Tvangsarbeid

«Arbeit macht frei» sto det over portene. Men arbeidet var ikke frihet – det var død. I nazistenes leirsystem ble mennesker til råvarer, forbrukt i steinbrudd og fabrikker til de kollapset. Det kaltes «Vernichtung durch Arbeit» – utryddelse gjennom arbeid.

Juli. Midt i sommeren. For fangene i konsentrasjonsleirene betydde sommeren lange arbeidsdager under brennende sol, uten tilstrekkelig vann eller hvile. Kulden var borte, men utmattelsen og sulten var de samme. Og arbeidet – det brutale, meningsløse, dødelige arbeidet – fortsatte uavbrutt.

Nazistenes slavesystem

Nazi-Tyskland skapte et av historiens største tvangsarbeidssystemer. Over tjue millioner utenlandske sivile, konsentrasjonsleirfanger og krigsfanger fra alle okkuperte land ble tvunget til å arbeide for det tyske riket under andre verdenskrig.

På høyden av systemet i august 1944 var seks millioner sivile tvangsarbeidere i Det tyske riket – de fleste fra Polen og Sovjetunionen. Men tallene inkluderer ikke konsentrasjonsleirfangene, som ble utnyttet under enda verre forhold.

«Vernichtung durch Arbeit»

Uttrykket «Vernichtung durch Arbeit» – utryddelse gjennom arbeid – ble brukt av Joseph Goebbels og justisminister Otto Georg Thierack i forhandlinger med Heinrich Himmler høsten 1942. Det beskrev en bevisst politikk: å la fanger arbeide seg til døde under umenneskelige forhold.

Arbeidsforholdene inkluderte:

Ingen lønn
Konstant overvåkning
Fysisk krevende arbeid: veibygging, jordbruk, fabrikker i våpenindustrien
Ekstreme arbeidstider, ofte 10–12 timer daglig
Minimal ernæring
Manglende hygiene
Dårlig medisinsk behandling
Utilstrekkelig bekledning
Tortur og fysisk mishandling

Den gjennomsnittlige forventede levetiden for en jødisk fange på arbeidskommando var under fire måneder.

Steinbruddet i Natzweiler

Grunnen til at Natzweiler-Struthof i det hele tatt ble bygget, var et steinbrudd. I 1940 oppdaget Albert Speer – Hitlers arkitekt – og SS-geolog Karl Blumberg forekomster av sjelden rosa granitt i de okkuperte Vogesene, ved vesthellingen av Mont Louise nær vintersporthotellet Struthof.

Speer beordret åpning av steinbruddet – komplett med konsentrasjonsleir for arbeidskraft. Granitten var tiltenkt de monumentale bygningsprosjektene nazistene planla for Berlin og Nürnberg etter den «endelige seieren».

SS som forretningsforetak

For å utnytte denne arbeidskraften etablerte SS sine egne kommersielle foretak. Deutsche Erd- und Steinwerke GmbH (DEST) ble grunnlagt for å levere byggematerialer til nazistenes massive konstruksjonsprosjekter.

Allerede i 1938 hadde DEST skaffet seg steinbrudd ved Flossenbürg, Mauthausen og Gross-Rosen, hvor konsentrasjonsleirer kunne etableres for å skaffe arbeidskraft. Systemet var enkelt og kynisk: gratis arbeidskraft, ingen rettigheter, ingen grenser.

Døden i steinbruddet

Steinbruddskommandoen i Natzweiler ble beryktet for sine dødelige arbeidsforhold. Mer enn halvparten av arbeiderne veide under femti kilo. De var så avmagret at de knapt hadde krefter til å løfte verktøyene sine.

Fanger som ble sendt til Natzweiler-Struthof ble enten henrettet umiddelbart eller arbeidet sakte til døde gjennom sult over lengre tid. Granitten ble sendt med jernbane tilbake til Tyskland – men den nådde aldri frem til de planlagte monumentene.

Fra granitt til straff

Ved 1942 hadde «krigens lykke» snudd. Granittbryting mistet sin betydning og ble nå hovedsakelig brukt som straffearbeid. I steinbruddets brakker ble defekte flymotorer reparert i stedet. Rustningsminister Albert Speer presset krigsindustrien til maksimal ytelse – og fangene betalte prisen.

Fabrikker for krig

Etter Stalingrad i 1942–43 ble mangelen på arbeidskraft kritisk for tysk krigsindustri. Konsentrasjonsleirfanger ble i økende grad brukt som tvangsarbeidere i våpenproduksjon.

