Evakueringen av Natzweiler

Nettene 31. august og 1. september 1944 glødet skorsteinene røde over Natzweiler-Struthof. SS-offiserene var i panikk – de allierte nærmet seg. 141 fanger ble skutt og umiddelbart kremert. Så begynte evakueringen. Tre tog. 5517 fanger. Destinasjon: Dachau.

September 1944. Krigen hadde snudd. De allierte armeene rykket frem gjennom Frankrike etter D-dagen i juni. Vogesene – fjellkjeden hvor Natzweiler-Struthof lå, 800 meter over havet i tåkelandet – var ikke lenger trygt territorium for nazistene.

Ordren kommer

Den 1. september 1944 mottok leirkommandant Friedrich Hartjenstein evakueringsordren fra Konsentrasjonsleir-inspektoratet. Hovedleiren skulle tømmes. Fangene skulle flyttes østover, bort fra de fremrykkende styrkene.

Men før evakueringen begynte, var det en annen ordre som måtte utføres.

De siste henrettelsene

Nettene før evakueringen var kaotiske. SS-offiserene visste at de allierte nærmet seg. De visste også hva de hadde gjort i leiren gjennom tre år – medisinske eksperimenter, henrettelser, systematisk brutalitet. Bevisene måtte bort.

141 fanger ble skutt i løpet av nettene 31. august og 1. september 1944. Likene ble umiddelbart kremert. Overlevende husket hvordan skorsteinene glødet røde mot nattehimmelen – krematoriene arbeidet på full kapasitet for å fjerne sporene.

Disse var de siste drepte i hovedleiren. De hadde overlevd år med brutalitet, bare for å bli myrdet timer før evakueringen.

Tre tog til Dachau

Mellom 2. og 4. september 1944 ble 5517 fanger lastet inn i tog med kurs for Dachau. Reisen tok to dager. 13 fanger døde underveis – av sykdom, utmattelse eller skader fra transportens umenneskelige forhold.

Albert Durand var på det siste toget som forlot Natzweiler den 4. september. Han og tusenvis av andre visste ikke hva som ventet dem. Dachau var et navn de hadde hørt – den første konsentrasjonsleiren, åpnet i 1933. Nå skulle det bli deres nye fengsel.

For de norske NN-fangene som hadde overlevd Natzweiler, var dette nok en overgang i en lang rekke. De hadde blitt deportert fra Norge til Tyskland, sendt til «Nacht und Nebel»-systemet i Vogesene, og nå ble de flyttet igjen. Hver transport var en påminnelse om at de var gjenstander for nazistene, flyttet som varer etter behov.

Ankomst i Dachau

Dachau mottok tusenvis av fanger fra Natzweiler i løpet av september 1944. Leiren var allerede overfylt. De nyankomne ble fordelt til ulike underleirer i Sør-Tyskland, satt til tvangsarbeid i krigsindustrien.

Noen ble værende i hovedleiren. Andre ble sendt til Allach for å produsere flymotorer, til Kaufering for tunnelbygging, eller til andre kommandoer spredt over Bayern.

Hovedleiren tømmes

Etter at fangene var sendt av gårde, ble bare en liten SS-enhet igjen i Natzweiler-Struthof for å holde leiren i drift. Mesteparten av administrasjonen ble flyttet.

Midt i september 1944 ble nøkkelfunksjoner som den politiske avdelingen og fangeregisteret overført til Dachau. I midten av november ble resterende administrasjon flyttet til byene Guttenbach, Binau og Neunkirchen.

Den 22. november forlot de siste SS-vaktene leiren. Dagen etter, 23. november 1944, nådde den franske 1. armé – som del av den amerikanske 6. armégruppen – frem til Natzweiler-Struthof.

Den første leiren på fransk jord

Den 25. november 1944 gjorde amerikanske tropper en historisk oppdagelse. Natzweiler-Struthof i Alsace var den første nazikonsentrasjonsleiren som ble avdekket av amerikanske styrker under andre verdenskrig.

Men leiren var tom.

Overraskende nok var leiren fullstendig forlatt, men bygningene sto fortsatt intakte. Barakkene, krematoriet, gasskammeret, vakttårnene – alt var der. Men ingen fanger. Ingen vakter.

Oppdagelsen ble muliggjort takket være veiledning fra medlemmer av de franske innenriksstyrkene (FFI) og fire nylig rømte fanger. Disse vitnene kunne fortelle de allierte soldatene hva som hadde skjedd i leiren – eksperimentene, henrettelsene, terroren.

For de allierte var dette første møte med nazistenes konsentrasjonsleirsystem. Det de så, sjokkerte dem. Men det verste ventet fortsatt – i Dachau, i Buchenwald, i Bergen-Belsen, i Auschwitz.

Underleirene fortsetter

Selv om hovedleiren var tom, var Natzweiler-systemet langt fra nedlagt. Ved krigens slutt hadde Natzweiler-Struthof et nettverk av rundt 70 underleirer eller anneksleirer spredt over Alsace og det sørvestlige Tyskland.

Disse leirene fortsatte å operere gjennom høsten 1944 og vinteren 1944–45. Fanger ble brukt til tvangsarbeid i våpenindustrien, i gruver, i tunnelbygging. SS-administrasjonen, nå spredt over flere mindre kontorer, fortsatte å styre systemet.

Den siste vinteren

For fangene i underleirene var vinteren 1944–45 en kamp for overlevelse. Matrasjonene ble mindre. Sykdom spredte seg. Arbeidskravene forble like brutale.

