Hjemkomst

I månedene etter kapitulasjonen strømmet nordmenn hjem fra tyske leirer og svensk eksil. Men veien fra fange til fri mann var lang – gjennom karantene, medisinsk behandling, og et hjemland som ikke visste hva de skulle spørre om. Mange bar på historier de aldri fortalte.

Juni 1945. Krigen var over. Norge var fritt. Og tusenvis av nordmenn som hadde tilbrakt måneder eller år i fangenskap, på flukt eller i eksil, kunne endelig reise hjem. Men hva betyr det egentlig å komme hjem når hjemmet du forlot ikke finnes mer – når du selv er blitt en annen?

«Neste år hjemme»

Det var et mantra blant fangene i leirene: «Neste år hjemme.» En tro som holdt dem oppe gjennom appeller i kulde, gjennom sult og sykdom, gjennom vilkårlige henrettelser og daglig fornedrelse. For de fleste virket det som en umulig drøm.

Men drømmen ble virkelighet. I ukene etter 8. mai 1945 begynte den lange prosessen med å bringe overlevende tilbake til Norge. Det var ingen enkel reise. Mange var for syke til å flyttes. Andre måtte vente på at allierte myndigheter organiserte transport. Og alle måtte gjennom karantene før de kunne krysse grensen til hjemlandet.

For de som kom fra konsentrasjonsleirene, var veien hjem både en befrielse og en ny prøvelse. Frihet var abstrakt når kroppen var ødelagt av sult og sykdom. Glede var vanskelig når minnene om de som ikke overlevde fortsatt var ferske.

De hvite bussene – og båtene

De hvite bussene hadde reddet tusenvis i mars og april 1945. Folke Bernadottes ekspedisjon hentet ut 15 345 fanger fra tyske leirer, av disse var 7795 norske og danske. Men redningsaksjonen stoppet ikke med kapitulasjonen.

I ukene etter 8. mai fortsatte transporten. Nå kom også de hvite båtene inn i bildet – skip som fraktet overlevende fra danske havner til Sverige. Over 10 000 flere fanger ble hentet ut i denne fasen, mange fra leirer som ikke var nådd tidligere.

For de svakeste fangene var reisen en siste utholdenhetsprøve. Mange var for syke til å sitte oppreist. Andre hadde infeksjonssykdommer som krevde umiddelbar isolasjon. Bussene og båtene var ikke bare transportmidler – de var improviserte sykehus på hjul og kjøl.

Ankomst til Sverige

De første som kom til Sverige ble møtt av et apparat som ingen hadde forberedt. Svenske myndigheter og Røde Kors hadde gjort sitt beste for å etablere mottaksleirer, men omfanget av tragedien oversteg alle forventninger.

Den 6. mai 1945 ankom den første gruppen til Doverstorp, en mottaksleir ved innsjøen Glan i Östergötland. De var utmagrede og i svært dårlig forfatning. Nødsykehus var satt opp i to skoler i nærheten. Noen av de ankomne hadde smittsomme sykdommer som tyfus og tuberkulose.

Karanteneleirene

Alle som kom fra leirene måtte gjennom karantene. Dette var ikke byråkratisk formalitet – det var medisinsk nødvendighet. Rundt 90 prosent av de overlevende fra konsentrasjonsleirene hadde tuberkulose. Minimum to uker i isolasjon var påkrevd, og mange ble værende i måneder.

Doverstorp ble den største mottaksleiren for polske kvinner – mange av dem jødiske overlevende fra Auschwitz og Bergen-Belsen. På det meste huset leiren over 3000 mennesker i et system av rundt hundre brakker. Det var nesten en liten by: boligbrakker, spisesaler, vannverk, vaskeri, badeanlegg og administrasjon.

Kjesäter – transittstasjon for nordmenn

For de norske flyktningene ble Kjesäter hovedsamlingspunkt. Fra 15. juni 1942 var dette transittleiren for nordmenn som hadde flyktet over grensen til Sverige. Hit kom motstandsfolk, jøder på flukt, studenter og andre som hadde måttet forlate hjemlandet.

Gjennom Kjesäter ble flyktningene registrert, undersøkt medisinsk og forberedt på livet i eksil. Noen ble sendt videre til arbeid eller militær trening. Andre ventet – noen i årevis – på dagen de kunne reise hjem.

Öreryd: 40 000 nordmenn

Dypt i skogene i Småland lå Öreryd – en liten bygd med bare 316 innbyggere i 1940. Stedet var valgt nettopp fordi det lå avsides, hvor streng kontroll og hemmelighold kunne opprettholdes. Bare 55 kilometer sørvest for Jönköping, med tilgang til Nissastigen (nå riksvei 26) og togstasjonen i Hestra, hadde det likevel god forbindelse til resten av Sverige.

