant de 60 000 syke og 13 000 råtnende lik. Journalister kalte stedet et Hungerlager, en sultleir; overlevende skulle senere nyansere til «Sterbe- und Hungerlager» – en døds- og sultleir – men begrepet ble stående som selve bildet på ekstreme levekår uten gasskamre.

Ravensbrück – «Kvinnehelvete»

Som eneste store leir for kvinner fikk Ravensbrück tilnavnet «Hitlers helvete for kvinner» i alliert presse og i survivorlitteraturen. For tidligere fanger satt navnet dypere enn geografien: Helvetet var ikke stedet, men kjønnet som ble mishandlet der.

Chełmno – «Schlosslager»

Chełmno bestod av to soner: herregården og skogen. Tyskernes egen administrasjon brukte termen Schlosslager – slottleiren – om hovedbygningen der ofrene ble kledd av før de ble myrdet i gassbiler. Navnet var en djevelsk forfalskning av aristokratisk idyll.

Melk – tunnelbyen uten kallenavn

Melk, en underleir av Mauthausen, ble bygget rundt et tunnelsystem for våpenproduksjon. Til tross for 14 390 innsatte og dødsrate på over 40 %, finnes det ingen etablert kallenavn—kanskje fordi leiren var operativ under krigens mest kaotiske sluttfase, før et felles språklig minne rakk å feste seg.

Hvem skapte hvilke navn?

Når vi graver i kildegrunnlaget, finner vi fem tydelige kategorier: «Dødsfabrikken» ble først brukt av SS-ingeniører som et skryteord om krematorienes kapasitet, men historikere har overtatt uttrykket for å vise systemets industrielle rasjonalisering. «Himmelstrasse» var en kynisk oppfinnelse fra vaktene i Treblinka—fangene tok det raskt i bruk som en besk eufemisme for dødsruten til gasskamrene. «Beinkverna» oppstod i munnene til utmattede steinbærere i Mauthausen og ble senere plukket opp av allierte frigjørere som et moralsk anklageskrift i ett ord. «School of Violence» er et analytisk kallenavn myntet av etterkrigstidens forskere om Dachau som treningsleir for SS-brutalitet. Til slutt fikk Bergen-Belsen stempelet «Hungerlager» av britiske sanitetsoffiserer som ble slått overende av stanken av sult og forråtnelse da de åpnet portene i april 1945. Hver betegnelse avspeiler altså en bestemt aktør – nazist, fange, frigjører eller historiker – og tjener sin egen funksjon: fra propaganda og sarkasme til polemisk anklage og kjølig akademisk analyse.

Språklige ettervirkninger

Et kallenavn er ikke nøytral etikett; det former vår kollektive hukommelse. «Death factory» gjør Auschwitz til industri og risikerer å skygge for menneskene bak tallene. «Women’s hell» peker på kjønnet, men kan usynliggjøre barn og menn som også døde der. Historikeren må derfor holde to tanker: respektere vitnenes språk, men samtidig justere bildet med kildesjekk.

Når vi i dag vandrer gjennom stillferdige minnelandskap – kalksteinsgroper på Mauthausen, bjørkeskog i Birkenau – ligger kallenavnene der som usynlige skilpaddeskall. De knaser under støvelsålen av enhver besøkende som prøver å begripe stedet ved å navngi det. Men ordene varsler også: Språket kan avvæpne volden, eller det kan tilsløre den. Å lære kallenavnene er derfor å lære hvordan makt og avmakt kjemper om definisjonsretten, selv etter døden.

Videre lesning

• Christopher Dillon, Dachau and the SS: A Schooling in Violence (Oxford, 2015)

• Nikolaus Wachsmann, KL: A History of the Nazi Concentration Camps (London, 2015)

• Yitzhak Arad, Belzec, Sobibor, Treblinka: The Operation Reinhard Death Camps (Bloomington, 1987)