Månedens reportasje · Oktober
  1. november 1945 begynte den mest betydningsfulle rettssaken i moderne historie. I Justispalasset i Nürnberg sto 22 av nazismens fremste ledere tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten. For første gang skulle enkeltpersoner dømmes for det en stat hadde gjort.

Oktober 1945. Bare måneder etter kapitulasjonen forberedte de allierte seiersmaktene seg på å stille nazilederne for retten. Mens Europa fortsatt lå i ruiner og millioner av overlevende kjempet for å gjenoppbygge livene sine, skulle rettferdigheten tale.

Den internasjonale militærdomstolen

De fire store allierte maktene – Frankrike, Sovjetunionen, Storbritannia og USA – opprettet Den internasjonale militærdomstolen (IMT) i Nürnberg for å straffeforfølge «de store krigsforbrytere i den europeiske aksen».

Valget av Nürnberg var symbolsk. Byen hadde vært arena for de store nazipartikongressene gjennom 1930-tallet. Her hadde Hitlers regime vist frem sin makt og ideologi for verden. Nå skulle den samme byen vitne om regimets fall og dom.

Mellom 20. november 1945 og 1. oktober 1946 førte domstolen sak mot 22 av de viktigste gjenlevende nazistiske lederne innen politikk, militære og økonomi, samt seks tyske organisasjoner.

Tiltalepunktene

Domstolen tiltalt de anklagede på fire punkter:

  1. Sammensvergelse mot freden – Planlegging av angrepskrig
  2. Forbrytelser mot freden – Føring av angrepskrig
  3. Krigsforbrytelser – Brudd på krigens lover og sedvaner
  4. Forbrytelser mot menneskeheten – Mord, utryddelse, slaveri, deportasjon og forfølgelse

Det siste punktet var nytt i internasjonal rett. Før Nürnberg fantes det ingen juridisk mekanisme for å straffeforfølge stater eller enkeltpersoner for massemord på egen befolkning. Domstolen slo fast at forbrytelser mot internasjonal rett begås av mennesker, ikke av abstrakte enheter, og at bare ved å straffe enkeltpersoner kan internasjonal rett håndheves.

De tiltalte

De 21 tiltalte som møtte i rettssalen var høytstående nazister som var blitt pågrepet av de allierte ved krigens slutt. Blant dem var:

  • Hermann Göring – Riksmarskalk, leder av Luftwaffe, Hitlers utpekte etterfølger
  • Rudolf Hess – Stedfortredende fører
  • Joachim von Ribbentrop – Utenriksminister
  • Wilhelm Keitel – Sjef for Wehrmacht
  • Ernst Kaltenbrunner – Leder av Reichssicherheitshauptamt (RSHA)
  • Alfred Rosenberg – Raseideolog og minister for de okkuperte østlige territorier
  • Hans Frank – Generalguvernør i okkuperte Polen
  • Albert Speer – Rustningsminister og Hitlers arkitekt
  • Julius Streicher – Utgiver av antisemittisk propaganda

De øverste nazilederne – Adolf Hitler, Joseph Goebbels og Heinrich Himmler – hadde begått selvmord før de kunne stilles for retten.

Filmen som sjokkerte rettssalen

  1. november 1945, bare en uke inn i rettssaken, introduserte påtalemyndigheten et bevis som skulle forandre hvordan verden forsto Holocaust.

En times lang film kalt «Nazi Concentration Camps» ble vist i rettssalen. Filmen var produsert av amerikanske militærfotografer som hadde fulgt de allierte styrkene da de frigjorde leirene våren 1945. Den inneholdt materiale fra tolv leirer i Østerrike, Belgia og Tyskland – inkludert Leipzig, Buchenwald, Dachau og Bergen-Belsen.

Kjente Hollywood-produsenter og fotografer som George Stevens hadde tjenestegjort i Signal Corps under krigen. General Dwight D. Eisenhower hadde i 1943 gitt Stevens oppdraget med å lede team som filmet de amerikanske styrkenes fremrykking – inkludert frigjøringen av konsentrasjonsleirene.

Av 80 000 fot med filmmateriale ble 6000 fot valgt ut og satt sammen til den endelige filmen.

Da lyset ble slått på

Aktor Thomas Dodd introduserte filmen før visningen. Da lysene ble dempet, så alle i rettssalen – dommere, forsvarere, tiltalte og publikum – bildene fra leirene: likhaug, utmagrede overlevende, krematorier, massegraver.

Da visningen var over og lysene ble slått på, satt alle i stillhet. Filmen hadde sjokkert både de tiltalte og dommerne. Retten ble hevet.