Private tyske firmaer – Junkers, Messerschmitt, Siemens, I.G. Farben og mange andre – ble stadig mer avhengige av tvangsarbeidere for å opprettholde krigsproduksjonen. SS leverte arbeidskraften; industrien betalte for den.

Allach – Dachaus største underleir

Allach ble tatt i bruk 19. mars 1943 og utviklet seg til den største av Dachaus omtrent 180 underleirer. Her arbeidet mellom 4000 og 5000 menn for BMWs byggeseksjon eller i produksjonshaller hvor flymotorer til Junkers-fly ble produsert.

SS sørget for tvangsarbeidskraften, som opprinnelig kom fra hovedleiren Dachau. Fangene bodde i brakker nær fabrikkene, adskilt fra den frie arbeidsstyrken, og ble marsjert til og fra arbeid under bevæpnet vakt.

Kaufering – det verste stedet

Av Dachaus underleirer hadde Kaufering de verste forholdene. Dette var et kompleks av elleve underleirer som opererte mellom 18. juni 1944 og 27. april 1945, plassert rundt byene Landsberg am Lech og Kaufering i Bayern.

Omtrent halvparten av de 30 000 fangene døde av sult, sykdom, henrettelser eller under dødsmarsjer. Forholdene var umenneskelige:

Fangene som ble deportert til hver leir, måtte selv bygge overnattingsstedene sine. De resulterende hyttene – delvis nedgravd for kamuflasje mot flyrekognosering – var helt utilstrekkelige for værforholdene. Regn og snø lekket gjennom jordtakene. Skadedyr infiserte hyttene. Fangene måtte sove på halm spredt på gulvet.

Alle Kaufering-leirene ble opprettet for å bygge tre underjordiske fabrikker for et prosjekt kalt «Ringeltaube» (ringdue), hvor det tyske jetjagerflyet Messerschmitt Me 262 skulle produseres.

Mittelbau-Dora og V-2

SS grunnla «Dora»-leiren 28. august 1943. I desember 1943 beordret Albert Speer at SS skulle grave ut flere tunneler i nærheten for å huse flyfabrikkene til Junkers-konsernet.

Her, dypt inne i fjellene, produserte fanger V-2-rakettene som nazistene håpet skulle snu krigen. De arbeidet i tunneler uten dagslys, uten frisk luft, i skift som varte opptil atten timer. Tusenvis døde av utmattelse, ulykker og sykdom.

Junkers-motorfabrikken i nordenden av tunnelsystemet produserte Jumo 004-motorene til Me 262 og Arado Ar 234 jetfly. SS skaffet 64 000 fanger til tjue separate Jägerstab-prosjekter. Med den høye dødsraten var den totale arbeidsstyrken på 80 000–90 000 fanger.

Sommeren som ingen ferie

Juli i leirene brakte ingen lettelse. Dagene var lange, solen brant, og arbeidet fortsatte.

For fangene i steinbruddene betydde sommeren støv og tørst. Vann var rasjonert. Solstikk og dehydrering tok liv. De som kollapset under arbeidet, ble ofte slått eller skutt der de falt.

For de som arbeidet innendørs i fabrikkene, var sommeren en kvalmende tid. Varmen i de overfylte hallene var uutholdelig. Ventilasjon var minimal. Maskiner som produserte krigsmateriell, produserte også varme som gjorde arbeidsdagene til en sakte tortur.

Underernæring og utmattelse

Uansett årstid var sulten konstant. Fangene mottok kalorier langt under det minimale for overlevelse – kanskje 1000–1200 kalorier daglig, mens de utførte tungt fysisk arbeid som krevde det dobbelte eller tredobbelte.

Kropper brøt ned. Muskler forsvant. Bein stakk frem under huden. Sykdom spredte seg gjennom underernærte kropper som ikke hadde motstandskraft igjen.

De som ble for svake til å arbeide, ble «selektert» – sendt til gasskammer eller skutt. Å være uarbeidsføy var en dødsdom.

Nordmenn i systemet

Nordmenn i konsentrasjonsleirene opplevde tvangsarbeidets brutalitet på samme måte som andre fanger. De som havnet i Natzweiler, ble satt til steinbruddsarbeid eller fabrikkarbeid. De som ble overført til Dachau, kunne ende opp i ulike underleirer.

I nazistenes rasehierarki ble nordmenn regnet som «ariske» og «germanske» og plassert høyt i rangordningen. Dette betydde at de i teorien skulle møte mindre diskriminering enn østeuropeere. I praksis var forholdene brutale uansett.

Norske fanger kunne i noen tilfeller håpe på intervensjon fra sin regjering, og Røde Kors-pakker kunne nå frem. Men i det daglige arbeidet var de like utsatt som alle andre for slag, sult og utmattelse.

