Månedens reportasje · Mars

Det var en reise uten returbillett. Fra Grini eller Akershus, via skip til Danmark eller Tyskland, deretter tog gjennom Europa – til leirer med navn som skulle bli synonyme med terror: Auschwitz, Natzweiler, Sachsenhausen, Ravensbrück. Dette er historien om deportasjonene fra Norge.

Deportasjonene skjedde ikke i én stor bølge, men i flere – nøye planlagt, byråkratisk gjennomført, ofte med norsk assistanse. Jøder ble sendt til Auschwitz. Motstandsfolk ble sendt til Natzweiler som «Nacht und Nebel»-fanger. Politiske fanger ble distribuert til leirer over hele det tyske riket. Tusenvis forlot Norge i løpet av krigsårene. Mange kom aldri tilbake.

Mars er måneden da våren nærmer seg, da dagene blir lengre og håpet vokser. Men i krigsårene var mars også en transportmåned – en tid da tog rullet gjennom Europa med menneskelig last, mot destinasjoner der håp ble knust.

Jødiske deportasjoner: Donau og de andre skipene

Den mest systematiske deportasjonen fra Norge rammet den jødiske befolkningen. På under to måneder høsten 1942 ble nesten hele den norske jødiske minoriteten arrestert og sendt ut av landet – de fleste til gasskamrene i Auschwitz.

Oktober 1942: Arrestasjonene begynner

Den 26. oktober 1942 ble alle jødiske menn i Norge beordret arrestert. Aksjonen var koordinert og omfattende. Menn ble hentet fra hjem, arbeidsplasser og gater. De ble sendt til fangeleirer i Norge – Berg, Grini, Falstad – der de ble holdt under harde forhold mens resten av aksjonen ble forberedt.

Kvinnene og barna kom neste. Like før og på selve deportasjonsdagen, 26. november, ble de arrestert i en samordnet aksjon som involverte tyske soldater, norsk statspoliti, kriminalpolitiet, Hirden og Germanske SS-Norge. Mer enn 300 norske tjenestemenn deltok.

Det var ikke tyskerne alene som sto bak. Arrestasjonene ble utført av nordmenn – politifolk og lensmenn som fulgte ordre. Det er et faktum som fortsatt kaster skygge over norsk krigshistorie.

26. november 1942: Donau

Skipet S/S Donau lå ved Akershuskaien i Oslo. Det var et tysk lasteskip, opprinnelig bygget for sivile formål, men under krigen brukt til å frakte fanger. I folkemunne ble det kalt «slaveskipet».

Om morgenen den 26. november ble jødiske kvinner og barn fraktet til kaien med biler og tog. Mennene som hadde sittet i leirer siden oktober, ble også bragt dit. Totalt 529 mennesker ble lastet om bord.

Den eldste var 81 år gammel. Den yngste var et spedbarn.

Donau seilte til Stettin i Tyskland. Derfra gikk transporten videre med tog – til Auschwitz-Birkenau. Den 1. desember 1942 ble de fleste drept i gasskamrene. Ikke én kvinne eller ett barn overlevde den første seleksjonen.

Av de 529 som forlot Oslo på Donau, kom bare ni tilbake etter krigen.

De andre transportene

Donau var den største, men ikke den eneste deportasjonen. Den første gruppedeportasjonen skjedde en uke tidligere, 19. november 1942, da skipet Monte Rosa forlot Oslo med 21 jødiske fanger. I februar 1943 fulgte Gotenland med 158 deporterte – 25 fra Grini, resten fra Bredtveit.

Totalt ble 773 jøder deportert fra Norge under krigen. Bare 38 overlevde. Det er en overlevelsesrate på under fem prosent – blant de laveste i Vest-Europa.

NN-transportene til Natzweiler

Parallelt med de jødiske deportasjonene pågikk en annen serie transporter: Overføringen av «Nacht und Nebel»-fanger til Natzweiler-Struthof i Vogesene.

Natt og tåke-dekretet

«Nacht und Nebel» var en ordre fra Hitler, signert 7. desember 1941, som bestemte at motstandsfolk i okkuperte land skulle «forsvinne i natt og tåke». De skulle ikke dømmes offentlig, ikke henrettes offentlig, ikke gi familiene sine noen beskjed. De skulle bare forsvinne – transportert til Tyskland, internert i leirer, arbeidet til døde uten at noen visste hvor de var eller hva som hadde skjedd med dem.

Formålet var avskrekkelse gjennom usikkerhet. Familier som ikke visste om deres kjære var i live eller døde, ville kanskje tenke seg om to ganger før de støttet motstanden.

Fra september 1943 ble Natzweiler utpekt som hovedleir for NN-fanger. Et brev fra Berlin datert 23. september 1943 beordret «umiddelbar overføring av alle fanger av germansk opprinnelse til Natzweiler-Struthof».

Transportene fra Norge

Den første transporten med norske NN-fanger ankom Natzweiler 15. juni 1943: 71 menn, hentet fra Grini og Akershus festning. De hadde blitt sendt med båt til Aarhus i Danmark, derfra med tog via Hamburg til Strasbourg.