Den menneskelige virkningen av dette visuelle beviset var et vendepunkt i Nürnberg-prosessen. Det brakte Holocaust inn i rettssalen på en måte som dokumenter og vitnesbyrd alene ikke kunne.

Vitnene

Over 400 åpne sesjoner ble holdt i løpet av rettssaken. Mer enn 100 vitner ble ført.

For første gang fikk overlevende fra konsentrasjonsleirene fortelle sine historier i en offisiell setting. Marie-Claude Vaillant-Couturier, en fransk motstandskvinne som hadde overlevd Auschwitz og Ravensbrück, vitnet om det hun hadde sett og opplevd. Hennes vitnesbyrd brakte den menneskelige dimensjonen inn i rettssaken.

Men mange overlevende var fortsatt for svake eller traumatisert til å vitne. Andre var opptatt med å lete etter familiemedlemmer eller gjenoppbygge livene sine. Det var først i tiårene etterpå at vitnenes stemmer virkelig ble hørt i bredere forstand.

Dommene

  1. oktober 1946, nesten ett år etter at rettssaken begynte, ble dommene avsagt.

Av de 22 tiltalte ble 19 dømt skyldige og tre frikjent. Av de dømte fikk 12 dødsstraff, tre livsvarig fengsel, og fire fengselsstraffer fra 10 til 20 år.

De dødsdømte inkluderte Joachim von Ribbentrop, Hans Frank, Alfred Rosenberg og Julius Streicher. Henrettelsene ble gjennomført 16. oktober 1946.

Hermann Göring, nummer to i naziregimet etter Hitler selv, unnslapp bøddelens tau ved å ta sitt eget liv natten før henrettelsen.

De henrettede ble kremert i Dachau, og asken ble spredt i elven Isar.

Josef Kramer – Natzweiler-kommandanten

Parallelt med Nürnberg-prosessen ble andre rettsoppgjør gjennomført i de ulike okkuperte sonene. Et av de viktigste var Belsen-rettssaken i den britiske sonen.

Josef Kramer, som hadde vært kommandant ved Natzweiler-Struthof fra 1941 til 1944 og deretter ved Bergen-Belsen, sto tiltalt sammen med 44 andre SS-menn og -kvinner samt kapoer.

Gassingen ved Natzweiler

Som kommandant ved Natzweiler-Struthof hadde Kramer personlig gjennomført gassingen av 80 jødiske menn og kvinner. Disse var del av en gruppe på 87 fanger som var blitt selektert i Auschwitz for å bli anatomiske preparater i en planlagt jødisk hodeskalle-samling ved Anatomiinstituttet ved Reichsuniversität Strasbourg.

Under rettssaken påberopte Kramer seg ordre ovenfra som rettferdiggjørelse. Han hevdet at han handlet etter direktiver fra Heinrich Himmler og andre overordnede.

Dommen

Rettssaken begynte 17. september 1945 og varte til 17. november. Kramer ble dømt til døden for forbrytelser både ved Auschwitz og Bergen-Belsen.

Han ble hengt i Hamelin-fengselet 13. desember 1945, 39 år gammel. Han var en av mange leirkommandanter som ble stilt til ansvar for sine handlinger – men langt fra alle.

Det norske landssvikoppgjøret

Mens verden fulgte Nürnberg-prosessen, gjennomførte Norge sitt eget oppgjør med landssvik og krigsforbrytelser.

«Landssvikoppgjøret» pågikk fra mai 1945 til august 1948. Enhver som ble funnet å ha samarbeidet med den tyske okkupasjonen av landet, kunne straffeforfølges. Tusenvis av nordmenn og utenlandske statsborgere ble stilt for retten for handlinger begått i Skandinavia under andre verdenskrig.

Totalt 40 personer ble henrettet etter at dødsstraff ble gjeninnført i Norge – 37 under norsk lov og tre under alliert militærlov.

Quislings rettssak

I august og september 1945 holdt Oslo lagmannsrett rettssaken mot Vidkun Quisling. Han var tiltalt for høyforræderi og åtte andre punkter.

Tiltalen inkluderte:

  • Høyforræderi for å ha oppfordret nordmenn til å kjempe i den tyske hæren
  • Forsøk på å tilbakekalle regjeringens mobiliseringsordre
  • Kupp 9. april 1940
  • Medvirkning til drap på motstandsfolk, deporterte jøder og andre
  • Ulovlig å bære våpen mot Norge
  • Forsøk på å endre den norske grunnloven
  • Å bringe Norge under fremmed jurisdiksjon
  • Ulovlig tilegnelse av eiendom

I retten argumenterte Quisling for at han hadde handlet i Norges beste interesse og alltid med mål om å gjenopprette norsk uavhengighet. Retten var ikke overbevist.