Arbeid designet for å drepe

Ikke alt tvangsarbeid hadde produktiv hensikt. Mye av det var bevisst designet for å ydmyke og drepe.

I steinbruddene kunne fanger beordres til å bære steiner opp en trapp, bare for å måtte bære dem ned igjen. I Mauthausens berømte «dødsstrapp» med 186 trinn ble fanger tvunget til å bære steinblokker opp og ned til de kollapset.

Andre ble satt til å grave grøfter som etterpå ble fylt igjen, eller til å flytte sandhauger fra ett sted til et annet og tilbake igjen. Poenget var ikke produksjon – det var fornedrelse og død.

Dødstallene

Fra mai 1941 til mars 1945 døde mellom 19 000 og 20 000 mennesker i Natzweiler-Struthof-leirsystemet. Av omtrent 52 000 fanger som passerte gjennom Natzweiler fra 1941 til 1944, møtte rundt 22 000 sin død der.

I Mauthausen og dets underleirer – inkludert Gusen og Ebensee – passerte 197 464 registrerte fanger gjennom fra 1938 til 1945. Minst 95 000 omkom.

Ved I.G. Farbens anlegg i Auschwitz døde opptil 25 000 av de 35 000 fangene som ble tvunget til å arbeide der.

I Dachau-systemet mistet omtrent 41 500 mennesker livet mellom 1933 og 1945. Over en tredjedel av disse dødsfallene skjedde i løpet av krigens siste seks måneder, da forholdene ble stadig verre.

Industrien og ansvaret

Etter krigen ble spørsmålet om ansvar reist. De tyske industribedriftene som hadde brukt tvangsarbeidere – BMW, Siemens, Volkswagen, I.G. Farben og mange andre – hadde tjent på systemet. De hadde betalt SS for arbeidskraften, mottatt fanger som slaver, og sett på mens tusenvis døde.

Noen direktører ble dømt under Nürnberg-prosessene. De fleste gikk fri. Det tok tiår før selskapene etablerte erstatningsfond for overlevende.

Spørsmålet om kompensasjon var spesielt vanskelig. Mange overlevende mottok aldri erstatning. Og for de som døde i steinbruddene og fabrikkene, var det ingen kompensasjon mulig.

Arven

I dag står monumenter på stedene hvor tvangsarbeidet fant sted. Steinbruddet i Natzweiler er bevart som minnesmerke. Tunnelene i Mittelbau-Dora er åpne for besøkende. Grunnmurene til Kaufering-leirene kan fortsatt finnes i Bayern.

Men mange steder er glemt. Hundrevis av underleirer, kommandoer og arbeidsplasser er forsvunnet inn i landskapet. Fabrikker som brukte tvangsarbeidere produserer fortsatt varer i dag, om enn under andre eiere og forhold.

Historien om tvangsarbeidet er en påminnelse om hva mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre når noen defineres som «mindre verdt». Det er en historie om profitt bygget på lidelse, om industri bygget på død, om løgnen over portene som lovet frihet gjennom arbeid.

Juli i dag

Juli er fortsatt en arbeidsmåned for de fleste – men en arbeidsmåned med rettigheter, med lønn, med pause og ferie. Det er lett å glemme at slike rettigheter ikke er selvfølgelige.

For de som overlevde tvangsarbeidet i konsentrasjonsleirene, bar kroppen merkene resten av livet. Ødelagte rygger fra steinbæring. Lunger skadet av støv og kjemikalier. Ledd slitt ned av år med tungt arbeid uten hvile eller næring.

Neste gang vi klager over en lang arbeidsdag, kan vi tenke på hva arbeid en gang betydde for millioner av mennesker i Europa. Ikke frihet – men død. Ikke verdighet – men fornedrelse. Ikke lønn – men slag.

«Arbeit macht frei» var løgn. Men arbeid, organisert med respekt for menneskers verdighet og rettigheter, kan faktisk bidra til frihet og mening. Det er forskjellen mellom sivilisasjon og barbari.

Kilder og referanser

Primærkilder:

USHMM: Forced Labor
KZ-Gedenkstätte Dachau arkiver
Arolsen Archives dokumenter

Natzweiler og steinbruddet:

Dachau-systemet:

Vernichtung durch Arbeit:

Relatert lesning på DNND:

Statistikk:

Over 20 millioner tvangsarbeidere i det nazistiske systemet
6 millioner sivile tvangsarbeidere i riket august 1944
19 000–20 000 døde i Natzweiler-systemet
~95 000 døde i Mauthausen-systemet
~41 500 døde i Dachau-systemet
Gjennomsnittlig levetid for jødiske arbeidere: under 4 måneder