Befrielsen av Dachau

Det var en kald, solfylt søndag da amerikanske soldater nådde portene til Dachau. Det de fant innenfor, forandret dem for alltid. Lik stablet som vedkubber. Levende som så ut som døde. Og tusenvis av øyne som endelig så frihet.

april 1945. Dachau. Den første konsentrasjonsleiren nazistene bygde, og en av de siste som ble frigjort. I tolv år hadde dette stedet vært synonymt med terror. Nå var det over.

Mai er frigjøringsmåneden. I dagene rundt 8. mai 1945 kollapset nazistenes rike, og leirer over hele Europa ble åpnet. For de norske fangene som hadde overlevd Natzweiler og blitt overført til Dachau høsten før, var dette øyeblikket de hadde ventet på – og som mange hadde sluttet å tro ville komme.

Dachau: Den første leiren

Dachau var ikke den største konsentrasjonsleiren, men den var den første. Åpnet i mars 1933, bare uker etter at Hitler tok makten, ble den modellen for hele det tyske leirsystemet. Her ble metodene utviklet, her ble SS-vaktene trent, her ble brutaliteten systematisert.

I løpet av tolv års drift passerte over 200 000 fanger gjennom Dachau. Mer enn 41 000 døde – av sykdom, sult, utmattelse, mishandling, henrettelser. Da de amerikanske styrkene nådde frem, var leiren overfylt: 32 000 fanger stuet sammen i brakker bygget for en brøkdel.

For de norske fangene som havnet i Dachau etter evakueringen av Natzweiler i september 1944, var dette den siste stasjonen. De hadde overlevd tåkelandet i Vogesene, de hadde overlevd transporten østover, de hadde overlevd vinteren 1944–45 med sin tyfusepidemi. Nå var spørsmålet om de ville overleve de siste ukene før frigjøringen.

Dagene før

April 1945 var kaos i Dachau. De allierte styrkene nærmet seg fra alle kanter. Rykter fløy gjennom brakkene: Amerikanerne kommer. Krigen er snart over. Vi skal bli fri.

Men ryktene bar også mørkere budskap. SS planla å evakuere leiren – å sende fangene på dødsmarsjer sørover, mot Alpene. Noen transporter kom faktisk av gårde. Tusenvis ble jaget ut av leiren i de siste dagene, mange for å dø langs veiene.

De som ble igjen, ventet. Dødsraten i leiren hadde nådd 200 per dag. Tyfusepidemien herjet fortsatt. Maten var nesten borte. Og likene hopet seg opp raskere enn krematoriene kunne håndtere.

Dødstoget fra Buchenwald

Få dager før frigjøringen ankom et tog fra Buchenwald. Tre uker tidligere hadde nazistene lastet minst 3 000 fanger inn i 40 godsvogner. Reisen skulle ta noen dager, men odysseen varte i tre uker. Da toget endelig stoppet i Dachau, var bare en fjerdedel av passasjerene i live. Resten hadde dødd av sult, tørst, kvelning eller sykdom.

Amerikanske soldater fant dette toget da de nådde leirens utkant. Vogn etter vogn med lik. Det var deres første møte med Dachau – og det satte tonen for alt som kom etterpå.

29. april 1945

Frigjøringen kom fra tre amerikanske divisjoner: 42nd Infantry Division («Rainbow Division»), 45th Infantry Division («Thunderbird Division»), og 20th Armored Divisions 27th Tank Battalion.

Soldatene visste at de nærmet seg en konsentrasjonsleir. De hadde hørt rykter, sett flybilder, kanskje til og med frigjort mindre leirer tidligere. Men ingenting kunne forberede dem på Dachau.

Det første synet

«Overalt vi gikk, jublet de stakkars, elendige fangene, kysset våre hender og kinn, klamret seg til oss, eller bare rørte ved oss for å se om vi var ekte,» skrev sersjant Scott Corbett til sin kone to dager senere.

Fangene, tross sin utmattelse, løftet soldatene opp på skuldrene. De gråt. De lo. De trodde knapt det var virkelig.

Feltprest Bohnen beskrev møtet med de jødiske fangene: «Jødene var verst stilt. Mange av dem så verre ut enn de døde. De gråt da de så oss. De var utmagret, syke, slått, elendige karikaturer av mennesker. Jeg forstår ikke hvordan de ikke alle ble gale.»

Oppgjøret

General Dwight D. Eisenhower utstedte en kommuniké om frigjøringen: «Våre styrker frigjorde og rensket den beryktede konsentrasjonsleiren ved Dachau. Omtrent 32 000 fanger ble frigjort; 300 SS-vakter ble raskt nøytralisert.»

