De hvite bussene

I krigens siste uker, da nazistenes rike kollapset rundt dem, kom 36 hvitmalte busser rullende inn i Tyskland. De bar røde kors på sidene og svenske flagg på taket. Bak rattet satt frivillige som risikerte livet for å hente skandinaviske fanger ut av helvetet.

De hvite bussene er blitt en av de mest kjente redningsaksjonene fra andre verdenskrig. Mellom 8. mars og 1. mai 1945 ble over 21 000 konsentrasjonsleirfanger hentet ut og brakt til Sverige for medisinsk behandling og hvile. For tusenvis av nordmenn og dansker var det forskjellen mellom liv og død.

April var måneden da aksjonen nådde sitt klimaks. I krigens siste tre uker ble tusenvis hentet fra leirer som Neuengamme, Ravensbrück og Theresienstadt. Og bak det hele sto en norsk diplomat som nektet å gi opp.

Mannen med registeret

Historien om De hvite bussene begynner ikke med svenske busser eller grev Bernadotte. Den begynner med en norsk diplomat i Stockholm som samlet navn.

Niels Christian Ditleff var Norges sendemann i Finland da krigen brøt ut, men havnet i Stockholm under okkupasjonen. Der, fra et kontor i den svenske hovedstaden, bygget han opp noe bemerkelsesverdig: et detaljert register over norske fanger i tyske konsentrasjonsleirer.

Registeret vokste til nesten 8 000 navn. Hver oppføring representerte et menneske – en sønn, en far, en ektemann – som satt bak piggtråd et sted i det tyske riket. Ditleff samlet informasjon fra alle tilgjengelige kilder: Røde Kors, flyktninger som nådde Sverige, etterretningsrapporter, brev som slapp gjennom sensuren.

Men et register var ikke nok. Ditleff ville ha fangene hjem.

Motstanden han møtte

Den norske regjeringen i London var skeptisk. En redningsaksjon i samarbeid med nazistene? Forhandlinger med Himmler? Det syntes umulig, kanskje umoralsk. Retningslinjene var klare: Norge skulle ikke forhandle med okkupanten.

Ditleff brydde seg ikke om retningslinjene. I september 1944 tok han kontakt med grev Folke Bernadotte, visepresident i Svenska Röda Korset, og la frem ideen. Bernadotte var umiddelbart interessert.

Den 30. november 1944 leverte Ditleff sitt memorandum «Grunner for en svensk operasjon for å redde fanger» til det svenske utenriksdepartementet. Han gjorde det på eget initiativ, uten godkjenning fra sin regjering. Det var en diplomatisk risiko som kunne ha ødelagt karrieren hans.

Den 29. desember endret den norske regjeringen mening og instruerte ambassaden i Stockholm om å diskutere muligheten for en svensk redningsaksjon. Ditleffs egenrådige diplomati hadde båret frukt.

Forhandlingene

Den 5. februar 1945 foreslo Ditleff offisielt at Sverige skulle gjennomføre en redningsaksjon for fanger i tyske leirer. Det svenske utenriksdepartementet godkjente planen 10. februar og utpekte Folke Bernadotte til å lede forhandlingene med Nazi-Tyskland.

februar fløy Bernadotte til Berlin. I ukene som fulgte møtte han noen av nazistenes mektigste menn: utenriksminister Joachim von Ribbentrop, Heinrich Himmler (Reichsführer-SS), Ernst Kaltenbrunner (sjef for Sicherheitsdienst) og Walter Schellenberg.

Det var bizarre forhandlinger. Bernadotte satt i møte med menn som var direkte ansvarlige for folkemord, og forsøkte å overtale dem til å la skandinaviske fanger gå fri. Nazistene var i ferd med å tape krigen – det visste alle – men de holdt fortsatt millioner av mennesker fanget.

Himmlers motiv var kanskje å sikre seg en vei ut. Noen historikere mener han håpet at en humanitær gest mot Skandinavia kunne åpne for fredsforhandlinger med vestmaktene. Andre mener han simpelthen ville fremstå som mindre monstruøs når krigen var tapt.

Uansett motivasjon: Nazistene ga til slutt tillatelse. Den 19. april 1945 godkjente Himmler at alle fengslede skandinaver kunne bringes til Sverige med bussene.

Ekspedisjonen

Konvoien som rullet inn i Tyskland var imponerende i sin organisasjon: 308 frivillige (om lag 20 medisinere og resten soldater), 36 sykehusbusser, 19 lastebiler, 7 personbiler, 7 motorsykler, en bergningsbil, et feltkjøkken, og fulle forsyninger for hele turen.

Bussene var malt hvite med røde kors på sidene – symboler som skulle beskytte dem under internasjonal lov. Svenske flagg var festet på takene for å være synlige fra luften. Aksjonens fremste fiende var ikke bare tyskerne, men også allierte bombefly som ikke nødvendigvis visste hva de hvite kjøretøyene var.

