Krigsseilernes krig begynte før 9. april

På Krigsseilernes dag 10. mai minnes vi sjøfolkene som holdt forsyningslinjene åpne under krigen — og dem som kom hjem med skader samfunnet visste lite om.

Noen krigshistorier knytter vi til bestemte steder.

Narvik. Elverum. Grini. Falstad. Natzweiler. Sachsenhausen. Dachau.

Krigsseilernes historie følger skipene. En konvoi i Nord-Atlanteren. En tankbåt på vei mot Liverpool. Et norsk skip utenfor Afrika. Den omfatter arbeid i maskinrommet, forlis, livbåter og mannskaper tatt av japanske styrker i Stillehavet. Mange tiår senere kan vi søke etter navnene i Krigsseilerregisteret.

Historien strekker seg over hele verden. For mange norske sjøfolk begynte krigen før 9. april 1940, og følgene varte utover 8. mai 1945. De møtte krigen til sjøs mens Norge fremdeles var nøytralt og håpet å holde den på avstand.

Norsk nøytralitet vernet ikke sjøfolkene mot angrep.

Historikeren Bjørn Tore Rosendahl har påpekt at norske sjøfolk allerede høsten 1939 ble stadig mer utsatt for krigshandlinger. Først var miner den største trusselen, deretter kom ubåtangrepene. Nærmere 400 norske sjøfolk omkom i krigsforlis før Norge ble okkupert 9. april 1940.¹ Store norske leksikon oppgir at handelsflåten før 9. april mistet 55 skip, og at 377 norske sjøfolk døde i disse forlisene.²

Sjøfolkenes erfaring korrigerer den vanlige norske krigsfortellingen. Da landet ble okkupert i april 1940, hadde de allerede levd med krigen i månedsvis.

10. mai bør minne oss om at Norge også var et sjøland i krig. Fronten strakte seg over hav, skipsleder og konvoiruter. For mange sjøfolk kom krigen som et angrep på skipet de arbeidet på. En torpedo kunne senke det.

Da fronten kom til dem

Krigsseilernes dag markeres i mai hvert år. Ved ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand har dagen vært markert siden 2004. Markeringen retter oppmerksomheten mot krigsseilernes innsats og betydningen den fikk for krigens utvikling.³

Bak ordet «innsats» ligger arbeid under angrep, brennende olje, kulde i livbåter og venting på neste angrep. Også svært unge sjøfolk måtte leve med dette.

Da Norge ble okkupert, ble den store norske handelsflåten utenfor tysk kontroll samlet i Nortraship. Nortraship var organisasjonen norske myndigheter i London opprettet i 1940 for å disponere den norske handelsflåten under krigen.⁴ Ifølge Norgeshistorie var det om lag 27 000 sjøfolk om bord på den norske handelsflåten da Tyskland okkuperte Norge; omkring 24 000 av dem var nordmenn.⁵

Handelsflåten ga det okkuperte Norge en sentral rolle i de alliertes forsyninger. Skipene fraktet olje, mat, våpen, råvarer og tropper. Gjennom sjøfolkenes arbeid holdt Norge forsyningslinjer åpne.

Mange krigsseilere var sivile: matroser, fyrbøtere, maskinister, telegrafister, byssegutter, stuerter og kapteiner. Noen var erfarne, andre svært unge. Noen hadde valgt sjøen lenge før krigen. Andre ble værende fordi lasten måtte frem, fordi kameratene ble, eller fordi de ikke hadde noe reelt alternativ.

Krigen gjorde arbeidsplassen deres til en front.

Tallene som må bli navn

Tallene dokumenterer omfanget av tapene.

Statistisk sentralbyrås oversikt over norske krigsdødsfall viser at 3 638 sjøfolk i handelsflåten falt under andre verdenskrig — 3 003 i utenriks sjøfart og 635 i innenriks sjøfart.⁶ Store norske leksikon beskriver handelsflåtens tap som svært store: før 9. april 1940 gikk 55 skip tapt; etter det tyske overfallet og frem til freden gikk ytterligere 432 skip ned, med 2 208 norske og 906 utenlandske sjøfolk omkommet.²

55 skip, 432 skip, 3 638 sjøfolk, 377 før okkupasjonen. Tallene gir oversikt, men forteller lite om hvert enkelt menneske som omkom.