I løpet av det neste året fulgte åtte transporter til. Totalt ble 504 norske menn sendt til Natzweiler som NN-fanger – alle motstandsfolk, alle dømt til å forsvinne.

Reisen var lang og brutal. Fangene ble transportert i kvegvogner eller lukkede togvogner, ofte uten mat eller vann i dagevis. Ved ankomst til Rothau, den siste togstasjonen før leiren, ble de lastet på lastebiler eller tvunget til å marsjere opp fjellsiden til porten.

Der ventet en SS-offiser med en tale. Han forklarte at de var «svært farlige mennesker» i en kategori kalt «Nacht und Nebel». De eksisterte ikke lenger. De hadde ingen rettigheter. De ville arbeide til de døde.

Kristian Ottosens vei

En av de 504 var Kristian Ottosen, en ung student som var blitt arrestert for motstandsarbeid. Hans reise gjennom leirsystemet ble senere grunnlaget for boken Natt og tåke, standardverket om de norske NN-fangene.

Ottosen satt først i Veiten, deretter i Bergen, så i Grini. Fra desember 1942 til juni 1944 var han i Sachsenhausen, deretter i Natzweiler til september 1944. Da leiren ble evakuert, ble han sendt videre til Dachau, Ottobrunn, Dautmergen og til slutt Vaihingen, der han ble til krigens slutt.

Hver overføring var en ny transport, en ny reise i overfylte vogner, til et nytt helvete.

Grini som transittleir

For de fleste norske deporterte begynte reisen på Grini. Fangeleiren i Bærum, opprinnelig en kvinnefengsel, ble under okkupasjonen omdannet til nazistenes største fangeleir i Norge.

I løpet av krigsårene passerte 19 247 fanger gjennom Grini. På det meste, i februar 1945, satt 6 208 mennesker der samtidig. Men Grini var ikke bare et endepunkt – det var også et transittsted. Herfra gikk transportene videre til Tyskland.

Over 3 400 Grini-fanger ble deportert til tyske konsentrasjonsleirer. Nesten 800 av dem døde – de fleste etter ankomst til leirene i Tyskland eller okkuperte områder.

Ventingen

For fangene på Grini var usikkerheten en konstant plage. Hvem ville bli sendt videre? Når? Til hvor? Ryktene sirkulerte, men ingen visste sikkert.

Noen transporter ble varslet dager i forveien. Andre kom brått, midt på natten. Fanger ble hentet fra brakkene, beordret til å pakke det lille de hadde, og ført til ventende lastebiler eller tog. Farvelene var hastige, ofte ordløse. De som ble igjen, visste ikke om de noensinne ville se kameratene igjen.

Reisen gjennom Europa

Transportene fra Norge fulgte ulike ruter avhengig av destinasjon. Jødene på Donau seilte til Stettin og tok tog via Berlin til Auschwitz. NN-fangene til Natzweiler gikk ofte via Danmark og Hamburg til Strasbourg. Andre ble sendt til Sachsenhausen nord for Berlin, eller til Ravensbrück.

Togvognene

Transportforholdene varierte, men var sjelden bedre enn elendige. Mange fanger ble fraktet i kvegvogner – lukkede godsvogner uten vinduer, uten toaletter, ofte uten mat eller vann.

«Holocaust-togene», som de senere ble kalt, var designet for å dehumanisere. Fanger ble stuet sammen så tett at det knapt var plass til å sitte. Reisene kunne vare dager. De som døde underveis, ble liggende blant de levende til toget stoppet.

For de norske fangene var transportene kanskje kortere enn for jøder fra Øst-Europa, men de var ikke mindre brutale. Kristian Ottosen og andre overlevende har beskrevet reiser i overfylte vogner, uten mulighet til å bevege seg, uten å vite hvor de var på vei.

Ankomst

Ankomsten til leirene var designet for å bryte ned fangene psykologisk. De ble jaget ut av vognene, ofte slått, alltid skjelt ut. Alt de eide ble tatt fra dem. De ble barbert, avluet, gitt fangenummer i stedet for navn.

I Natzweiler ble fangene ført opp fjellsiden til leiren, der de møtte et landskap av brakker, piggtråd og vakttårn. I Auschwitz gikk de gjennom porten med den beryktede inskripsjonen «Arbeit macht frei». I begge tilfeller visste de at de hadde forlatt den normale verden for godt.

Mars 1944: Høydepunktet

Våren 1944 nådde deportasjonene et høydepunkt. Fra mars til august det året utgjorde NN-fangene en fjerdedel av alle nyankomne til Natzweiler. Tog rullet gjennom Europa med regelmessighet, og leirsystemet slukte stadig flere mennesker.

I mars 1944 var mange av de norske NN-fangene allerede i leirene. De hadde overlevd den første vinteren – den som tok flest liv. Men nye transporter kom stadig, og hver brakte med seg nyheter fra hjemlandet: Hvem var blitt arrestert? Hvem var skutt? Hva skjedde med motstanden?