Første etappe gikk fra Sverige til Friedrichsruh i Nord-Tyskland, der et hovedkvarter ble etablert på eiendommen til Bismarck-familien. Herfra ble operasjonene koordinert: Hvilke leirer skulle besøkes? Hvilke fanger skulle hentes? Hvor skulle de bringes?

Neuengamme

Konsentrasjonsleiren Neuengamme, nær Hamburg, ble et samlingspunkt. Hit ble skandinaviske fanger fra andre leirer transportert for å vente på bussene. Det var en brutal venting – forholdene i Neuengamme var elendige, og mange døde mens de ventet på redning.

Den 20. april 1945 – Hitlers fødselsdag, i en grotesk ironi – ble over 4 000 danske og norske fanger hentet fra Neuengamme. Første stopp var Padborg i Danmark, der de fikk medisinsk behandling, nye klær og mat. Derfra fortsatte reisen til Sverige.

For fangene som klatret om bord i bussene, må øyeblikket ha vært surrealistisk. Timer tidligere hadde de stått appell i fangedrakt. Nå satt de i hvite busser med svenske flagg, på vei mot friheten. Mange hadde vært i fangenskap i år; noen hadde overlevd flere leirer. Og nå var det plutselig slutt.

Theresienstadt

Den 12. april 1945 forlot 35 busser Friedrichsruh for å hente de skandinaviske jødene fra Theresienstadt. Det var en spesielt vanskelig operasjon – Theresienstadt lå dypere inne i det tyske riket, og veiene var farlige.

Jødene som ble hentet, var blant de heldigste. De fleste norske og danske jøder som ble deportert under krigen, endte i Auschwitz og ble drept. Men noen hadde overlevd i Theresienstadt, og nå kom bussene for dem også.

Tallene

Da operasjonen var over, hadde De hvite bussene reddet over 21 000 mennesker. Svenska Röda Korset estimerte at 15 345 fanger ble hentet ut i mars og april 1945 alene. Av disse var 7 795 norske og danske fanger, mens 7 550 var av andre nasjonaliteter.

Etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 fortsatte arbeidet. Ytterligere 10 000 mennesker ble reddet i mai og juni med «Hvite Båter» – skip som fortsatte arbeidet bussene hadde begynt.

For nordmennene som hadde sittet i leirene – mange av dem tidligere NN-fanger fra Natzweiler, overført til Dachau og andre leirer høsten 1944 – var De hvite bussene slutten på et mareritt. Axel Middelthon, NN-fange nummer 10 840, var blant dem som ble hentet. Ved Ditleffs bisettelse i 1956 talte han på vegne av alle de norske fangene:

«I min hånd holder jeg en bok som betydde liv eller død for tusener av nordmenn. Den kom til å bety liv for dem alle. Det er minister Ditleffs eget hovedregister fra årsskiftet 1944/45 over de norske fanger i Tyskland. Det er nesten 8 000 navn.»

Kontroversene

De hvite bussene var ikke uten kostnader eller kritikk. For å få tillatelse til aksjonen måtte svenskene godta visse krav fra nazistene – krav som fortsatt debatteres av historikere.

De som ble etterlatt

Operasjonen prioriterte skandinaviske fanger. Det var logikken fra starten: en svensk aksjon for å redde borgere av nabolandene. Men det betydde at fanger av andre nasjonaliteter – polakker, russere, franskmenn, jøder fra Øst-Europa – ble etterlatt.

Kritikere har pekt på at ressursene som ble brukt til å hente skandinaver, kunne ha reddet andre. Tilhengere svarer at uten det skandinaviske fokuset ville ikke aksjonen fått tysk godkjenning i det hele tatt – og da ville ingen blitt reddet.

Transport av andre fanger

Mer problematisk var et annet krav: Tyskerne forlangte at svenskene, med sine busser og kjøretøyer, skulle transportere rundt 2 000 ikke-skandinaviske fanger til andre leirer. Mellom 27. og 29. mars ble franske, russiske og polske fanger fraktet til leirer i Hannover og Braunschweig.

Det var et moralsk dilemma ingen hadde gode svar på. Å nekte kunne bety slutten på hele aksjonen. Å godta betydde å delta i nazistenes leirsystem, om enn under tvang. Svenskene valgte, motvillig, å godta.

Jødene som ble ekskludert

For norske jøder som hadde overlevd leirene, var hjemkomsten bitter. Da De hvite bussene reiste ned for å hente fanger, var jøder i praksis ekskludert. De var ikke lenger betraktet som norske statsborgere – en arv fra Quisling-regimets antisemittiske lover – og den norske regjeringen nektet i starten å finansiere deres transport hjem.