Quisling ble funnet skyldig i alle punkter unntatt ett eiendomspunkt. Han ble dømt til døden.

Henrettelsen

  1. oktober 1945 ble Vidkun Quisling henrettet ved skyting på Akershus festning i Oslo.

Dødsstraffen fikk senere kritikk for sin tvilsomme lovlighet. Ingen dødsdom hadde blitt fullbyrdet siden 1876, og dødsstraffen var avskaffet ved uavhengigheten i 1905. Den ble gjeninnført spesifikt for å håndtere landssvikoppgjøret.

Quislings navn har siden blitt synonymt med landsforræderi. Ordet «quisling» brukes i dag på flere språk som betegnelse på en forræder eller kollaboratør.

Arven fra Nürnberg

Nürnberg-prosessen skapte presedens som former internasjonal rett den dag i dag.

For første gang ble internasjonale traktater brukt til å straffeforfølge enkeltpersoner. Domstolen avviste argumentet om at bare stater, ikke individer, kunne finnes skyldige i krigsforbrytelser. Den slo fast at «forbrytelser mot internasjonal rett begås av mennesker, ikke av abstrakte enheter, og bare ved å straffe enkeltpersoner som begår slike forbrytelser kan bestemmelsene i internasjonal rett håndheves».

Forbrytelser mot menneskeheten

Begrepet «forbrytelser mot menneskeheten» fikk sin første juridiske definisjon i Nürnberg. Det inkluderte mord, utryddelse, slaveri, deportasjon og forfølgelse på politisk, rasemessig eller religiøst grunnlag.

Denne definisjonen la grunnlaget for senere utvikling av internasjonal humanitær rett, inkludert Folkemordkonvensjonen av 1948 og Roma-vedtektene som etablerte Den internasjonale straffedomstolen i 2002.

Kritikk og begrensninger

Nürnberg-prosessen møtte også kritikk. Noen hevdet at det var «seierherrenes justis» – at de allierte dømte sine fiender uten å bli holdt ansvarlige for sine egne handlinger, som bombingen av Dresden eller atombombene over Hiroshima og Nagasaki.

Andre pekte på at mange nazister slapp unna. Tusenvis av krigsforbrytere ble aldri stilt for retten. Noen flyktet til Sør-Amerika. Andre ble rekruttert av etterretningstjenester under den kalde krigen.

Men tross sine begrensninger etablerte Nürnberg prinsippet om at makthavere kan stilles til ansvar for forbrytelser mot sivile – et prinsipp som fortsatt er grunnleggende i internasjonal rett.

Oktober i dag

Oktober er måneden for dom og avslutning. Bladene faller. Året går mot slutten. I 1945 var oktober måneden da Quisling ble henrettet og Nürnberg-prosessen nærmet seg sin konklusjon.

For de overlevende var rettsoppgjørene både en tilfredsstillelse og en utilstrekkelighet. Å se noen av overgriperne dømt var viktig. Men ingen dom kunne bringe tilbake de døde eller utslette minnene om det de hadde gjennomgått.

For oss som lever i dag, er Nürnberg en påminnelse om at rettferdighet er mulig, selv etter de verste forbrytelser. Det er en påminnelse om at «jeg fulgte bare ordre» ikke er et akseptabelt forsvar. Og det er en påminnelse om at dokumentasjon – av vitnesbyrd, av filmer, av dokumenter – er avgjørende for at rettferdighet skal skje.

Filmen som ble vist i rettssalen 29. november 1945, sjokkerte verden. Men den gjorde også noe annet: den sørget for at ingen kunne si at de ikke visste. Bevisene var der, på film, ugjendrivelige.

Det er vår oppgave å sørge for at disse bevisene fortsetter å bli sett, at historien fortsetter å bli fortalt, og at arven fra Nürnberg – ideen om at mennesker kan holdes ansvarlige for forbrytelser mot menneskeheten – aldri glemmes.

Kilder og referanser

Nürnberg-prosessen:

Filmen «Nazi Concentration Camps»:

Det norske landssvikoppgjøret:

Josef Kramer og Belsen-rettssaken:

Relatert lesning på DNND:

Statistikk:

  • 22 hovedtiltalte i Nürnberg-prosessen
  • 403 åpne sesjoner
  • Over 100 vitner
  • 12 dødsstraffer, 3 livsvarige, 4 fengselsstraffer
  • 40 henrettet i det norske landssvikoppgjøret
  • Quisling henrettet 24. oktober 1945
  • Josef Kramer henrettet 13. desember 1945