For de som satt i leirene, var nyhetene ofte bitre. Kamerater de hadde kjent var blitt tatt. Familiemedlemmer var arrestert. Krigen fortsatte, og frigjøringen syntes fjern.

Slutten på NN-programmet

Den 30. juli 1944 ble «Nacht und Nebel»-prosedyren formelt opphevet. Men det betydde ikke at fangene ble løslatt. Tvert imot – ordren var å «eliminere» NN-fangene. De som fortsatt var i live, skulle ikke overleve krigen.

Få uker senere, i september 1944, ble Natzweiler evakuert. De allierte styrkene nærmet seg, og SS ville ikke la fangene bli frigjort. Over 5 500 fanger ble sendt til Dachau på tre dager. Reisen tok to døgn; 13 døde underveis.

Det var en ny transport, en ny reise gjennom et Europa i oppløsning. Men denne gangen var retningen ikke dypere inn i det tyske riket – det var bort fra frontlinjen, mot sør, mot de siste bastionene til et regime som var i ferd med å kollapse.

Etterspill: Skipet som sank

S/S Donau, «slaveskipet» som hadde fraktet 529 norske jøder til døden, fortsatte sin tjeneste etter november 1942. Det fraktet russiske krigsfanger til Norge og norske fanger til Tyskland. Men den 17. januar 1945 var det slutt.

To menn fra den norske motstanden – Max Manus og Roy Nielsen – plasserte limpeter på skipets skrog mens det lå i Oslofjorden. Eksplosjonene senket Donau. Det var en sabotasjeaksjon som rammet selve symbolet på deportasjonene.

Vraket ble hevet i 1952 og solgt til opphugging i Bremen. Men minnet om hva skipet hadde fraktet, forsvant ikke.

Minnet og ansvaret

I 2012, på den internasjonale holocaustminnedagen, holdt statsminister Jens Stoltenberg en tale ved kaien i Oslo der Donau hadde ligget 70 år tidligere. Han ba om unnskyldning – på vegne av den norske staten – for den rollen norsk politi hadde spilt i deportasjonene.

Det var en offisiell erkjennelse av noe som lenge hadde vært ubehagelig å snakke om: at nordmenn ikke bare var ofre under krigen, men at noen nordmenn også var medhjelpere. At arrestasjonene av jødene ble utført av norsk politi. At deportasjonene ikke kunne ha skjedd uten norsk assistanse.

Denne erkjennelsen fritar ikke nazistene for ansvar. Det var tyskerne som beordret deportasjonene, som drev leirene, som utførte massemordene. Men den minner oss om at ondskap sjelden fungerer alene – den trenger hjelp, ofte fra helt vanlige mennesker som velger å følge ordre i stedet for å si nei.

Mars i dag

Hvert år, når mars kommer, ruller togene fortsatt gjennom Europa. Men nå er det turister og forretningsreisende som sitter i dem, ikke fanger. Sporene som førte til Auschwitz er fortsatt der, bevart som minnested. Stasjonene er de samme, selv om braksene langs dem er borte.

For de som kjenner historien, er det vanskelig å reise gjennom Europa uten å tenke på hva disse sporene en gang ble brukt til. Hver stasjon har sin historie. Hvert kryss er et sted der togene en gang stoppet, der vogner ble koplet av, der mennesker ble lastet på eller av.

De norske transportene var en liten del av et enormt system. Millioner av mennesker ble fraktet gjennom Europa til leirene – jøder, politiske fanger, krigsfanger, roma, homofile, funksjonshemmede. Det tyske jernbanesystemet var ryggraden i folkemordsmaskineriet.

Men for oss i Norge er det de norske transportene som betyr mest – de 773 jødene på Donau og de andre skipene, de 504 NN-fangene til Natzweiler, de tusenvis som ble sendt til Sachsenhausen, Ravensbrück og andre leirer. Det var våre naboer, våre medborgere, våre landsmenn. De ble hentet fra norske hjem av norske politifolk og sendt ut av landet til steder de aldri skulle komme tilbake fra.

Mars minner oss om at deportasjonene ikke skjedde langt borte. De skjedde her. De begynte på Akershuskaien, på Grini, på togstasjoner over hele landet. Og de ble muliggjort ikke bare av tyske okkupanter, men av nordmenn som valgte å delta.

Det er en ubehagelig sannhet. Men det er en sannhet vi må bære med oss – ikke for å fordømme, men for å forstå. Og for å forsikre oss om at det aldri skjer igjen.

Kilder og referanser

Primærkilder:

  • Kristian Ottosen: Natt og tåke: Historien om Natzweiler-fangene (Aschehoug, 1989)
  • Tidsvitnearkiver, HL-senteret
  • Grinimuseet

Offisielle kilder:

Faglitteratur:

Relatert lesning på DNND:

Statistikk:

  • 773 jøder deportert fra Norge, 38 overlevde (under 5 %)
  • 529 jøder på Donau 26. november 1942, 9 overlevde
  • 504 norske NN-fanger sendt til Natzweiler i ni transporter
  • 19 247 fanger passerte gjennom Grini; 3 400+ deportert til Tyskland