Fra mars 1941 tok Öreryd imot nordmenn som flyktet fra den tyske okkupasjonen. I løpet av krigsårene passerte over 40 000 nordmenn gjennom denne lille landsbyen. I 1944 og 1945 fungerte leiren også som treningsleir for norsk reservepoliti – i praksis en del av motstandsbevegelsen.

VE-dagen i Öreryd

mai 1945 feiret de siste norske flyktningene i Öreryd frigjøringsdagen. Med fanfarer og feststemning marsjerte de til togstasjonen i Hestra for å ta toget hjem til et frigjort Norge.

Det var slutten på et kapittel. Barakkene som hadde huset titusenvis av landsmenn gjennom fire krigsår, sto plutselig tomme. Men bare uker senere begynte en ny gruppe å strømme inn: hovedsakelig polske overlevende fra konsentrasjonsleirene, mange av dem jødiske.

For disse var veien hjem langt mer usikker. Noen ble i Sverige. Andre emigrerte til USA eller det som skulle bli Israel. I 1946 ble Öreryd-leiren lagt ned. I dag er det lite igjen – noen grunnmurer i skogen, nesten helt glemt.

Jødenes særskilte skjebne

For de norske jødene var hjemkomsten en helt annen historie. De hadde vært ekskludert fra de hvite bussene – Bernadotte-ekspedisjonen fokuserte på skandinaviske statsborgere, ikke jødiske fanger spesifikt. Bare fire norske jøder ble reddet av de hvite bussene: Eugen Keil, Josef Berg, Harry Meyer og Leif Wolfberg.

Av de 772 norske jødene som ble deportert, overlevde bare mellom 28 og 34. Og av disse var det rundt 25 som vendte tilbake til Norge. De måtte finne sine egne veier hjem – gjennom et kaotisk etterkrigs-Europa hvor jøder ofte ble møtt med fortsatt fiendtlighet.

De som flyktet

Historien har en lysere side også. Under okkupasjonen klarte rundt 900 jøder å flykte til Sverige, hjulpet av det norske motstandsnettverket. Disse vendte tilbake etter krigen – rundt 800 av dem kom hjem i løpet av 1945.

Men også for dem som hadde sluppet unna deportasjon, var hjemkomsten vanskelig. Mange kom tilbake til hjem som var blitt tømt og eiendeler som var stjålet. Nazistenes konfiskering av jødisk eiendom hadde vært systematisk, og oppgjøret etter krigen var ufullstendig.

Samuel Steinmann – den siste overlevende

I 2015 døde Samuel Steinmann, den siste gjenlevende av de norske jødene som ble deportert under krigen. Med ham forsvant den siste levende forbindelsen til transporten med D/S Donau, til ankomsten i Auschwitz, til seleksjonen og leirlivet. Hans stemme er borte, men hans vitnesbyrd lever videre i arkivene.

Møtet med hjemlandet

Å krysse grensen til Norge var ett øyeblikk. Å komme hjem i ordets fulle betydning tok mye lenger tid – for noen tok det resten av livet.

De som vendte tilbake fra leirene var forandret. Mange hadde mistet familiemedlemmer. Noen kom hjem til tomme hus. Andre fant at verden hadde gått videre uten dem – at koner hadde trodd dem døde, at barn hadde vokst opp uten fedre, at gamle liv ikke kunne gjenopptas.

Familien som ventet – eller ikke

For noen var hjemkomsten et gjensyn fylt av glede. Familier som hadde ventet i årevis, sto på perronger og kaier og tok imot sine kjære. Men ikke alle hadde noen som ventet. Og ikke alle gjensyn var enkle.

Fanger som kom hjem etter år i leirene, var ofte ikke de samme menneskene som hadde dratt. De var avmagret, skadet, traumatisert. Noen var blitt mistenksomme og tilbaketrukne. Andre slet med å finne sin plass i et samfunn som hadde fortsatt å fungere uten dem.

Den store tausheten

Det kanskje mest påfallende ved hjemkomsten var stillheten. De overlevende snakket ikke om det de hadde opplevd. Og ingen spurte.

Dette var ikke bare norsk. Over hele Europa møtte overlevende fra leirene den samme muren av taushet. Samfunnet ville glemme, bygge opp igjen, se fremover. Det var ingen plass for historier om grusomhet og død. Og de overlevende selv følte ofte at ingen ville forstå – eller tro – det de hadde vært gjennom.

«Jeg vil ikke snakke om det fordi du uansett ikke forstår ... du var ikke der,» sa mange. Andre fryktet å bli sett på som gale. Tilbake i 1945 var psykiske ettervirkninger av krig og fangenskap fortsatt lite forstått. Begrepet PTSD eksisterte ikke ennå.