Og så, mot slutten, kom dødsmarsjenene.

Dødsmarsjenene våren 1945

I mars 1945 begynte SS å oppløse underleirene. De allierte nærmet seg fra vest og sør. Det var ingen steder igjen å gjemme fangene.

Løsningen var dødsmarsjer – tvungne marsjer over lange avstander under brutale forhold – mot Dachau i Sør-Tyskland. Tusenvis av fanger ble jaget ut av leirene og tvunget til å gå østover.

Fra 22. til 28. mars ble evakueringsmarsjer ledet fra underleirene i Heppenheim og Bensheim-Auerbach. Neckarelz-leiren ble evakuert frem til 2. april. Hessental og Kochendorf fulgte fra 5. april.

Fangene var allerede svekket av måneder med sult og tvangsarbeid. Mange hadde verken klær eller sko som tålte marsjen. De som falt, ble skutt eller etterlatt for å dø langs veien.

Kaos i Dachau

Evakueringstransporter fra konsentrasjonsleirer nær frontlinjen strømmet kontinuerlig inn til hovedleiren i Dachau. Tog kom med tusenvis av utmagrede fanger fra Buchenwald, Flossenbürg og Natzweiler-underleirene.

Med over 30 000 fanger var leiren dramatisk overfylt. De katastrofale levevilkårene førte til utbrudd av tyfusepidemi. Dødsraten nådde 200 per dag.

Kort før frigjøringen marsjerte SS-menn mer enn 7000 hovedsakelig jødiske fanger sørover mot Tegernsee. Tusenvis av andre fanger ble evakuert fra Dachaus underleirer. Anslagsvis 1000 døde under disse nådeløse dødsmarsjenene.

Dødstallene

Fra mai 1941 til mars 1945 døde mellom 19 000 og 20 000 mennesker i Natzweiler-Struthof-leirsystemet. Av rundt 52 000 fanger som passerte gjennom Natzweiler i løpet av disse årene, møtte omtrent 22 000 sin død.

Av de 41 500 som mistet livet i Dachau-systemet mellom 1933 og 1945, døde over en tredjedel i løpet av krigens siste seks måneder – perioden etter evakueringen av Natzweiler, da leirene ble overfylt av flyktende SS-avdelinger og deres fanger.

De norske fangene

Blant de som ble evakuert fra Natzweiler til Dachau i september 1944, var en gruppe norske NN-fanger. De hadde ankommet Natzweiler i flere transporter fra 1943, sendt fra norske fengsler via transittleirer i Danmark og Tyskland.

For disse mennene – motstandsfolk, studenter, arbeidere som hadde trosse okkupasjonen – var evakueringen nok et kapittel i en lang odyssé. De hadde overlevd tåkelandet i Vogesene. Nå ventet vinteren 1944–45 i Dachau, med sin tyfusepidemi og sine overfylte brakker.

Noen av dem ville overleve til frigjøringen 29. april 1945. Andre ville dø av sykdom eller utmattelse i de siste månedene. Alle bar på minner som skulle følge dem resten av livet.

Natzweiler i dag

I dag er Natzweiler-Struthof bevart som minnested. Besøkende kan se barakkene, krematoriet og det lille gasskammeret hvor medisinske eksperimenter ble utført. På toppen av åsen står et monument – en flamme i stein – til minne om de som døde.

Leiren ligger fortsatt avsides, omgitt av tett skog i Vogesene. Tåken som ga den tilnavnet «tåkelandet» legger seg fortsatt over åsene. Det er et stille, dystert sted – et sted som minner om hva mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre.

Underleirene er vanskeligere å finne. Mange er forsvunnet inn i landskapet. Andre er markert med enkle minnesteiner. Det kreves ofte lokalkunnskap for å finne frem til stedene hvor tusenvis av fanger arbeidet seg til døde.

September i dag

September er tilbakevendelsens måned. Sommeren er over. Arbeidet begynner igjen. Barn starter på skolen.

I september 1944 var det ingen tilbakevending for fangene i Natzweiler. Det var bare forflytning – fra en leir til en annen, fra en form for helvete til en annen. De forlot et fengsel bare for å ankomme et nytt.

For oss som lever i dag, er historien om evakueringen en påminnelse om at ondskap ikke nødvendigvis tar slutt når den er på defensiven. SS evakuerte ikke fangene for å redde dem – de evakuerte dem for å fortsette å utnytte dem, for å skjule bevisene, for å opprettholde terrorsystemet så lenge som mulig.

141 fanger ble skutt i løpet av de siste nettene i Natzweiler – ikke fordi de hadde gjort noe galt, men fordi SS ønsket å rydde opp før de forlot stedet. Disse drapene minner oss om at nazistenes brutalitet ikke avtok selv når nederlaget var uunngåelig.

Kilder og referanser

Primærkilder:

Frank Falla Archive: Natzweiler-Struthof dokumenter
Arolsen Archives: Natzweiler-fangeregistre
KZ-Gedenkstätte Dachau arkiver

Evakueringen:

Natzweiler-systemet:

Dachau og dødsmarsjer:

Relatert lesning på DNND:

Statistikk:

5517 fanger evakuert fra Natzweiler til Dachau 2.–4. september 1944
13 døde under transporten
141 henrettet i hovedleiren før evakueringen
~70 underleirer i Natzweiler-systemet
19 000–20 000 døde i Natzweiler-systemet totalt
22 000 døde av ~52 000 som passerte gjennom Natzweiler