Ordet «nøytralisert» skjuler en mer komplisert historie. Noen amerikanske soldater, sjokkert og rasende over det de fant, henrettet SS-vakter på stedet. Det var krigsforbrytelser – men forståelige krigsforbrytelser, utført av menn som nettopp hadde sett helvete og møtt dets voktere.

De norske fangene

Blant de 32 000 som ble frigjort, var en håndfull nordmenn. De fleste norske fanger som overlevde Dachau, hadde kommet dit fra Natzweiler i september 1944, da hovedleiren i Vogesene ble evakuert.

Tollef Larsson, en av de norske tidsvitne, beskrev sin tid i Dachau som en konstant kamp mot sykdom. Midt under tyfusepidemien lå han syk, mens «lik vugget forbi på kjerrelass på vei til krematoriet». Han hadde sluttet å tro på mantraet «neste år hjemme». Spørsmålet var bare om han ville overleve lenger enn sykdommen.

For disse mennene – de som hadde vært NN-fanger i Natzweiler, «Nacht und Nebel», dømt til å forsvinne – var frigjøringen nesten ufattelig. De eksisterte jo ikke, ifølge nazistenes logikk. De hadde ingen navn, bare nummer. Og nå sto amerikanske soldater ved sengene deres og sa at krigen var over.

Dagene etter

Frigjøring betydde ikke umiddelbar redning. Mange fanger var for syke til å flyttes. Tyfusepidemien fortsatte å herje, og dødsraten forble høy i ukene etter 29. april.

Amerikanske militærleger satte opp feltsykehus. Mat ble distribuert – forsiktig, for kropper som hadde sultet i måneder kunne ikke tåle vanlig kost. Fanger døde fordi de spiste for mye, for fort, etter år med sult.

Den 3. mai, fire dager etter frigjøringen, var det allerede rapportert 2 000 tilfeller av tyfus. Dødsraten falt gradvis fra 200 per dag til mellom 50 og 80 – fortsatt tragisk høy, men bedre enn før.

For de som var sterke nok, begynte den lange veien hjem. Noen ble hentet av De hvite bussene, som fortsatt opererte i mai. Andre måtte vente på at allierte myndigheter organiserte repatriering. Det kunne ta uker, noen ganger måneder.

Arven

Dachau ble ikke bare frigjort – det ble også dokumentert. Amerikanske filmteam fulgte soldatene inn i leiren og fanget bilder som sjokkerte verden. Bildene av likhaug, av utmagrede fanger, av krematorieovner ble spredt over hele kloden.

Den 29. november 1945, under Nürnberg-prosessene, viste påtalemyndigheten en times lang film kalt «Nazi Concentration Camps». Da lyset ble slått på igjen i rettssalen, satt alle i stillhet. Selv de tiltalte nazistene så berørte ut.

Dachau ble et av de mest besøkte minnestedene etter krigen. I dag kommer hundretusenvis av besøkende hvert år for å se brakkene, krematoriet, og museet som forteller historien. Porten med den beryktede inskripsjonen «Arbeit macht frei» står fortsatt – et ironisk løfte fra et regime bygget på løgn.

Mai i dag

mai feires som frigjøringsdag i Norge – dagen da krigen i Europa tok slutt. Men for de som satt i leirene, kom frigjøringen ofte før eller etter denne datoen. Dachau ble frigjort 29. april. Andre leirer fulgte i dagene og ukene etterpå.

For overlevende og deres etterkommere er mai en måned for minne og refleksjon. Det er måneden da portene åpnet seg, da fangene endelig kunne gå ut gjennom dem i stedet for inn. Det er måneden da verden begynte å forstå hva som hadde skjedd bak piggtrådene.

De amerikanske soldatene som frigjorde Dachau, bar minnene med seg resten av livet. Mange snakket aldri om det de så. Andre brukte tiår på å bearbeide det. Noen ble aktivister for menneskerettigheter, drevet av erfaringen.

For oss som lever i dag, er mai en påminnelse om at frihet ikke er selvfølgelig. Den kan tas fra mennesker. Den kan lukkes inne bak piggtråd og overvåkede porter. Men den kan også vinnes tilbake – noen ganger av soldater i tanks, andre ganger av hvite busser med røde kors, alltid av mennesker som nekter å godta at ondskap skal seire.

april 1945 seiret friheten i Dachau. Det er verdt å huske.

Kilder og referanser

Primærkilder:

Tollef Larsson, tidsvitneintervju, Hvite Busser
Sersjant Scott Corbetts brev, 1. mai 1945
Feltprest Bohnen, vitneutsagn

Faglitteratur:

Relatert lesning på DNND:

Statistikk:

32 000 fanger frigjort 29. april 1945
Over 200 000 fanger passerte gjennom Dachau 1933–1945
Mer enn 41 000 døde i leiren
Dødsrate ved frigjøring: 200 per dag