Resultatet var at tusenvis av overlevende bar på sine traumer i stillhet. Mareritt. Flashbacks. Frykt for lukkede rom. Problemer med å stole på andre. Alt dette ble holdt skjult, dekket over, aldri snakket om.

Å finne stemmen igjen

Det tok nesten tjue år før overlevende begynte å snakke offentlig om sine opplevelser. Elie Wiesels bok «Natt» fra 1958 regnes ofte som det første verket som brøt tausheten. Men det store skiftet kom med Eichmann-rettssaken i Jerusalem i 1961, hvor overlevende for første gang fikk fortelle sine historier for et stort publikum.

For de norske overlevende kom vendepunktet gradvis. Kristian Ottosens bøker på 1980- og 90-tallet ga stemme til mange som aldri hadde fortalt sin historie. Stiftelsen Hvite Busser begynte systematisk å samle inn vitnesbyrd. Langsomt ble tausheten brutt.

Forskning viser at det å fortelle sin historie kan ha helbredende effekt. For overlevende hjelper det å bearbeide traumet, å få bekreftet at det de opplevde var virkelig. Men å forbli taus bærer også en risiko – kanskje større enn risikoen ved å snakke.

De som ble igjen i Sverige

Ikke alle vendte hjem til Norge. Noen overlevende var for syke til å reise. Andre hadde ingenting å komme tilbake til. Noen få valgte å bli i Sverige og starte nye liv der.

For de jødiske overlevende fra andre land som havnet i svenske karanteneleirer, var situasjonen enda mer kompleks. Mange hadde ingensteds å vende tilbake til. Hjemmene deres var ødelagt, familiene utryddet, samfunnene borte. For dem ble Sverige et springbrett til nye liv – i Israel, USA, eller andre steder i verden.

Doverstorp-leiren ble stengt i 1946. Da var de fleste beboerne enten repatriert eller hadde emigrert. I dag er det nesten ingenting igjen av leiren – bare noen grunnmurer i skogen vitner om at dette stedet en gang huset tusenvis av mennesker som hadde overlevd nazistenes helvete.

Arven etter hjemkomsten

Hjemkomsten i 1945 var ikke slutten på historien – den var begynnelsen på en ny. For de overlevende betydde frihet også en livslang kamp med minner og traumer. For familiene deres betydde det å leve med noen som aldri helt kom tilbake.

Forskning på Holocaust-overlevende viser at mellom 46 og 55 prosent utviklet kronisk PTSD. Mange fikk symptomer først mange år senere – noen først i høy alder. De fleste søkte aldri hjelp, og svært få ble tilbudt psykiatrisk behandling i årene etter krigen.

Men de overlevende bar også på noe annet enn traumer. De bar på vitnesbyrd. På kunnskap om hva mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre. På en forpliktelse til å huske – og til å fortelle, når de endelig fant styrke og publikum til det.

Juni i dag

Juni er måneden for overganger. Fra skoleår til sommer. Fra vår til varme. For de som kom hjem i 1945, var juni måneden da de krysset fra det ene livet til det andre – fra fangenskap til frihet, fra eksil til hjemland, fra krig til fred.

Men overgangen var ikke enkel. Å krysse en grense tar minutter. Å komme hjem kan ta et helt liv.

For oss som lever i dag, er fortellingen om hjemkomsten en påminnelse om at frigjøring ikke er et øyeblikk – det er en prosess. De som kom tilbake i 1945, trengte ikke bare mat og medisin og transport. De trengte å bli hørt. De trengte at noen spurte. De trengte at samfunnet var villig til å lytte til det de hadde å fortelle.

Det tok for lang tid. Men til slutt ble historiene fortalt. Og de fortelles fortsatt – i arkiver og bøker, i dokumentarer og museer, i klassesrom og minnestunder. Slik at de som kom hjem i juni 1945 aldri blir glemt.

Kilder og referanser

Primærkilder:

Sveriges museum om Förintelsen: Lost Voices-prosjektet
Arolsen Archives: Norske fangers effekter
Hvite Busser tidsvitneintervjuer

Karanteneleirer og mottak:

Norske jøder og Holocaust:

Traume og vitnesbyrd:

Relatert lesning på DNND:

Statistikk:

40 000 nordmenn transittet gjennom Öreryd 1941–1945
15 345 fanger reddet av Hvite Busser, hvorav 7795 norske og danske
772 norske jøder deportert, 28–34 overlevde, ~25 returnerte til Norge
~800 norske jøder som flyktet til Sverige returnerte etter krigen
90% av leiroverlevende hadde tuberkulose ved ankomst til Sverige