Ett av skipene bak tallene var M/S «Borgestad» fra Porsgrunn. Som ledeskip i konvoi SLS64 gikk hun 12. februar 1941 til angrep på det tyske panserskipet «Admiral Hipper» utenfor Sør-Portugal, for å gi de femten andre skipene i konvoien tid til å spre seg. Etter en times kamp gikk «Borgestad» ned med alle 31 om bord.⁷ Bak ett av de 432 skipstapene etter okkupasjonen står altså et navngitt mannskap og en konkret handling.

Derfor må vi også finne navnene.

Krigsseilerregisteret er et sentralt minnested i dette arbeidet. ARKIVET beskriver registeret som et nettbasert register over sjøfolk som seilte på norske skip under andre verdenskrig, norske sjøfolk på utenlandske skip, sjøfolk i nøytral fart 1939–1940, Nortraship, hjemmeflåten i tysk-kontrollerte farvann, norsk marine og alliert marine.⁸ Registeret inneholder biografiske opplysninger, mønstringer, skipshistorikk, utmerkelser, ekstraordinære hendelser, bilder og dokumenter.⁸

Navn, fødselsdato, skip og mønstringer kan virke som tørre opplysninger. Sammen gjør de det mulig å følge et menneske gjennom krigen. De knytter sjøfolkene til arbeidet de utførte og hendelsene de opplevde.

Når DNND skriver om minnearbeid, handler det ofte om fanger, etterkommere, deportasjon, leirer og familier som fører historiene videre. Krigsseilerne hører hjemme i denne fortellingen. Ikke alle var fanger, og erfaringene var ulike. Også deres historie viser hvordan krig river mennesker løs fra hjem, språk, arbeid og fremtid — og hvor lang tid samfunnet kan bruke på å forstå det de opplevde.

Fangenskapet på den andre siden av forliset

Fangenskapet er en mindre kjent del av krigsseilerhistorien.

Norsk fangehistorie forbindes ofte med arrestasjoner på land: razziaer, forhør, celler og transport til leirer.

For krigsseilere kunne fangenskapet begynne med et forlis. Fienden plukket opp overlevende etter en torpedering. Mannskaper drev i land i områder kontrollert av aksemaktene. Noen ble internert, andre sendt videre. Noen havnet i japanske leirer, andre i fransk, italiensk eller tysk fangenskap.

Å overleve til sjøs kunne dermed bli begynnelsen på et fangeopphold.

ARKIVETs podkastserie Fortid, nåtid, framtid har viet en episode til krigsseilere i fangenskap. Der omtales dette som en mindre kjent side av både norsk fangehistorie og krigsseilerhistorie. Flere enn 2 000 krigsseilere kom i tysk, fransk, italiensk og japansk fangenskap over hele verden.⁹ Fanger.no, Norsk digitalt fangearkiv, viser hvordan norsk fangenskap under krigen strakte seg utover Europa og de tyske leirene. Ifølge Fanger.no var nærmere 700 norske sjøfolk internert i franskkontrollert Vest-Afrika, mens nærmere 900 nordmenn — blant dem sjøfolk, misjonærfamilier og andre sivile — var i japansk fangenskap.¹⁰

Sjøfolkene var ofte sivile. Arbeidet deres var avgjørende for krigføringen. Noen ble også fanger. Erfaringene krysset grensene mellom kategorier som soldat og sivil, front og hjemmefront, fangenskap og frihet.

Det gjør historien vanskelig å plassere i en enkel fremstilling av krigen. Krigsseilerne levde og døde under forhold som mange senere hadde vanskelig for å forstå.

Fanger.no har en egen ressurs om norske sjøfolk i japansk fangenskap, og registeret bygger på prosjektet Nordmenn i fangenskap.¹⁰ For DNNDs lesere viser dette hvor vidt norsk fangehistorie favner. Sporene finnes i skipshistorier, sjøforklaringer, fangekort, etterlatte brev og familiefortellinger, så vel som i historien om de store leirene på kontinentet.

Barna som ble voksne for tidlig

Mange krigsseilere var ennå ikke voksne da de møtte krigen.

ARKIVET har tidligere markert Krigsseilernes dag med temaet «Ungdom i krigsfart», og flere historiske fremstillinger peker på hvor unge mange av sjøfolkene var.³ Tidsskrift for Norsk psykologforening omtaler i en anmeldelse at 4 000 av de norske sjøfolkene i handelsflåten under krigen var barn mellom 14 og 18 år, med henvisning til forordet i boken Krigsseilerne.¹¹ Aftenposten har også omtalt de yngste krigsseilerne og at 14-åringer ofret livet på norske skip.¹²

Alderen krever varsomhet i formidlingen. Vi må beskrive hva de unge ble utsatt for, uten å gjøre historiene sentimentale.