Historiker Kjersti Dybvig har dokumentert hvordan jødiske overlevende måtte finne egne veier tilbake. Den 1. mars 1945 ble ikke-jødiske norske studenter sendt fra Buchenwald til Neuengamme som del av Hvite Busser-operasjonen. Jødiske overlevende fikk ikke være med.

Disse fem jødiske nordmennene måtte finne veien hjem med hjelp fra amerikanske og danske enkeltpersoner. Da de ankom Oslo med båt, kunne ikke myndighetene engang skaffe dem bolig. Det var en skammelig mottakelse for mennesker som hadde overlevd folkemord.

April 1945: De siste ukene

April 1945 var kaos i Tyskland. De allierte rykket frem fra vest og øst. Byer ble bombet. Veiene var fulle av flyktninger, sårede soldater, og desertører. Midt i dette kjørte de hvite bussene – hvitmalte mål på veier der alt kunne skje.

Flere ganger ble konvoier beskutt eller bombet ved en feil. Allierte piloter, som ikke visste hva de hvite kjøretøyene var, angrep det de trodde var tyske militærkolonner. Veier var minert. Broer var sprengt. Hver tur var en risiko.

Men bussene fortsatte å rulle. Dag etter dag, tur etter tur, ble fanger hentet fra leirer som kollapset rundt dem. Noen leirer ble evakuert av nazistene før bussene kom – fanger ble sendt på dødsmarsjer mot sør eller øst. Andre leirer ble nådd akkurat i tide.

Den 29. april 1945 – samme dag som Dachau ble frigjort av amerikanske styrker – var De hvite bussene fortsatt i drift. Krigen var dager fra slutten, men arbeidet fortsatte helt til kapitulasjonen.

Etter krigen

Folke Bernadotte ble en internasjonal helt. Han fortsatte sitt humanitære arbeid og ble i 1948 utnevnt til FN-mekler i Palestina-konflikten. Der ble han drept av jødiske ekstremister 17. september 1948 – en tragisk slutt for en mann som hadde reddet tusener av liv.

Niels Christian Ditleff fortsatte sin diplomatiske karriere som Norges ambassadør i Finland. Han arbeidet helt til sin død med planer for å hjelpe krigsinvalider. Den 18. juni 1956 omkom han og hans hustru i en trafikkulykke i Oslo.

For de som ble reddet, fortsatte livet – men med arr. Mange sleit med fysiske og psykiske skader resten av livet. Andre fant veier tilbake til normalitet, stiftet familier, bygget karrierer. Alle bar med seg minnet om tiden i leirene – og om dagen de klatret om bord i en hvit buss og forlot helvetet bak seg.

April i dag

Hvert år, når april kommer, markeres De hvite bussene i Sverige og Norge. Stiftelsen Hvite Busser – oppkalt etter aksjonen – driver fortsatt med ungdomsutveksling og minnearbeid. Skoleklasser reiser til tidligere konsentrasjonsleirer for å lære historien.

De hvite bussene er blitt et symbol – på håp midt i mørke, på at noen brydde seg nok til å handle. Men de er også en påminnelse om at redning aldri er ren. Kompromisser måtte gjøres. Noen ble prioritert over andre. Moralske dilemmaer forble uløst.

For oss som lever i dag, er spørsmålet ikke bare «hva skjedde?» men «hva ville vi gjort?» Ville vi tatt sjansen på å kjøre hvitmalte busser inn i et kollapsende diktatur? Ville vi godtatt nazistenes krav for å redde noen, selv om det betydde å etterlate andre?

De 308 frivillige som bemannet De hvite bussene, ga sitt svar. De risikerte livet for å redde fremmede. Og Niels Christian Ditleff, diplomaten som samlet 8 000 navn i et register, ga sitt: Han nektet å akseptere at mennesker skulle forsvinne i natt og tåke.

Det er en arv verdt å huske – og verdt å leve etter.

Kilder og referanser

Primærkilder:

Niels Christian Ditleffs fangeregister, Riksarkivet
Axel Middelthons tale ved Ditleffs bisettelse, DNND-arkivet
Svenska Röda Korset: Arkivmateriale om De hvite bussene, 1945

Faglitteratur:

Folke Bernadotte: Slutet (1945)
Sune Persson: Folke Bernadotte och de vita bussarna (2002)
Swedish Red Cross: The White Buses Report
Sveriges museum om Förintelsen: More About the White Buses

Artikler og nettsider:

Relatert lesning på DNND:

Diplomaten som fikk dem hjem: Niels Christian Ditleff

Statistikk:

21 000+ fanger reddet mars–mai 1945
15 345 fanger i hovedperioden (8. mars – 1. mai)
7 795 norske og danske fanger
308 frivillige i ekspedisjonen
36 sykehusbusser, 19 lastebiler