Ordet «krigsseiler» kan få oss til å se for oss en voksen mann. Mange var gutter som nettopp hadde begynt å finne sin plass i arbeidslivet. Krigen møtte dem i maskinrommet, byssa og på dekket.

Minnearbeidet må ta vare på alderen deres. Vi må ikke gjøre dem eldre enn de var.

De var «sjøfolk». Noen var nesten barn.

Den lange hjemkomsten

For mange krigsseilere fortsatte prøvelsene i freden.

1945 ble for mange en overgang til et samfunn som hadde lite kunnskap om det de hadde opplevd. ARKIVET skriver at mange norske sjøfolk hadde tøffe år på sjøen, og at årene etter krigen også ble vanskelige. Mange kom hjem syke, slitne og skadde, til et helsevesen og et samfunn som visste lite om erfaringene deres.³ Norgeshistorie beskriver også hvordan prøvelsene fortsatte etter krigen.⁵

Krigsseilerne hadde holdt forsyningslinjene åpne, seilt i konvoier og mistet kamerater. Noen hadde overlevd torpederinger, andre fangenskap. Noen kom hjem med skader som verken var synlige eller lette å sette ord på.

De skulle tilbake til arbeid og familieliv. Men erfaringene fra havet fulgte dem hjem. For noen preget uro, søvnløshet, sinne og taushet hverdagen. Faren var over, men kroppen kunne fortsatt reagere som om den var nær.

Striden om Nortraships hemmelige fond forsterket avstanden mellom krigsseilerne og samfunnet. Kampen om fondet pågikk i 30 år og skapte, ifølge Norgeshistorie, en langvarig splittelse mellom krigsseilerne og storsamfunnet.⁵ Striden gjaldt penger og anerkjennelse: hvem som skulle vurdere innsatsen, risikoen og belastningene, og hva landet skyldte dem som hadde seilt for det.

Først i 2013 kom en offisiell beklagelse fra staten. Daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ba da, på vegne av staten Norge, om unnskyldning for behandlingen de norske krigsseilerne fikk etter andre verdenskrig.¹³ Statsminister Jonas Gahr Støre viste i 2022 til den samme beklagelsen og sa at anerkjennelsen for mange kom for sent.¹⁴

Noen døde før unnskyldningen kom. Familier hadde levd med tausheten i årevis. Barn måtte bli voksne før de forsto sammenhengen mellom farens taushet og det han hadde opplevd under krigen.

Det som ikke passer inn

Krigsseilerne passer dårlig inn i enkle nasjonale fortellinger.

De kjempet for landet gjennom arbeidet sitt. Mange var sivile, utsatt for militære angrep. Arbeidet hadde stor strategisk betydning, samtidig som de selv ble rammet av krigen. Betegnelser som offer og helt rommer hver for seg lite av denne erfaringen.

Det kan ha bidratt til at Norge brukte så lang tid på å forstå dem.

Motstandsmannen fikk plass i fortellingen om illegal kamp. Fangen hørte til historien om arrestasjon, leir og hjemkomst. Soldaten hadde sin plass i militærhistorien. Krigsseileren falt ofte mellom disse fortellingene. Han hadde vært på arbeid, på havet, langt borte. Kanskje kom han hjem uten synlige sår. Kanskje kom han aldri hjem.

Krigsseilernes dag minner oss om hvor lett erfaringer blir oversett når de ikke passer inn i de vante fortellingene.

Her har DNNDs arbeid en oppgave. Minnearbeidet må undersøke forbindelser som har fått liten plass, og følge menneskene på tvers av etablerte fagområder.

Krigsseilernes liv forbinder sjøfartshistorie og krigshistorie, arbeid og kamp, sivilt liv og militære behov. Noen opplevde fangenskap. Mange kom hjem til belastninger som varte lenge etter krigen.

Minnets infrastruktur

Hver generasjon bygger sine minnesteder.

Noen er fysiske: monumenter, minnehaller, gravsteder, plaketter og museer. Andre er digitale: registre, databaser, podkaster, skannede dokumenter og søkbare arkiver.

Krigsseilerregisteret kaller seg et digitalt monument som dokumenterer krigsseilerne.⁸ Registeret gir enkeltmenneskene plass i den offentlige hukommelsen. Den som ellers omtales som «en av dem», kan tre frem med navn og historie.

Fanger.no gjør noe tilsvarende for norske fanger under andre verdenskrig. Det er en søkbar database over fanger, med informasjon om enkeltpersoner og fangesteder.¹⁰ Koblingen mellom krigsseilerhistorien og fangehistorien utvider bildet av norske krigserfaringer. Ved siden av skipene og konvoiene trer interneringen, avhørene, leirene, sykdommen, ventingen og hjemkomsten frem.

Digitale arkiver gjør historien tilgjengelig. Det krever nøyaktighet. Hvert navn viser til et menneske med en familie og en historie som opplysningene må forstås i lys av.

Krigsseilernes erfaringer trenger presis dokumentasjon og nøktern formidling.

Hvorfor 10. mai angår oss nå

Skipene er borte. Vi har arkiver, minnedager og en statlig beklagelse. Likevel er arbeidet med krigsseilernes historie ikke avsluttet.

10. mai gir også anledning til å tenke gjennom beredskapen.

I vår tid diskuterer vi igjen forsyningslinjer, havner, energi, mat, kabler på havbunnen og handelsruter. Vi diskuterer hvor sårbart et samfunn blir når ferdselen til sjøs trues.

Krigsseilernes historie viser hvor avhengig beredskapen er av mennesker. Noen må gå på vakt, føre skipene og holde maskinene i gang. Familiene venter. Når faren er over, må samfunnet forstå hva arbeidet har kostet.

Samfunnet som ber folk om å gjøre en innsats, må også ta imot dem etterpå. Det må lytte til erfaringene deres, møte traumene og gjøre opp for urett. Det må bevare navnene og lære barna hva som skjedde. Anerkjennelsen må følges av handling.

Krigsseilernes dag angår derfor også oss som fører historien videre. Vi må se menneskene bak heltefortellingene, tapstallene og de gamle fotografiene.

De var unge og gamle, norske og utenlandske. Mange var sivile i et arbeid krigen var avhengig av. Noen ble fanger. Noen overlevde, andre omkom. Mange av dem som kom hjem, måtte leve med følgene alene.

10. mai bør vi søke etter navnene, lese historiene, besøke registrene og lytte til etterkommerne. Vi bør følge forbindelsene mellom sjøfartshistorie og fangehistorie — fra lastelister, konvoier og sjøforklaringer til livet etter hjemkomsten.

Mange mistet livet til havs. Mange som kom hjem, måtte leve med følgene i taushet.

Fotnoter

Kilder og referanser

Primærkilder og registre

• Krigsseilerregisteret (krigsseilerregisteret.no) — søkbart digitalt monument over norske krigsseilere.
• Fanger.no — Norsk digitalt fangearkiv (fanger.no) — norske fanger 1940–1945, inkludert sjøfolk og sivile i utenlandsk fangenskap.

Institusjonelle kilder

• ARKIVET freds- og menneskerettighetssenter, Kristiansand: ressurser om Krigsseilernes dag, Nortraship og «Ungdom i krigsfart»; podkastserien Fortid, nåtid, framtid.
• Norgeshistorie (UiO, Det humanistiske fakultet) — artikler om Nortraship, handelsflåten og striden om det hemmelige fondet.
• Store norske leksikon: «Norges sjøkrig under andre verdenskrig»
• Store norske leksikon: «Krigsforlis med norske handelsskip» — inkludert historien om M/S «Borgestad»
• Statistisk sentralbyrå: «Krigsdødsfallene under 2. verdenskrig»
• Krigsforliste norske skip: 3. september 1939 – 8. mai 1945 (1949) — den offisielle fortegnelsen over krigsforlisene, grunnlaget for tapstallene.

Presse og bokkilder

• Tidsskrift for Norsk psykologforening — anmeldelse av Krigsseilerne (forordet om barn i krigsfart).
• Aftenposten — saker om de yngste krigsseilerne.

Statlige dokumenter

• Forsvarsdepartementet (2013) — daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsens offisielle beklagelse.
• Statsministerens kontor (2022) — Jonas Gahr Støres uttalelse om anerkjennelsen som «for mange kom for sent».

Les også

• Diplomaten som fikk dem hjem: Niels Christian Ditleff og De hvite bussene — om redningsaksjonen som hentet skandinaviske fanger ut av tyske leirer i 1945.
• «Adopter et navn» – når nederlandske skolebarn blir historikere — om navnearbeid som motkraft mot glemsel.

Publisert 10. mai 2026 på Krigsseilernes dag. Del av DNNDs minnearbeid om norsk krigshistorie og fangehistorie i randsonene.